Søk

Norsk Quick-rapport levert

Rapporten om den norske delen av Thomas Quick-saken er nå overlevert Riksadvokaten. I fjor intervjuet Juristkontakt den kjente svenske psykiateren Ulf Åsgård Åsgård om saken. Han regnes blant Skandinavias fremste eksperter på gjerningsmannsprofilering og er en av de med mest kunnskaper om Quick-saken. Les intervjuet her.

Fra Juristkontakt 5 - 2014
(Stockholm)
Norsk påtalemyndighet var en aktiv deltaker i prosessen som førte til at Thomas Quick feilaktig ble dømt for drap på de norske jentene Therese Johannessen, Gry Storvik og Trine Jensen. 

Det fremgår av et brev skrevet av riksadvokat Tor-Aksel Busch etter at Thomas Quick i fjor høst (2013) ble frifunnet for alle drapene han tidligere var dømt for. I brevet går det fram at de “norske” bevisene mot Quick ble vurdert på høyeste hold i påtalemyndigheten her i landet og at riksadvokaten konkluderte med at etterforskningsmaterialet beviste at Quick var skyldig i drap på de norske statsborgerne. 

Brevet dokumenterer at norsk politi og påtalemyndighet langfra var noen passive tilskuere på sidelinjen i den svenskstyrte prosessen som førte til at Thomas Quick til slutt ble dømt for åtte drap i Norge og Sverige og stemplet som en av verdens verste seriemordere. Den norske riksadvokaten anså at tilståelsene i de norske sakene var underbygget av “sakens øvrige beviseligheter” og ba aktivt om at den svenske påtalemyndigheten overtok rettsforfølgingen hindre anmodning om at av Thomas Quick. Norsk påtalemyndighet lot ikke den tvil som fantes i etterforskningen hindre anmodning om at svensk påtalemyndighet overtok rettsforfølgingen mot Thomas Quick. 

Som et ekspresstog dundret rettsskandalen Thomas Quick avgårde med jurister, politifolk og psykiatere i førerhuset, og med en tungt medisinert ”seriemorder” som sporveksler. Stans!, ropte sterke røster. Blant dem den kjente svenske psykiateren Ulf Åsgård. Men ingen ombord trakk i nødbremsen. 

Erfarne jurister i Norge og Sverige spør seg hvordan det er mulig at en person som tilstår det ene uoppklarte drapet etter det andre blir domfelt åtte ganger over en periode på syv år uten at en enorm etterforskning gir håndfast understøttelse av tilståelsene. Aldri ble det funnet tekniske bevis som knyttet Quick verken til drap eller åsted. Ikke ett eneste vitne ble funnet til tross for at flere enn 10.000 mennesker var avhørt. I perioden november 1994 til juni 2001 ble Quick dømt for drap på åtte personer, hvorav tre norske, men tilsto samlet nærmere 40 drap i Norge, Sverige og Finland. 

– Prosessen mot Thomas Quick fosset avgårde. Den ene dommen fulgte den andre. Å be noen i etterforskningsledelsen vurdere om prosessen var inne på et feil spor var som å prate til en vegg. Det var skremmende og uvirkelig i vårt rettssamfunn. Det finnes ting her vi må og kan lære av både i Sverige og Norge, det være seg blant jurister, politietterforskere eller medisinere. Jeg spør meg også hvor smart det var av Norge å la alle sakene bli pådømt i Sverige, og undrer på hva utfallet ville blitt i de tre norske sakene Quick ble dømt for dersom disse rettssakene hadde gått for norske domstoler, sier Ulf Åsgård og stirrer ettertenktsomt ut i luften foran seg. 

Åsgård regnes blant Skandinavias fremste eksperter på gjerningsmannsprofilering og er en av de med mest kunnskaper om Quick-saken. Juristkontakt besøker ham i hans hjem i Solna nord for Stockholm og i anledning vårt besøk har psykiateren gjort kjøkkenet om til et analysestudio fylt av bøker og dokumenter om Thomas Quick. På veggene henger fantomtegninger og bilder fra flere kjente kriminalsaker. Åsgård jobbet i mange år som politipsykiater og ekspert på gjerningsmannsprofilering i svenske Rikskriminalen, som er Sveriges sidestykke til norske Kripos og har i lange perioder vært engasjert av den svenske Säkerhetspolisen (Säpo), som tilsvarer norske PST. Også norske Kripos har gjentatte ganger engasjert ham som ekspert i krevende kriminalsaker. Åsgård kjenner Quick-saken ned til minste detalj. 

– Personen dette gjelder benevner jeg på to ulike måter. Det er Thomas Quick som var innesperret på Säter psykiatriske sykehus hvor han tilsto 39 drap, og som feilaktig ble dømt som seriedrapsmann på åtte mennesker. Så er det Sture Bergwall, som er hans medfødte navn, og det navnet han bærer i dag. Han ble en fri mann etter 23 år på Säter men er like fullt offer for en rettsskandale uten sidestykke i Skandinavisk historie. Den første av de to var en fantasifigur og eksisterer heldigvis ikke lenger. Den siste har jeg møtt flere ganger de siste årene og hatt flere interessante samtaler med, sier Åsgård og lener seg engasjert fram over kjøkkenbordet. 

Bordet er dekket med mapper fullstappet av sentrale dokumenter i Quick-saken. På gulvet står en halvannen meter høy stabel med esker inneholdende tusener av sider med avhør av det som gjennom flere år var ”seriemorderen” Thomas Quick. Rundt om står bøker som ulike forfattere har skrevet om rettsskandalen. Åsgård har lest alt, og han er rystet. Selv holdt han på å bli involvert som sakkyndig i etterforskningen på et tidlig tidspunkt. 

Åsgårds evner innen gjerningsmannsprofilering ble for alvor oppdaget i 1992, da han bidro til å avsløre boligen til den beryktede ”Lasermannen” – John Wolfgang Alexander Ausonius - som skjøt tretten personer fra august 1991 til januar 1992 i Stockholm og Uppsala. Ett av ofrene døde, mange ble skadd for livet og en av Sveriges største etterforskningsoffensiver ble igangsatt. Ofrenes fellestrekk var at de var mørke i huden, og flere kunne fortelle at de så en rød prikk fra et lasersikte før det ble skutt. Etter å ha beregnet avstanden fra hvert angrep og tiden gjerningsmannen brukte, klarte Åsgård å plukke ut kvartalet hvor lasermannen bodde. Da Ausonius ble pågrepet under et bankran, viste det seg at hans bopel var der hvor Åsgård hadde beskrevet. Som en følge av Åsgårds arbeid i saken opprettet Rikskriminalen en egen gruppe som har spesialisert seg på gjerningsmannsprofilering, og som den dag i dag bidrar til å løse kriminalgåter i Sverige. Da Thomas Quick begynte å tilstå drap, ble Åsgård tidlig spurt om å bidra med sine kunnskaper. 

– Gjerningsmannsprofilering ble et offentlig kjent og annerkjent virkemiddel etter Lasermann-utredningen og statsadvokat Christer van der Kwast, som var ansvarlig for Quick-etterforskningen, ringte meg i april 1993. Han fortalte at Quick hadde begynt å tilstå drap og spurte om jeg trodde det var muligheter for at Quick var en person som kunne ha begått drap. På det tidspunktet svarte jeg at – ja visst kan det være slik, sier Åsgård som ble spurt om å delta i etterforskningen, men som måtte takke nei. 

– Jeg jobbet da allerede for fullt med analyser og gjerningsmannsprofiler knyttet til drapet på Olof Palme, og var bundet opp med det i det kommende året. Da mitt oppdrag i Palme-saken ble fullført ved årsskiftet 1994-1995 var Quick allerede dømt for det første drapet, sier Åsgård. 

Det gikk ikke lenge før Åsgård begynte å tvile på sannhetsgehalten i det Quick fortalte. 

– Jeg stolte på rettsvesenet, men oppdaget at dette bar galt av sted. Politifolk begynte å fortelle meg at Quick klarte å få tak i detaljerte opplysninger om drapene i avhør og psykoterapi, og at det dermed kunne se ut som at han hadde informasjon bare en drapsmann kunne vite om, sier Åsgård. 

I 1995 deltok han i et fellesmøte med det svenske teamet som etterforsket alle Quick-sakene, statsadvokat Christer van der Kwast, avhørslederen Seppo Penttinen, og den svenske psykologiprofessoren og minneforskeren Sven Åke Christianson som etterforskningsledelsen brukte som sakkyndig i Quick-saken. 

– I møtet sa jeg at Penttinen og Quick leser av hverandres kroppspråk, og at avhørslederen burde byttes ut. De sa det var helt utenkelig å la noen andre overta, da Quick var så vanskelig å avhøre, forteller Åsgård. 

Samme år fortalte Åsgård at han stilte seg tvilende til at Quick snakket sant, under et intervju i den svenske avisen Dagens Nyheter. 

– Jeg fikk kjeft av ledelsen ved Rikskriminalen etterpå og beskjed om å ikke gå ut i offentligheten med slike synspunkter. Jeg svarte at jeg kom til å fortsette å ytre meg, med hjemmel i den svenske grunnloven, sier Åsgård. 

Han møtte enda mer motstand da han ville gå etterforskningen nærmere etter i sømmene. 

– Jeg ble nektet å lese avhørene av Quick, forteller Åsgård. Han fikk imidlertid tilgang til en del avhør ad uoffisiell vei, via sine kontakter i politiet. 

Psykiateren igangsatte også en analyse av sannsynligheten for at Quick kunne ha gjennomført det han hadde tilstått. I enkelte av drapene oppga Quick at han hadde medvirkere. Så mange som fem personer skulle ha hjulpet ham under flere av drapene. 

Ingen personer har vært tiltalt eller dømt for medvirkning i noen av domfellelsene mot Quick. 

– Seriemordere er sjeldne. At en seriemorder har medvirkere i flere drap er naturligvis enda mer uvanlig. Jeg og en kollega gjennomgikk det som fantes av studier om seriemordere på verdensbasis, blant annet en studie som tok for seg 114 seriedrapsmenn. Det høyeste antall medvirkere en seriemorder hadde hatt under flere drap, var tre. Noe vi fant i bare én av de mange studiene vi gikk gjennom. Vår konklusjon ble at det var usannsynlig at Thomas Quick snakket sant. Rapporten vi skrev ble sendt til etterforskningsledelsen, men det kom aldri noen reaksjon, sier Åsgård 

Analysen av seriemorderne viste også at drapene de begikk kunne klassifiseres i fire ulike kategorier, ut fra blant annet valg av offer, motiv og fremgangsmåte.

– De aller fleste seriemordere begår drap som bare passer inn i én kategori, mens noen er å finne i to kategorier, sier Åsgård.

Seriemordere som begår drap i tre av kategoriene er, ifølge Åsgård, ekstremt uvanlig, og ingen studie har til nå funnet seriedrapsmenn med drap i alle fire kategoriene.

– Hvis Quick skulle vært skyldig i alle drapene han ble dømt for ville han dekket alle fire kategorier og dermed vært et unikt tilfelle. Noe som ville være mer enn usannsynlig, sier Åsgård. Han mener det for etterforskningsledelsen tidlig burde vært naturlig å sett på om Quick hadde vært dyktig til å skjule spor etter seg under lovbrudd han begikk før han begynte å tilstå drap.

– Alle forbrytelsene han beviselig hadde begått tidligere var fulle av vitner og tekniske spor. På et utrolig vis skulle han imidlertid liksom plutselig kunne bevege seg rundt som om han skulle være usynlig. Drapsdommene mot ham innebar at han fra 1976 til 1988 skal ha reist rundt og drept mennesker i Norge og Sverige, uten å etterlate seg verken vitner eller tekniske bevis. Likevel er det fortsatt personer i etterforskningsledelsen som mener han har begått det han ble dømt for. Det er ganske enkelt helt ubegripelig, sier Åsgård som mener avhøreren i det som etter hvert utviklet seg til en enorm kriminalsak var for urutinert og uerfaren.

Både aktor Christer van der Kwast og kriminalinspektør Seppo Penttinen fikk et hovedansvar i den enorme etterforskningen fordi den startet med en tilståelse om et drap i Sundsvall, hvor van der Kwast var påtaleleder. Penttinen jobbet med narkotikaspaning men ble den som skulle gjennomføre så godt som alle avhørene av Quick.

Etterforskningen og den psykiatriske behandlingen Quick, og ikke minst etterforskernes opptreden under etterforskningen, har senere vist seg å by på stadig nye overraskelser.

Den svenske journalisten og forfatteren Dan Josefsson har skrevet boken «Mannen som slutade ljuga. Berättelsen om Sture Bergwall och kvinnan som skapade Thomas Quick», hvor han går gjennom terapidelen av rettsskandalen. I boken beskriver Josefsson hvordan en seriemorder som ikke fantes ble skapt i terapisammenheng ved hjelp av en svensk form for «recovered memory therapy». Boken beskriver hvordan det daværende terapimiljøet på den rettspsykiatriske klinikken Säter rev med seg både Bergwall, politi, aktor, forsvarer og dommere.

Han viser i boken at så godt som alle som hadde innflytelse i Quick-etterforskningen tilhørte et miljø som var tett involvert med psykoanalytikeren Margit Norell, en karismatisk behandler med meget sterke oppfatninger og kjent for sin styrende stil. Norell var 90 år da hun døde i 2005, men hadde vært veileder for så godt som samtlige behandlere som var involvert i Quicks terapi. Norell var overbevist om at Quick tilsto drap han hadde begått, men at det var en vanskelig prosess for ham å få fram detaljene på grunn av kompliserte psykiske fortrengingsmekanismer, og at det da var naturlig for ham å unngå sannheten ved å først forklare seg feil. I sin bok hevder Josefsson at hver eneste løgn som ble avslørt, hvert eneste tegn som dukket opp, bare ble enda en indikator på at Quick var en seriemorder og at han var blitt det som resultat av barndomstraumer. I følge boka var politi- og påtalemyndighet uten egen kompetanse på feltet og følte at de måtte stole på «ekspertene».  

Etterforskningsledelsen ble informert, opplært og omvendt av terapimiljøet, hevder Josefsson som mener innhenting av minnepsykologisk ekspertise kom sent, og at også denne eksperten ble hurtig dratt inn i terapi og langt på vei “omvendt” av Norell.

Denne eksperten var den svenske psykologiprofessoren og minneforskeren Sven Åke Christianson som var sakkyndigvitne i fem av sakene mot Quick, og som underveis utviklet teknikker som skulle hjelpe Sture Bergwall å få tilbake sine fortrengte minner om de angivelige drapene.

Enkelte har hevdet at det eksisterte en form for sektliknende forhold blant det daværende personalet på Säter. Og at psykoanalytikeren Margit Norell ikke var den eneste som sto bak et ensidig fokus på fortrengte minner. I programmet «Dokument inifrån» på Sveriges Television, som ble sendt i november 2013, avsløres med skjult kamera hvor sterkt bånd politiets sakkyndige ekspert på mennesketminnet, Sven Åke Christianson, hadde til Margit Norell og hennes teorier.

– Det er den dyktigste psykolog jeg har vært i nærheten av, sier Christianson om Norell. I dokumentaren avslører han også at han under Quick-saken selv gikk i terapi hos Norell, og at han fikk en svært nær følelsesmessig relasjon til henne.

– Hun fikk meg til å føle meg svært trygg og bekreftet. Og jeg kan vel si off the record at hun ble den mamma som jeg aldri har hatt, sa Christianson på filmopptaket som ble vist på SVT1.

Psykiater Ulf Åsgård mener det er ufattelig at personer som sto så sentralt i etterforskningen og bevisføringen av sakene mot Sture Bergwall, kan ha vært så knyttet opp mot de som sto for psykoterapien av ham. Åsgård mener bruken av medisiner også fremstår som helt ukritisk, og at den høyst sannsynlig hatt avgjørende betydning for de mange tilståelsene.

– Vi snakker om en mann som ble dopet ned, og som trodde at han ville være innesperret på Säter livet ut. Ved å tilstå fikk han mer beroligende medisiner, han kom ut av institusjonen og på reiser både i Norge og Sverige. I sitt hode, og i den situasjonen han befant seg i, hadde han vel lite å tape på å tilstå, sier Åsgård.

Journalist Hannes Råstam hadde tidligere dokumentert at tilståelsene fra Quick kom under innflytelse av minneterapi som forutsatte massiv fortrenging av traumatiske opplevelser, og at fremkallingen av minner kom under massiv påvirkning av sterke medisiner, deriblant av typen benzodiazepiner som brukes som sovetabletter og beroligende midler. Sture Bergwall har fortalt at han ble dopet ned av slike medisiner og at han til tider oppfattet de sterkt beroligende medikamentene som en belønning når han hadde tilstått drap og samarbeidet med politiet.

– Det første vi må lære av Quick-saken er at man aldri kan kjøre to slike prosesser samtidig. Etterforskning må alltid holdes adskilt fra krevende psykoterapi av en mulig gjerningsmann. Det må være vanntette skott mellom disse to prosessene, ikke slik som i Quick-saken hvor behandlende terapeut deltok sammen med Quick under åstedsbefaringene. Samtidig burde jurister og leger lære mer om hverandres fagfelt når det gjelder etterforskning og behandling i kriminalsaker. Dersom man skulle stå ovenfor en mistenkt som tilstår flere drap, må det brukes flere personer som avhørere, og i større saker bør de byttes ut, slik at man unngår at en mistenkt kan lære seg å «lese» på avhøreren hva som er riktig eller galt i forhold til de handlingene som den virkelige gjerningspersonen har gjort, sier Åsgård.

Selv om Sture Bergwall er frifunnet for alle drapene og utskrevet fra psykiatrisk sykehus, hevder personer som var ansvarlige for etterforskningen fortsatt at Quick ga opplysninger som bare en drapsmann kunne kjenne til, og at konstateringen av hans uskyld er for lettvinn. De kaller seg Quick-laget og har gården Öje som hovedkvarter, hjemme hos kriminalreporteren Gubb Jan Stigson, som ikke lenger får skrive om Quick-saken i den avisen han jobber i, Dala-Demokraten. Resten av Quick-laget består av den nå pensjonerte statsadvokaten Christer van der Kwast, politiets avhører Seppo Penttinen, psykologiprofessoren Sven Å. Christianson og tidligere svensk justisiekansler, nåværende justitieråd i Sveriges høyesterett, Göran Lambertz.

I følge den svenske Jusektidningen, som er fagbladet for det svenske juristforbundet, var de fem samlet i mai. Limet som holder dem sammen er deres kritikk av den helomvendingen som har resultert i at tidligere etterforskning og fellende dommer mot Sture Bergwall i dag betegnes som en rettsskandale uten sidestykke. Som Justitiekansler bestemte Lambertz i 2006 at det ikke var noen grunn til å gå etterforskningen av Quick-sakene nøyere etter i sømmene. Til Jusektidningen har han følgende å si:

– Jeg pleier å spøke om at jeg aldri tar feil. Det tar jeg av og til. Men i denne saken tar jeg absolutt ikke feil, sier han.

Lambertz mener tvert om at det er de som har frifunnet Sture Bergwall som har gjort feil.

Quick-lagets syn står i skarp kontrast til reaksjonene fra det offisielle retts- og påtaleapparatet i Sverige, som har erklært at Quick hele tiden klarte å tilpasse sine forklaringer slik at det til slutt fremsto som om han oppga opplysninger ingen andre enn en gjerningsmann og informerte etterforskere kunne vite om. Opplysninger han fikk fatt i gjennom sine mange timer i psykoterapi, i svært mange og lange politiavhør med stort sett samme avhører, og via journalister og medier.

Den svenske riksadvokaten Anders Perklev har vært klar i redegjørelsen om Quick-saken etter de frifinnende dommene:

– Tiltalene mot Sture Bergwall bygger utelukkende på dennes tilståelser og egne opplysninger. (…) Sture Bergwalls forklaringer har vokst fram etter hvert og i det minste delvis under den terapi som han har gjennomgått. Innledningsvis har han ofte gitt feilaktige opplysninger som forhold rundt forbrytelsene. Som forklaring på dette er blitt godtatt at det har vært vanskelig for ham å nærme seg sannheten. Det som er kommet fram om etterforskningen gir inntrykk av at den har blitt bedrevet ut fra en sterk overbevisning om at Sture Bergwalls tilståelser var ekte. Derfor har de omstendigheter som har pekt i en annen retning ikke fått oppmerksomhet eller blitt løftet fram i tilstrekkelig utstrekning. Ved att Sture Bergwall har erkjent og selv virket for å bli dømt for forbrytelsene har også den kritiske gransking av etterforskningen og tiltalene som normalt ligger i en topartsprosess vært satt ut av spill, heter det i redegjørelsen.

To av de åtte drapene Thomas Quick ble dømt for gjaldt personer som ikke engang beviselig er ofre for en drapshandling. Den ene var Charles Zelmanovits (15) som forsvant i november 1976 etter et skoleball i Piteå. Hans etterlevninger ble funnet etter at elgjegere kom over et kranie i skogen i september 1993, og politiet fryktet at noe kriminelt hadde tilstøtt ham. Senere undersøkelser gjort av Ulf Åsgård og den svenske politiprofessoren Leif G.W. Persson har imidlertid pekt i retning av en ulykke, ved at han trolig har gått seg vill, og at han som epileptiker kunne ha fått et anfall og frosset i hjel.

Funnet av levningene ble omtalt i avisene og Quick, som på Säter verken hadde restriksjoner når det gjaldt medier eller hvem som besøkte ham, tilsto drapet våren 1994. Stedet hvor Zelmanovits ble funnet lå over 300 meter fra bilvei, og i så ulendt terreng at selv veltrente politifolk hadde vanskeligheter med å bevege seg der uten å falle. Denne strekningen hevdet Quick å ha båret liket av gutten. Han forklarte at han parterte offeret der og at han tok med seg deler av kroppen, men uten å være i stand til å redegjøre for hvor han gjorde av kroppsdelene. Han hevdet også å ha hatt en medvirker. Den angivelige medvirkeren begikk imidlertid selvmord i tidsrommet etter at Zelmanovits forsvant, og opplysningene kunne ikke etterprøves.

Den andre forsvinningsgåten som ble til et drap etter at Thomas Quick tilsto å ha drept henne, var Therese Johannessen (9) som forsvant fra Fjell i Drammen i Norge 3. juli 1988. Tross omfattende etterforskning hadde ikke politiet klart å finne ut hva som skjedde med henne, annet enn at hun var sporløst forsvunnet. I sin tilståelse beskrev Quick stedet hvor han angivelig kidnappet henne som et område med gammel bebyggelse og eneboliger, mens Fjell er et område med høyblokkbebyggelse. Han fortalte også at det var fint vær den dagen han angivelig kidnappet 9-åringen, mens det i virkeligheten var kraftig uvær.

På toppen av det hele beskrev han Therese Johannessen som blond med et nordisk utseende og at hun hadde store fortennner. Niåringen var imidlertid mørkhåret og manglet fortenner. Som i de andre forklaringene endret Quicks opplysninger seg og ble mer og mer korrekte for hvert avhør han ga, og den svenske påtalemyndigheten har vedgått at det er sannsynlig at han fikk opplysninger underveis i prosessen.

Thomas Quick hevdet han hadde partert jenta og kastet kroppsrester i Ringentjernet like utenfor Ørje i Østfold. Etter å ha tømt tjernet satt etterforskerne uten et eneste funn. Quick endret så forklaring til at han hadde brent likrestene, og politiet gjorde da et funn av noe som Norges eneste rettsantropolog Per Holck konkluderte med var brente biter av et menneskebein fra en person i alderen 5-15 år. Han fikk også støtte for sin konklusjon av en tysk professor, og opplysningene ble lagt stor vekt på under rettssaken. Først da Quick trakk tilståelsene ble biten undersøkt på nytt, i Sverige, av den uavhengige ekspertenYlva Svenfelt. En molekylær undersøkelse avslørte at “benbitene” var av tre og lim. I Therese-saken sa Quick også først at jenta hadde et arr på armen. Under avhøret får han spørsmål om det kan ha vært flekkvis rødhet han så, og om det er på begge armene, noe han da raskt svarer bekreftende på. Dette blir tatt som et bevis på at han visste at jenta hadde eksem på innsiden av armene.

Ulf Åsgård har gått gjennom alle opplysninger i de to sakene. Han mener verken Therese Johannessen eller Charles Zelmanovits ble drept.

– Jeg tror det nettopp er slik som disse sakene sto før tilståelsene fra Quick, at Zelmanovits døde i en ulykke og frøs i hjel, mens jeg tror Therese Johannessen ble bortført. Ut fra det Quick fortalte, tror jeg han aldri engang har vært på Fjell i Drammen, sier Åsgård som selv har vært på Fjell og studert forholdene der inngående.

Det har også senere kommet fram at det finnes holdepunkter for å si at Quick befant seg i Falun i Sverige på tidspunktet da Therese Johannessen forsvant. Quick, eller Sture Bergwall, drev en kiosk utenfor Falun og skal ha ført kassadagbok i det aktuelle tidsrommet fra 1. – 4. juli 1988. I en rapport som den svenske statsadvokaten Bjørn Ericson har utarbeidet heter det:

”Inntrykket av bokføringen er med andre ord at Sture Bergwall har befunnet seg hjemme i Grycksbo og deltatt i kioskarbeidet, og kan da naturligvis ikke samtidig ha vært i Norge og drept Therese.”

Svensk påtalemyndighet vedgår at kiosk-beviset ikke er hundre prosent, men mener alibi-kontrollen viser at det er svært sannsynlig at Quick var i Sverige da Therese Johannessen forsvant sporløst fra Fjell i Drammen.

De to andre norske drapene som Thomas Quick ble dømt for var drapene på Trine Jensen og Gry Storvik. Trine Jensen (17) forsvant fra Oslo 21. august 1981, og kroppen ble funnet nesten to måneder etter i et skogholt i Svartskog, en drøy mil sør for Oslo. Hun var voldtatt og kvalt. Quick ble dømt i juni 2000 uten tekniske beviser. Da han ble frifunnet i 2012 slo den svenske hovretten fast at han hadde hatt fri tilgang til alle de opplysningene han avga i politiavhør, og som tingretten mente hadde styrket tilståelsen.

Gry Storvik (23) forsvant fra prostitusjonskvartalet i Oslo og ble funnet kvalt på en parkeringsplass på Myrvoll 25. juni 1985, også det i samme område sør for Oslo. Hun var prostituert og var naken da hun ble funnet. Thomas Quick tilsto at han hadde drept og voldtatt henne. Til tross for funn av sæd som ikke tilhørte Quick, og selv om Quick i detalj under avhør fortalte hvordan han hadde brukt kniv for å drepe, ble han dømt. Obduksjonen hadde vist at avdøde ikke hadde en eneste skramme fra bruk av kniv. Også her endret Quick forklaring etter hvert som avhørene skred frem, og kom med en forklaring som passet med hvordan 23-åringen var drept. Åsgård mener etterforskerne var helt på villspor fra første stund.

– Politiet satt med en gjerningsmann som i hele sitt liv har vært klart orientert mot homofile menn, uten interesse for kvinner, og en mann som knapt nok kunne kjøre bil eller orientere seg i Oslo. Opplysninger som ganske tidlig ville sagt klart fra at dette er en «ikke-kandidat» i disse sakene, sier Åsgård som mener det er sannsynlig at én og samme gjerningsmann har begått disse drapene, og at dette er en person som er så langt fra Quick som tenkes kan.

– Den ene av kvinnene var prostituert. Den andre, Trine Jensen, befant seg i området rundt prostitusjonskvartalet i Oslo fordi hennes mor jobbet på et kontor like ved og hun ventet på at moren skulle bli ferdig på arbeidet. Begge de to kvinnene ble funnet på såkalte «koseplasser», hvor kunder med bil tok med seg prostituerte, og det er klare likheter mellom drapsmetodene. Her snakker vi om en halvpervers type som plukket opp kvinner på strøket og drepte dem, sier Åsgård.

De biologiske sporene som ble funnet på Gry Storvik kan stamme fra en gjerningsmann, mener Åsgård.

– I prostitusjonsmiljøet var det kjent at hun var fast bestemt på at kundene måtte bruke kondom. Så enten er spermien fra drapsmannen, eller fra en mann hun kjente godt og var intim med, eller fra et sexkjøp i døgnet forut for drapet, sier Åsgård.

Brevet som riksadvokat Tor-Aksel Busch skrev til Justis- og beredskapsdepartementet 12. august 2013 – bare dager etter at den svenske riksadvokaten ba om at Quick frikjennes for det åttende og siste drapet, tar detaljert for seg hva som har vært Norges rolle i Quick-sakene. Brevet fra Busch, som også ble sendt til den svenske riksadvokaten, beskriver hvordan norsk påtalemyndighet så på bevisene mot Thomas Quick:

“I påtegning herfra til Åklagermyndigheten i Sverige ved biträdande överåklagare van der Kwast av 9. mars 1998, anmodet riksadvokaten om at svensk påtalemyndighet overtok rettsforfølgingen mot Thomas Quick, og som av norske myndigheter var siktet for med overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter å ha drept Therese Johannessen. I anmodningen ble anført at siktede hadde erkjent det forhold siktelsen omfattet, og at tilståelsen var underbygget av sakens øvrige beviseligheter. Videre ble det anført at siktede var å anse som sinnsyk og følgelig ikke strafferettslig tilregnelig. I Norge ville det således ikke være grunnlag for idømmelse av straff, jf. Straffeloven § 44, men man ville her ha reist sikringssak mot Quick etter norsk straffelov § 39, hvilket det også ble gitt uttrykk for”, heter det i redegjørelsen som riksadvokat Tor-Aksel Busch skrev i august i fjor (2013).

Ved Hedemora tingretts dom av 2. juni 1998 ble Thomas Quick dømt for mord på Therese Johannessen.

I brevet beskriver riksadvokaten hvordan det, etter avklaring med politimesteren i Oslo, i desember 1999 ble opprettet en sentral etterforskningsgruppe ved Oslo politidistrikt for å behandle uavgjorte drapssaker her i landet som det var naturlig å etterforske i samråd med svenske myndigheter for å avklare om Thomas Quick var gjerningsmann. Oslo politidistrikt etterforsket Quicks tilståelser av drapene på Trine Jensen og Gry Storvik, med statsadvokat Marit Bakkevig som ansvarlig statsadvokat. Om prosessen videre, skriver riksadvokaten:

Etter avsluttet etterforsking og innstilling fra Oslo politidistrikt, ble denne saken oversendt riksadvokaten ved statsadvokat Bakkevigs påtegning av 27. april 2000, hvor Quick siktes for to overlagte drap under særdeles skjerpende omstendigheter på henholdsvis Trine Jensen den 21. august 1981 og Gry Storvik den 25. juni 1985. Statsadvokatens oppfatning var at bevisene i saken gav grunnlag til å utferdige tiltale mot Quick for begge drapene. I anmodningen ble det anført at siktede hadde erkjent de forhold siktelsen omfattet, og at tilståelsen ble underbygget av saken øvrige bevisligheter. Riksadvokatens oppfatning, etter gjennomgang av saksdokumentene, var at det var bevismessig dekning for å tiltale Quick for begge drap”, skriver riksadvokat Tor-Aksel Busch.

Ved Falu tingrätts dom av 22. juni 2000 ble Thomas Quick dømt for mordene på Trine Jensen og Gry Storvik.

I brevet gjør ikke riksadvokaten forsøk på å plassere ansvaret for de feilaktige norskrelaterte dommene, over på svensk påtalemyndighet og rettsvesen, men beskriver en aktiv norsk innsats:

Nettopp for å gardere seg mot en rask og lettvint overføring av sakene til Sverige, forbeholdt norsk påtalemyndighet seg retten til å gjennomgå det samlede etterforskningsmaterialet, for å ta stilling til en formell overtakelsesbegjæring burde fremmes overfor svenske myndigheter. I media fremstilles det i dag gjennomgående som om norsk politi og påtalemyndighet ikke etterprøvde Thomas Quicks forklaringer, men uten videre la disse til grunn. Det er ikke riktig. (…) Det er selvsagt mulig at man verken var kritisk nok eller tilstrekkelig grundig i undersøkelsene, men intensjonene og ambisjonen om en kritisk prøving av forklaringene til Quick var absolutt til stede”, skriver den norske riksadvokaten som blant annet viser til at det fra den norske etterforskningsledelsen, ved politiadvokat Nicolai Bjønness, ble skrevet følgende notat den 14. april 2000 i tilknytning til Trine og Gry-sakene:

Det har vært reist spørsmål om man kan bygge på Thomas Quick´s forklaringer og særlig om de har troverdighet i “de deler som stemmer” når man må se bort fra en del forklaringer som tilsynelatende “ikke stemmer”. (…) Tidvis kan han foklare seg om detaljer i en sak i forbindelse med avhør om en annen, tidvis forklarer han seg “feil”. Det krever inngående analyse og kritisk gjennomgang for å “skille klinten fra hveten”. Man har lagt vekt på å være spesielt kritisk til alle forklaringer som avgis og være særlig nøye med å foreta alle tenkelige etterforskningskritt som kan bekrefte eller avkrefte Thomas Quick´s påstander. Mye er ukontrollerbart, man må bare konstatere at det er oppsiktsvekkende hvor god kjennskap han har til detaljer i sakene og det ville være utrolig om han hadde klart å tilegne seg slik kjennskap uten å være gjerningsmannen. Som bevis er dette imidlertid ikke nok. (…) Det er imidlertid enkeltdetaljer som har fremkommet i hans forklaringer som vitterlig har vært ukjent, dels for politiet, som ved nærmere undersøkelser viser seg å stemme. Videre er det ikke påvist noe som kan påvises å være i strid med objektive funn”.

Tre uker etter at etterforskningsledelsen skrev dette notatet sendte den norske riksadvokaten sin anmodning om at den svenske riksadvokaten overtok rettsforfølgingen, da norsk påtalemyndighet anså at tilståelsen var underbygget av “sakens øvrige beviseligheter”.

Qick var født Sture Bergwall, 26. april 1950, men endret det til Thomas Quick da han begynte å tilstå drap på begynnelsen av 1990-tallet.

Det ble tidlig hevdet at han tok fornavnet etter en av sine påståtte første ofre, Thomas Blomgren, og at etternavnet var hans mors pikenavn. I dag hevder Sture Bergwall att han ikke valgte fornavn etter noe drapsoffer.

I perioden 2001 – 2008 valgte Thomas Quick å være taus og ville ikke snakke mer om drap etter at han ble stilt kritiske spørsmål om riktigheten av tilståelsene. Han tok tilbake navnet Sture Bergwall i 2002. I 2008 snudde han opp-ned på sine forklaringer. Den prisbelønte svenske journalisten Hannes Råstam laget en dokumentarfilm der Bergwall trakk tilbake alle sine tilståelser. Hannes Råstam døde i januar 2012, men hadde også skrevet en bok som utkom etter hans død. Boken «Fallet Thomas Quick: att skapa en seriemördare», avdekket hvordan Quick hadde kunnet tilpasse sine forklaringer i avhørene som ble gjennomført av en og samme avhører, og med en og samme aktor i alle samtlige saker.

I dokumentaren som ble sendt på Sveriges Television i desember 2008 uttalte Sture Bergwall: «Jeg har ikke begått noen av de drapene jeg er dømt for, og jeg har heller ikke begått noen av alle de andre mord jeg har erkjent». Hans advokat Thomas Olsson meddelte etter programmet at han krevde gjenopptagelse av samtlige tilfeller der Bergwall var dømt for drap.

Det førte til at sakene falt som korthus for den svenske påtalemyndigheten, som konkluderte med at han var dømt uten beviser. Flere hovretter i Sverige, som i domstolskjeden er på nivå med lagmannsretten i Norge, har deretter opphevet dommene og frifunnet ham i alle sakene. Men tilbake står spørsmålet: Hvordan kunne rettssystemer som skal være å regne blant verdens mest treffsikre, feile så grovt?

Sture Bergwall var tidligere straffet for vold og overgrep. I 1970 ble han dømt til tvungent psykiatrisk helsevern for grov utukt med barn, etter at han antastet fire gutter på Falu lasarett, hvor han på den tiden var ansatt som pleiemedhjelper. En av guttene var innlagt på barneklinikken hvor Bergwall jobbet, og skal ha blitt tvunget til oralsex etter at Bergwall tok kvelertak på ham på en svært brutal måte. Han ble innlagt til tvangsbehandling med diagnosen «persona immatura», eller antisocial personlighetsforstyrrelse.

Ett år senere ble han utskrevet på prøve, men lagt inn igjen halvannet år etter, da han skal ha oppført seg svært ustabilt og psykiaterne var usikre på hans tilstand. Men hans tilsynsfører mente ting gikk bra og han ble snart skrevet ut igjen. I 1974 slo han helt uprovosert en mann i hodet med en stekepanne og knivhugget ham et titalls ganger. Mannen overlevde med nød og neppe. Statsadvokaten slo den gang fast at Bergwall var under psykiatrisk behandling og bestemte seg for påtaleunnlatelse.

Litt over ett år senere ble Bergwall skrevet ut på prøve på nytt, men var snart tilbake etter et selvmordsforsøk, og gikk inn og ut av Säters psykiatriske sykehus. Helt til han ble endelig utskrevet i 1977. Deretter fulgte 13 år, stort sett uten psykiatrisk behandling. Bergwall gikk på beroligende medisiner og levde på trygd. I 1990 begikk han et bankran sammen med en medhjelper. Medhjelperen ble dømt til tre års fengsel. Sture Bergwall til tvungen psykisk behandling, og innlagt på Säter hvor han i 1993 begynner å tilstå uoppklarte drap.

Det enorme omfanget av drapstilståelser bidro etter hvert til å svekke sannsynligheten for at Quick snakket sant. Det eldste av drapene som Quick tilsto, men ikke ble dømt for, skal ha skjedd i 1964. Da var han bare 14 år gammel. Terapeutenes svar på at han knapt kunne huske noen av drapene, var intensiv terapi for å lokke fram minnene. Han begynte å tilstå drap han beviselig ikke kunne ha begått.

I 1989 forsvant to somalske gutter sporløst fra et asylmottak like utenfor Oslo. Etter at avisene omtalte forsvinningene flere år senere, kom Quick med en tilståelse om at han hadde drept og partert dem. Den falske tilståelsen ble avslørt da det viste seg at de to guttene var i live. Men på tross av at både norsk og svensk påtalemyndighet da visste at han beviselig ga feilaktige opplysninger, fortsatte etterforskningene og domfellelsene inntil Sture Bergwall selv snudde og trakk sine tilståelser. 

Del & skriv ut: