Søk

Ute med bok om norsk fengselshistorie  

– Boken handler egentlig ikke bare om lokal fengselshistorie, men i høy grad også om nasjonal fengselshistorie, sier Rolf B. Wegner (Foto: Tore Letvik) 

Da Sophie Johannesdatter skulle henrettes i 1876 fikk hun et glass vin rett før hun ble halshugget. «Vanskelig å tro at et glass vin kan virke særlig trøstende for en person som noen minutter senere skal miste sitt hode”, skriver Rolf B. Wegner i en ny bok. 

Hvordan ble norske innsatte behandlet før? Hvilke tanker rådet på 1800-tallet om det vi i våre dager kaller «kriminalomsorg»? Svar på disse spørsmålene gir Rolf B. Wegner som nå har gitt ut en bok som ikke bare tar leseren tett på lidelsene fangene ble påført, men også presenterer den ideologiske og kriminalpolitiske tankegangen bak byggingen av fengslene i Norge og soningen i dem. En tankegang som ble delt av mange av datidens jurister. 

Wegner, som i 2016 ga ut boka «Djevelen fra Østfold – Kongen av Halden» om en av Hitlers verste torturister i Norge under den annen verdenskrig, har dermed igjen «begått» en bok, drøye året etter. Også denne gang en bok med røtter i Halden.

LES OM WEGNERS FORRIGE BOK HER 

I boka «Fredrikshald distriktsfengsel, byen, fengselet og fangene», utvider han horisonten til å omfatte hele den tids fengsels-Norge. 

Fredrikshald distriktsfengsel var ett av i alt 56 distriktsfengsler som det fattige Norge bygde i 1860 – 70-årene. Fengslene var spredt ut over hele landet, både i bygd og by. Disse fengslene er i dag borte eller ombygget og påbygget til det ugjenkjennelige. Bare det totalfredete Fredrikshald distriktsfengsel står igjen som eneste representant for denne epoken i fengselsvesenet. 

– Det var en viktig epoke i fengselsvesenet. Historien om dette fengselet har utvilsomt mange og klare paralleller med de andre distriktsfengslenes historie. Boken handler derfor egentlig ikke bare om lokal fengselshistorie, men i høy grad også om nasjonal fengselshistorie, forteller Wegner til Juristkontakt. 

Wegner, som selv var ekspedisjonssjef i Justisdepartementet og leder av fengselsstyret i en årrekke, forteller at han gjennom livet har tenkt at fengselshistorien har vært et område med lite tilgjengelig kunnskap for store deler av befolkningen. Noe som har motivert ham til å skrive boka som gjennom 240 velillustrerte sider gir et sjeldent innblikk i fengselshistorie både på mikro og makronivå. 

Ett av eksemplene som går i detalj handler om giftmordersken Sophie Johannesdatter, om giftdrapene, rettsbehandlingen, hennes tid som varetektsfange i Fredrikshald distriktsfengsel, og henrettelsen av henne i 1876. 

Om henrettelsen skriver Wegner i boka: «Den skulle skje ved halshugging med øks, slik som bestemt i Kriminallovens kapittel 2 § 2. Datoen ble fastsatt til 18. februar. Som skarpretter var utpekt Theodor Larsen, Norges siste bøddel. Oppgavene hans som bøddel var bare et bierverv. Paradoksalt nok var han ansatt ved Rikshospitalet, skriver Wegner, før han – som flere andre steder i boka – fortsetter tørrvittig: «Helsevesenet må den gang ha vært nokså liberale med hensyn til hvilke bierverv deres ansatte fikk samtykke til å påta seg!». 

Den dødsdømte fikk også servert et glass vin i minuttene før hun ble halshugget. Noe Wegner også kommenterer: «Forfatteren har vanskelig for å tro at et glass vin kan virke særlig trøstende for en person som noen minutter senere skal miste sitt hode.» 

Selv opptakten til byggingen av fengslene i Norge beskrives «fengslende» og ikke minst informativt av Wegner. 

«Et stykke ut på 1800-tallet begynte det å skje noe med norsk fengselspolitikk. Først ganske langsomt, men etter hvert raskere og med økende styrke. I bunnen lå opplysningstiden med sine humanitetsidealer og sitt menneskesyn, som hadde begynt å gjøre seg gjeldende i Europa fra midten av 1700-tallet. Ideene nådde også dobbeltmonarkiet Danmark-Norge», skriver Wegner som forteller videre om Justisdepartementet som sendte kvalifiserte personer på studiereiser i utlandet for å studere fengselsforhold, hvordan departementet fulgte opp i 1837 ved å nedsette en kommisjon som fire år senere avga en 700 sider lang innstilling om å bygge sju store landsfengsler spredt over hele landet, og helt nye prinsipper for fangebehandlingen etter Philadelphia-systemet fra USA, som gikk ut på at fangebehandlingen ikke lenger skulle være gjengjeldelse og hevn, men fangenes fremtidige utvikling og rehabilitering. 

Tankegangen var at fangen bare skulle være i selskap med sin egen samvittighet og sin Gud, og fengselsvesenet gikk da vekk fra fellesskapene i fangemiljøene. I stedet ble den enkelte fange isolert fra andre fanger, som en del av fangebehandlingen. 

Isolasjonen viste seg ikke å være noe man kunne fortsette med, sier Wegner, som nå er engasjert i å opprette et fengselsmuseum i Fredrikshald distriktsfengsel, slik at publikum kan kunne komme og se et identisk fengselsmiljø slik det var for 150 år siden.  

Del & skriv ut: