Søk
Utlendingsnemnda

Enkeltsaker gir dårligere rettsregler

De fleste vil ha fått med seg at det for tiden pågår en debatt om behandlingsformen ved tap av statsborgerskap – nemnds- eller domstolsbehandling? Debatt er viktig i et demokrati og det må oppmuntres til diskusjoner. Det som for meg fremstår som uheldig er at debatten fremstår som basert på – i beste fall – unyansert og ellers direkte uriktig informasjon. Forvirringen om begreper og innhold synes tidvis også å trenge inn i juristkretser og det er nødvendig å kommentere enkelte forhold.

Jeg understreker innledningsvis at jeg uttaler meg ikke som en representant for Utlendingsnemnda (UNE), men som en person med faglig bakgrunn. Jeg kan heller ikke kommentere saken om tilbakekall som står for retten, men påpeker følgende: I debatten må man skille mellom tap av statsborgerskap og tilbakekall av statsborgerskap grunnet uriktige opplysninger. I sistnevnte tilfelle ville vedkommende aldri ha fått norsk stabsborgerskap dersom de korrekte opplysningene hadde blitt fremlagt.

I forbindelse med debatten som pågår i media i disse dager er det fremsatt ytringer slik som «dette kan ikke overlates til en saksbehandler i UDI». En sak behandles aldri av bare én person. Den behandles av flere personer i UDI før vedtak treffes. UNE er klageorgan og er fullstendig uavhengig av UDI. I UNE er det et erfarent og dyktig sekretariat som gjennomgår sakene, og da vurderes UDIs lovforståelse, om avgjørelsen er i tråd med forvaltningspraksis og rettspraksis og våre folkerettslige forpliktelser. Deretter sendes saken til en nemndleder som enten behandler saken alene der det ikke er tvil om vesentlige spørsmål eller i nemndmøte. All vurdering bygger på en alminnelig bevisvurdering slik også domstolene foretar.

Det problematiske i debatten er at man bruker «rettssikkerhet» synonymt med et gitt resultat – les «ikke tilbakekall»

Det har blitt hevdet av bl.a. advokatene John Kristian Elden og Mads Andenæs, og generalsekretær i Europarådet Torbjørn Jagland, at det ikke er folkerettslig adgang til å tilbakekalle et statsborgerskap om dette medfører statsløshet. Dette er ikke riktig. Det fremgår så vel av FNs konvensjon av 1961 som den europeiske konvensjonen av 1997 at forbudet mot å frata noen et statsborgerskap hvis det fører til statsløshet ikke gjelder hvis statsborgerskapet er oppnådd gjennom falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta vedrørende søkeren.

KrFs partileder Knut Arild Hareide har fremhevet at tap av statsborgerskap er straff og medfører tap av retten til å arbeide og reise inn og ut av Norge. Det er ikke slik at man ikke kan arbeide i Norge dersom man ikke er norsk statsborger. Svært mange utenlandske statsborgere arbeider i Norge på bakgrunn av ulike typer av arbeidstillatelser, midlertidige og permanente. Med en arbeidstillatelse kan man reise inn og ut av Norge. Det som eventuelt er grunnen til at man ikke kan arbeide eller reise inn i Norge er at mange også utvises fordi man har gitt bevisst uriktige opplysninger ved søknader.

Stortinget debatterer nå å la domstolene få overta tilbakekall av statsborgersaker fordi dette vil føre til økt «rettssikkerhet». Det problematiske i debatten er at man bruker «rettssikkerhet» synonymt med et gitt resultat – les «ikke tilbakekall». Jeg mener at rettssikkerhet er et spørsmål om prosess, ikke å oppnå et særlig resultat. Hareide har også uttalt: «Domstolsbehandling vil utvilsomt styrke rettssikkerheten gjennom sin muntlighet, uavhengighet, kontradiksjon og adgang til å føre bevis direkte.»

Etter mitt syn er det ikke grunnlag for kritikk av at rettsikkerheten ikke er god etter dagens ordning. Som tidligere dommer mener jeg at kontradiksjon er fullt ut ivaretatt i dagens ordning – ingen avgjørelse treffes uten at klageren har kommet til orde. Det er videre full adgang til å legge frem alle de bevis man ønsker med den begrensning at det meste av saksbehandlingen er skriftlig. Forvaltningslovens krav om sakens opplysning følges. Er det tvil om forhold av vesentlig betydning for saken skal den behandles i nemndmøte med full muntlighet. «Barnas beste» og retten til å bli hørt står sterkt i UNE. Vi har bl.a. et eget rom der vi snakker med barn og vi er aktive for å øke vår barnefaglige kompetanse for at barna skal få komme til orde på best mulig måte.

UNE ble opprettet som et uavhengig, domstolsliknende organ. Stortinget vedtok i november 2015 en utvidet instruksjonsadgang etter utlendingsloven overfor UNE på lovforståelse og skjønnsutøvelse på generelt grunnlag – altså en begrensning av uavhengigheten. Det er interessant å merke seg at enkelte ganger ønsker Stortinget altså seg en økt instruksjonsadgang, mens vi i denne typen saker ikke anses uavhengige nok. UNEs nemndledere kan fortsatt ikke instrueres om resultatet i en enkeltsak og kan således sammenliknes med dommere i denne sammenheng.

I «rettssikkerhet» må også inkluderes retten til likebehandling. Like saker må behandles likt. UNEs sekretariat påser at dette skjer og det er mekanismer internt som skal tre inn dersom man ser tendenser til ulikebehandling. Det er fristende å sitere fra Rt 2015 side 1388 avsnitt 247 (som riktignok gjelder bruk av landinformasjon, men kan ha overføringsverdi):

På samme måte har UNE gjennom behandlingen av et stort antall saker opparbeidet betydelig erfaring og kompetanse, ikke minst når det gjelder landfaglige spørsmål. Dette gir mulighet for å se sakene i sammenheng, slik at likebehandling sikres. Domstolene vurderer til sammenligning bare enkeltsaker og har dermed ikke de samme forutsetningene for å se det store bildet. Etter mitt syn tilsier dette – og hensynet til en rasjonell utlendingsforvaltning – forsiktighet med å overprøve UNEs vurderinger. Fra et rettssikkerhetsperspektiv er det viktigste å sikre en forsvarlig saksbehandling.

Det som er uheldig med debatten som pågår er at utlendingsforvaltningen bygger på et komplisert regelverk der mye henger sammen med andre regler. Endringer på ett område påvirker andre områder. F.eks. er det slik at forvaltningen ved tilbakekall skal vurdere om det skal gis en tillatelse på annet grunnlag – noe som utelates i debatten. Alle våre vedtak kan prøves rettslig av domstolene, noe som gir en ytterligere rettssikkerhet. Domstolene på sin side kan etter dagens ordning ikke innvilge tillatelser da deres oppgave er å være kontrollerende, ikke utøvende. Skal domstolen i saker om tilbakekall også innvilge en annen type tillatelse, eller skal forvaltningen da igjen ha tillit til å treffe de riktige avgjørelsene?

De det gjelder fortjener en skikkelig diskusjon basert på fakta, ikke følelser eller politisk poeng.

Del & skriv ut:
Se Juristkontakt sine retningslinjer for kommentarer.