Søk

– Skjellsettende dom i arveretten 

– En ny rettstilstand er etablert, skriver tingrettsdommer Oddmund Gamst.  

– En ny rettstilstand er etablert, og basert på dommen skal det usedvanlig mye til for at en disposisjon som tar sikte på å begrense arv til barn, i praksis særkullsbarn, vil bli ansett som en dødsdisposisjon, skriver tingrettsdommer Gunnar Gamst om Høyesterettsdom. 

Høyesterett avsa 5. april 2017, HR-2017-716-A, en dom om grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner.

Saksforholdet er i korte trekk at en gårdbruker hadde en sønn fra tidligere, men var etablert i et nytt forhold med samboer som han hadde en umyndig sønn med. Eldste sønn som vokste opp hos sin mor fra han var 6 måneder gammel, hadde hatt lite kontakt med faren. Faren var uhelbredelig kreftsyk og hadde fått beskjed om at han hadde fra noen måneder til opptil ett år igjen å leve. Faren døde ikke av kreftsykdommen, men begikk selvdrap 15. september 2014. 

Han hadde da gjort betydelige anstrengelser for å forhindre at eldste sønn i kraft av sin odelsrett ved arveoppgjøret skulle få overta gården til åsetestakst. Sønnen ble tilbydd et pengebeløp for å frasi seg odelsretten, men akseptert ikke det. Anslått verdi av gården var mellom 7,5 og 10 millioner kroner. 

Noen måneder før dødsfallet inngikk faren avtale med sin umyndige sønn om overtakelse av gården per 1. juni 2014 til åsetestakst oppgitt til 5 625 000 kroner. Faren og samboeren skulle ha borett og betale 5 000 kroner i månedlig leie. Fordi det ble gitt selgerkreditt for hele kjøpesummen, skulle den ikke betales før noen tid etter dødsfallet. Utgiftene til tinglysning av skjøtet ble betalt av faren. Tidligere hadde faren og samboeren opprettet et gjensidig testamente, men tre måneder før dødsfallet opprettet faren et nytt testament hvorved eldste sønns arv ble begrenset til lovens minstearv, en million kroner, som var lavere enn det pengebeløp han var blitt tilbydd. I presiserende låneavtale av august 2014 ble formålet angitt å sikre umyndig sønn gården og at eldste sønn skulle få «minst mulig» i arv. Overskjøtingen av gården ble tinglyst 10. september 2014. Faren ba 15. september 2014 samboeren undersøke om «alt var i orden». Etter at han fikk bekreftet at tinglysningen var gjennomført, tok han samme dag sitt eget liv. 

Eldste sønn godtok ikke arrangementet og mente overdragelsen av gården var en dødsdisposisjon. Tvisten for Høyesterett gjaldt således klassifiseringen av disposisjonen. Starten på førstvoterendes drøftelse av subsumsjonsspørsmålet er gjengivelse av de sentrale kriterier nedfelt i NOU 2014:1 «Ny arvelov» side 89 og hvilke momenter som inngår i vurderingen (dommens avsnitt 47 flg.). Når det imidlertid kommer til den konkrete vurdering, ser det ikke ut til å være samsvar mellom sakens faktum og den rettslige konsekvensen som trekkes. 

Noe forenklet er det sentrale vilkår for en dødsdisposisjon at den får realitet, dvs. reell betydning, først etter arvelaters død. Livsdisposisjoner kjennetegnes av at de får reell betydning for arvelater i hans livstid. Ved grensedragningen vil blant annet arvelaters formål være et moment. 

At formålet i jussen er viktig, ble viden kjent fremhevet av Ragnar Knoph allerede i 1921 i hans berømte verk: «Hensiktens betydning for grensen mellom rett og urett». Knoph la stor vekt på den disponerendes hensikt, og hans arbeid kan vel anses som selve episenteret generelt i jussen, også i arveretten, blant annet for tolkningen av testamenter og for grensedragningen mellom livs- og dødsdisposisjoner. At formålet med disposisjonen er sentralt, ble poengtert av blant annet Carl Jacob Arnholm: Privatrett V Arverett, 1971, side 74, mens Peter Lødrup: Arverett, 5. utgave, 2008, side 253, legger mindre vekt på motivet. 

Så vidt jeg kan se, har imidlertid Høyesterett tidligere lagt vekt på formålet, eksempelvis i Rt-2008-1589 avsnitt 30 hvor det blant annet heter: «Både tingretten og lagmannsretten har etter umiddelbar bevisførsel funnet at bakgrunnen for at D 24. mai 2000 overdro borettslagsandelen til A var en familiekonflikt, og at formålet var å gjøre de to andre barna – B og C – arveløse». 

I HR-2017-716-A var formålet åpenbart å hindre at best odelsberettiget sønn på skiftet skulle få overta gården til åsetestakst, begrense hans arv til lovens minimum og en avtaleklausul om at han skulle få «minst mulig». Førstvoterende hopper imidlertid bukk over disse aspekter. Utover å slutte seg til uttalelser i NOU-en side 91 om at formålet ikke er avgjørende såfremt en disposisjon har tilstrekkelig realitet for arvelater, blir motivene forbigått i taushet. 

Behandlingen av om overskjøtingen hadde tilstrekkelig realitet for faren, er i liten grad relatert til sakens sentrale faktum. For sakens faktum tilsier at det er vanskelig å se at overskjøtingen av gården hadde noen som helst praktisk betydning for faren. Fortsatt var det han som bestyrte gården, så vel de praktiske som økonomiske gjøremål. Relasjonen til sin umyndige sønn ble uforandret. Riktignok skulle faren etter overskjøtingen betale et beskjedent månedlig vederlag i leie til sønnen, men det var neppe høyere enn hans alminnelige underholdsplikt. Da faren døde, hadde ikke sønnen ytet noe som helst. 

Faktisk er det ikke spor i domspremissene på motforestillinger mot farens bestrebelser på å få gjennomført sitt formål, noe som er oppsiktsvekkende. For omstendighetene tilsier med styrke at overskjøtingen av gården var en ren dødsdisposisjon som først ville ha reell betydning, realitet, etter farens død. Til overmål var det i skjøtet til barnet satt en pris basert på åsetestakst, og det er en pris som altså kun kan gjøres gjeldende på dødsboskifte og underbygger at det var en dødsdisposisjon. 

I stedet gis faren honnør for en benevnt langvarig og omfattende overføringsprosess. Riktignok erkjenner førstvoterende at det «på det praktiske plan skjedde mindre» men så skynder han seg og si at det ikke var naturlig eller påtrengende. Spørsmålet om hvilken praktisk betydning disposisjonen hadde for faren, besvares luftig og er ikke egnet til å overbevise. 

Nå skulle en håpe at andre synspunkter ville komme til syne i øvrige dommeres votum, men nei da. Her gis det ingen tilføyelser, utfyllinger eller kommentarer, altså hyggelig tilslutning. Etter lesing av dommen faller tanken på Aasmund Olavsson Vinje, som var kjent for sitt tvisyn, dvs. åpen for alternativer med vilje og evne til å se en sak fra flere synsvinkler. Han var en klok mann, og forfatterskapet var preget av mangfoldighet og nettopp; tvisyn. Vinje synes ikke å stå høyt i kurs i denne saken. For hva ble egentlig resultatet i HR-2017-716-A? Dersom verdien av eiendommen anslås til 9 millioner (verdianslaget var 7,5 – 10 millioner i 2009), innebærer det at samboeren får 3 millioner, eldste sønn 1 million og yngste sønn 5 millioner. 

Spørsmålet man kan stille seg, er om slik forskjellsbehandling av barn er akseptabelt. Mange vil nok mene nei, men Høyesterett mener altså det motsatte. Faktisk er dommen oppklarende ved at grensen mellom livs- og dødsdisposisjoner langt på vei viskes ut. En ny rettstilstand er etablert, og basert på dommen skal det usedvanlig mye til for at en disposisjon som tar sikte på å begrense arv til barn, i praksis særkullsbarn, vil bli ansett som en dødsdisposisjon. Eksempelvis vil en uhelbredelig kreftsyk ektefelle ved ektepakt antagelig kunne overføre alle sine verdier til den annen ektefelle, og vips så er hans særkullsbarn blitt arveløst.  

Del & skriv ut: