Søk

På vei til å bli jurist – mot alle odds

Gunhild Borge har brukt lengre tid enn de fleste på jusstudiet. I løpet av året blir hun etter planen ferdig med studiet hun begynte på i 2007. Men så har hun da også hatt prøvelser de færreste opplever underveis. En trafikkulykke, en voldtekt og et møte med justis-Norge har satt spor på godt og vondt. I dag er hun takknemlig for tålmodigheten og forståelsen hun har møtt ved Universitetet i Bergen.

– Jeg opplever i alle fall at livserfaring er en viktig tilleggskompetanse, sier Gunhild Borge.

Gunhild Borge var glad da hun hadde kommet inn på jusstudiet ved fakultetet i Bergen. Veien mot en juristutdannelse lå klar og drømmen om jobb som jurist eller advokat kunne bli virkelighet. Men så skjer det som bare er den første av prøvelsene Stavangerjenta blir utsatt for gjennom studietiden – og som gjør at hun må ha pauser i studiene. Hun blir overkjørt av en buss. Det betyr at hun må utsette studiestart, men i 2007 kommer hun endelig i gang og flytter til Bergen.

Der skjer det imidlertid noe som skal sette ytterligere dype spor og gi følger som er utfordrende å håndtere i en krevende studiesituasjon. I et busskur i Bergen sentrum blir hun i 2008 utsatt for en overfallsvoldtekt av en fremmed person. Det blir begynnelsen på et møte med justis-Norge som medfører at hun må jobbe aktivt med seg selv, for å bevare troen på systemet hun lærer om på studiet. Dessuten får hun etter hvert forsinkelser i studiene.

– Men målet om fullført juristutdannelse var samtidig redningen for meg. Studiene har vært en plattform for selvutvikling. På tross av de ulike personlige prøvelser, har jeg utviklet mestringsstrategier som gjør meg i stand til å tåle nesten hva det skal være. Jussen har vært noe å holde tak i, sier hun i dag.

Helt slik følte hun det ikke i august 2009. Fra Borge leverte anmeldelse for voldtekt, til tiltale ble tatt ut, måtte hun vente i 368 dager. Borge purret på saken kontinuerlig.

– Oppsummert i sin korthet, opplevde jeg ikke prosessen som helt betryggende. Som aspirerende jurist var det vanskelig å akseptere at dette kunne redusere mulighetene for domfellelse, eller i tilfelle av domfellelse – som et straffreduserende moment ved straffutmålingen.

Jussen har vært noe å holde tak i

Hun ventet fortsatt på at rettssaken skulle bli berammet da hun skrev et brev til daværende justisminister Knut Storberget.

– Brevet var et uttrykk for den dualiteten som lå i å ha på seg «fornærmetskoene» og «jusstudent-brillene» samtidig, forklarer Borge.

Hun beskrev blant annet frykten for å miste tilliten til det systemet som også skulle ivareta hennes interesser som fornærmede. Dessuten inviterte hun Storberget til et møte. Hun fikk først ikke svar på brevet, og kontaktet da journalisten Thomas Ergo.

– Han mente at jeg kunne ha et viktig budskap til justisministeren, og ba om å få gjengi brevet i Dagbladet. Samme dag kom det beskjed fra Justisdepartementet om at jeg skulle få svar. Nokså sent på kvelden neste dag ringte Storberget meg. Jeg var overrasket over at en av Norges mest travle menn tok seg tid til å ringe meg, attpåtil midt under valgkampen. Han var sporty og tok imot min invitasjon til et møte, sier Borge til Juristkontakt.

Møtte justisministeren

Få uker før stortingsvalget i 2009 satte Storberget av tid til en samtale.

– Under møtet med justisministeren forklarte jeg blant annet at jeg opplevde at det var noe grunnleggende urettferdig og sårende at domfelte får redusert straffen, samtidig som man skal tåle påkjenningen av selve krenkelsen og lang ventetid, før endelig saken får sin avslutning i domstolen. Samtalen med Storberget ga en viss mening. Opplevelsen av å forsøke og snu situasjonen fra noe uutholdelig til noe nyttig. Et bidrag til, eller et forsøk på en endring, som kanskje kunne komme en større krets av personer til gode for fremtiden. Samtidig er det å sette ord på sine erfaringer en viktig del i bearbeidelsen av belastende hendelser. Jeg gruet meg fryktelig til rettssaken, og samtalen med Storberget viste meg at jeg hadde det nødvendige motet til tiden som skulle komme, sier Borge.

Jeg gruet meg fryktelig til rettssaken, og samtalen med Storberget viste meg at jeg hadde det nødvendige motet til tiden som skulle komme

Hun var også redd for å havne i en tilstand av desillusjon på grunn av sine erfaringer som fornærmede i møte med systemet.

– Jeg innså at det som fremtidig jurist var grunnleggende viktig å bevare evnen til å være objektiv, kunne se en sak fra flere sider og nyansere. Det var faktisk hovedmotivasjonen for å be Storberget om et møte. Kunne han forklare meg hvordan man gjenoppretter kontakten med begrepet «rettssikkerhet»? Men den veien måtte jeg selv gå. Det var min – og bare min fordømte plikt overfor meg selv, og finne ut hvordan jeg skulle reise meg fra det som kunne blitt mitt personlige nederlag.

Støtte

Da saken endelig kom opp hadde det gått ett og et halvt år siden ugjerningen ble anmeldt. Gjerningsmannen ble til slutt dømt både i tingretten og lagmannsretten.

– Vurderte du å avslutte studiet?

– Nei, aldri. Det var selvsagt til stor hjelp for meg i fortsettelsen, at jeg ble trodd av domstolen. Men man trenger gode folk rundt seg, som er både støttende og er ærlige.

– Og samtidig var det mye god læring i erkjennelsen av at man ikke skal forblinde seg bare på de feil som blir begått under en prosess. Min bistandsadvokat, Eva Drageset, utførte oppdraget på en måte som står som et eksempel til etterlevelse for meg. Og aktor i saken, tidligere statsadvokat Gert Johan Kjelby, fremstod som en fremragende representant for påtalemyndigheten.

– Jusstudiet på Dragefjellet ble en stødig klippe for meg i den urolige tiden, og hjalp meg å se fremover. Jeg vil også trekke fram avdøde Øystein Skogrand, som den gang var tilknyttet Universitetet i Bergen. Den tidligere advokaten var en av dem som ga meg uvurderlig faglig og personlig støtte gjennom den tiden.

Storberget tok i sin tid som justisminister til orde for karakteristikken et «nesten – drap» om voldtekt.

– En voldtekt, kanskje særlig den som er utført på et offentlig sted, rokker ved din grunnleggende trygghetsfølelse – og din identitet. Det er vanskelig å beskrive for den som ikke selv har opplevd det, sier hun.

Fulgte med selv

Men også ved straffegjennomføringen av den domfelte skulle Borge erfare at systemet ikke er uten feil. Feilen ble oppdaget av Borge selv. Hun reagerte på at tidspunktet for voldtektsmannen sin første permisjon fra fengselet, var altfor tidlig sammenholdt med innsettelsesdatoen.

– Fornærmede skal vel egentlig ikke vite når en straffedømt påbegynner soningen, men den informasjonen hadde jeg skaffet meg. Det ble da raskt avklart, at domfelte hadde fått løslatelsesdato seks måneder før han egentlig skulle etter den rettskraftige dommen.

Kriminalomsorgen registrerte ved innsettelsen tingrettsdommen der han fikk en mildere dom og ikke lagmannsrettens dom som da var rettskraftig. Fengselet forklarte at det hadde vært en svikt i rutinene.

– Hvilken betydning tror du det har hatt at du selv har vært i stand til å følge med?

– Det er vanskelig å si. Det kan nok tenkes at den innsatte hadde fått prøveløslatelse tidligere enn domstolen og lovgiver hadde ment. Det kan nok også tenkes at saken hadde blitt liggende enda lengre enn den gjorde, før tiltale ble tatt ut. Jeg kan ikke fortelle min historie uten å omtale disse forholdene. Da hadde jeg bare vært en jusstudent som hadde brukt veldig lang tid på utdannelsen. Den viktigste betydningen er allikevel at jeg kommer til å avgi mitt kandidatløfte, med den største respekt for menneskene jeg skal møte i mitt yrkesliv. Alle har sin historie. Også røvere og banditter, sier Borge.

I årene etter voldtekten var det nødvendig å ta tiden til hjelp for å kunne gjennomføre studiene.

– Det kommer en tid der man skal bearbeide hendelsene og håndtere livssituasjonen, også som student. Det har vært utfordrende å bo i samme by som gjerningspersonen. Tilsvarende har det vært vanskelig å forholde seg til spesielle steder og andre forhold som vekker ubehagelige minner. Det avgjørende blir allikevel å ikke la de 20 minuttene overgrepet strakte seg utover, hindre utfoldelsen av et ellers meningsfullt liv og en spennende utdannelse, sier hun.

Perspektiv

Innimellom har Borge også jobbet, ikke minst for å klare seg økonomisk.

– Lang realkompetanse fra helse- og omsorgssektoren er på mange måter nyttig. Det å jobbe for de alvorlig syke og pleietrengende pasientene, gir en påminnelse av hva de virkelige utfordringer i livet er. Jeg har sett flinke studenter avslutte jusstudiet på grunn av personlige problemer, i kombinasjon med at det generelle presset på studiet blir for stort. Mitt råd til medstudentene er å forsøke og sette det litt i perspektiv; det finnes faktisk verre ting som kan skje deg i livet enn en C på eksamen.

En annen viktig motivasjonsfaktor har vært det å engasjere seg i andres rettigheter og plikter i praksis.

– Det er noe jeg vil oppfordre enda flere jusstudenter til å vurdere. Man lærer dette fantastiske verktøyet juridisk metode, og man innser gradvis at man kan bruke det for å ikke bare hjelpe seg selv – men også andre. Jeg har fordypet meg i Equine Law, og forskjellige sedelighetssaker for å nevne noe. Jeg har følt at jeg har gitt noe tilbake, for eksempel ved å hjelpe fornærmede på områder som bistandsadvokatordningen ikke dekker. Det er mye som kan skjære seg for personer som gjennomgår slike kriser. Til gjengjeld har det gitt erfaring og bidratt til å øke lidenskapen for jussen, og samtidig bidra til et godt resultatet til det beste for andre.

Men i dag ser hun endelig slutten på studiet nærme seg.

Jeg er takknemlig for at fakultet har utvist det jeg mener er forstandig skjønn

– Jeg skal avlegge min siste eksamen i november. Ut ifra Universitetet i Bergen sine interne retningslinjer, har jeg hatt en betydelig nedsatt studieprogresjon. Jeg har etter søknad til Det juridiske fakultet fått endret studieplan mange ganger. Det betyr at fakultet har tilpasset utdannelsen etter mine skiftende behov. Jeg er takknemlig for at fakultet har utvist det jeg mener er forstandig skjønn, når det har anvendt unntakshjemlene for fortsatt studierett. Det har latt meg fortsette tross forsinkelser.

Livserfaring

Faglig sett kan det noen ganger være en fordel å ha sett systemet fra ulike vinkler, mener Borge.

– Jeg er analytisk og ser raskt de ulike rettsområder i sammenheng. Jeg opplever i alle fall at livserfaring er en viktig tilleggskompetanse, forklarer Borge.

Hun vil ikke bruke tid på å synes synd på seg selv.

– Jeg innser hvor grunnleggende viktig jussen er for meg i måten å tenke på, og hvor viktig den har blitt for meg som person. Jeg har fått muligheten til å gjennomføre et studium, som i andre land er forbeholdt de privilegerte og rike. Jeg er heldig! I et slikt perspektiv er selvmedlidenhet fullstendig bortkastet. Jeg har valgt å håndtere ett og ett problem, og går videre. Jeg har hele veien sagt høyt at jeg skal bli advokat. Jeg skal gi mitt bidrag – stort eller lite – til rettsutviklingen i Norge.

– Jeg fullfører tross alt det som for mange er et krevende studium. Det ikke et nederlag å ha brukt lengre tid. Mange sammenlikner seg med andre studenter. Det kan gi store skuffelser, for det vil alltid være flinkere og dårligere studenter enn deg selv. Man må heller jobbe hardt og ha fokus på sin egen oppnåelse, sier Gunhild Borge og mener at det er slik man når sine mål.

Del & skriv ut:
Se Juristkontakt sine retningslinjer for kommentarer.