Søk

Urolig arbeidsmiljø i åpent kontorlandskap

Forstyrrelser og uro i åpne kontorlandskap er et gjentagende problem i norsk arbeidsliv. I Juristforbundet får vi jevnlig henvendelser om dette. Vi også kjent med at det er mange medlemmer som plages av uro i åpne landskaper, men som aksepterer at det er en del av arbeidshverdagen. Spørsmålet berører både rettslige og faktiske problemstillinger.

Rettslig grunnlag

Den rettslige innfallsvinkelen er arbeidsmiljølovens kap 4 som stiller krav til et gjennomgående, forsvarlig arbeidsmiljø. Historisk og lovteknisk er hovedhensynet bak bestemmelsene knyttet til fysisk fare. Bestemmelsene er forsøkt tilpasset dagens arbeidsforhold, uten at noen av lovens bestemmelser retter seg direkte mot åpent kontorlandskap. Lovens hovedregel i § 4 – 1 fastsetter imidlertid at «Arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd». Ved planlegging og utforming av arbeidet skal det legges vekt på å forebygge skader og sykdommer, jf § 4 – 1, nr 2. Likeledes har aml § 4 – 4 krav til det fysiske arbeidsmiljøet, bla. ved at fysiske arbeidsmiljøfaktorer som bygningsmessige forhold, støy o.l. skal være fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes helse, miljø, sikkerhet og velferd.

Det er også øvrige bestemmelser i kapittel 4 som gir anvisning på standard regulering innenfor dette tema. Aml §§ 4 – 1 og 4 – 4 er ikke uttømmende regulert i loven. Reglene må tilpasses de faktiske forhold.

I tillegg til lovens bestemmelser, er det gode grunner, «reelle hensyn», som begrunner et krav eller et ønske om et roligere arbeidsmiljø. Det er et gjennomgående problem med åpne kontorlandskap at det fort blir forstyrrende støy og uro i lokalet. Dette påvirker både konsentrasjon og arbeidsleveranse, og som over tid kan medføre helseplager. Utover rent støy, ligger også en begrensning for hva man som kollega har behov for å vite noe om. Informasjon som ikke vedkommer arbeidsoppgavene, typisk kollegaers privatliv, høy latter, unødvendig snakk, bør begrenses. Det samme gjelder spising og generell forstyrrende adferd.

Det er imidlertid ikke bare ulemper med et åpent kontorlandskap. Det har, på tross av forstyrrende uro, også sine fordeler. Mange opplever det som lettere å ta kontakt med kollegaer om arbeidsrelaterte forhold. Særlig blir det påpekt at det er enklere å få en aktiv opplæring og informasjonsutveksling når man ikke blir stoppet av lydtette kontorvegger.

Faktisk tilrettelegging – retningslinjer

Arbeidsgiver har et ansvar for å organisere og lede arbeidet slik at det ivaretar lovpålagt og praktiske vernebehov, innenfor en generell og rimelig grense. Normalt gjøres dette ved at virksomheten fastsetter føringer eller retningslinjer for prat, samarbeid og samhandling i åpne kontorlandskap. Vanlig praksis er at om det skal prates, så skal dette skje med lav stemme. Det bør fortrinnsvis kommuniseres utenfor landskapet, for eksempel i et møterom eller et fellesrom. I de fleste kontorlokaler finnes det i dag egne rom/kabiner som kan benyttes til telefonsamtaler og andre samtaler. Slik loven er formulert, er dette arbeidsgivers ansvar. Dette samsvarer også med det faktiske arbeidslivet. Når det gjelder private forhold, bør disse samtalene holdes utenfor et åpent kontorlandskap.

Retningslinjer for arbeid og samhandling i åpne arbeidslokaler vil i de fleste virksomheter være gjenstand for drøftinger mellom ledelsen, de tillitsvalgte og verneombudet. Prosedyrer for dette finnes i arbeidsmiljølovens kapittel 7 om arbeidsmiljøutvalg, samt kapittel 6 om verneombud. I tillegg vil virksomheten normalt ha en intern personalhåndbok som gir føringer for samarbeidet og dets innhold. Et råd kan i denne sammenheng være at tema rundt åpent landskap med jevne mellomrom settes på dagsorden, for eksempel i arbeidsmiljøutvalget.

Utover de generelle bestemmelsene som er vist til her, kan det være aktuelt med personlig/individuelle tilpasning for den enkelte arbeidstaker. Dette følger av prinsipper om arbeidsgivers tilretteleggingsansvar, samt arbeidsmiljølovens § 4 – 6. Bestemmelsen gjelder direkte ved sykdom, men det er ikke noe i veien for at det tilrettelegges før det går så langt. En typisk individuell tilpasning kan være en hjørneplass, en god skjermvegg, vindusplass, bruk av hjemmekontor eller rett og slett cellekontor, eventuelt hvor dette deles med en eller to andre.

Vi ser at enkelte arbeidsplasser benytter øreklokker for å gi en den enkelte arbeidsro. Dette er for mange en ubehagelig og lite tilfredsstillende måte å jobbe på. Denne type avskjerming kan brukes som en avlastning. Det bør da bekostes av arbeidsgiver. En tilpasning for arbeidstaker innenfor rammene i avsnittet her, vil nødvendigvis måtte bli vurdert ut i fra at den enkelte må være forberedt på å tåle noe lyd i et kontorlokale av denne typen.

For det tilfellet at forstyrrelser i arbeidsmiljøet fører til graderte plager, vil vi anbefale at det tas kontakt med tillitsvalgte eller verneombudet, og at man sammen med en av disse får råd og hjelp for hvordan dette best kan løses. Juristforbundets Advokatkontor kan også bistå deg.

Del & skriv ut:
Se Juristkontakt sine retningslinjer for kommentarer.