Søk

Heterogjenforening

Familieinnvandring har vært en viktig brikke i spillet om innstramminger på Stortinget. Men noen har blitt glemt i hele diskusjonen om hvilke familiemedlemmer som skal få leve sammen. Jussbuss savner et bredere syn på familie, og en større forståelse for hvilke utfordringer lhbtiq-personer står ovenfor når det kommer til familieinnvandring.

Retten til familieliv er en grunnleggende menneskerettighet som alle mennesker har krav på, uavhengig av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Flinke som vi er i Norge, har vi vedtatt en lov som sier at både direkte og indirekte diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk er forbudt.

Likevel er det slik at familieinnvandring i praksis ofte kun dreier seg om heteroinnvandring. Samlivsform er en høyst relevant vurderingsnorm for å få innvilget enten familiegjenforening eller familieetablering.

Flyktninger som kan dokumentere at de er gift, har fått barn sammen eller har vært samboere i minst to år før hen kom til Norge, kan søke om familiegjenforening. Dersom de søker om å få sin bedre halvdel til landet i løpet av det første året etter positivt asylvedtak kommer ikke underholdskravet til anvendelse.

Dersom dette ikke er dokumentert er søknaden i realiteten en søknad om familieetablering, og underholdskravet må oppfylles. Da er den som har opphold i landet fra før avhengig av å ha en årsinntekt på minst 306 700 kr. Dette er mye penger for mange, og sannsynligvis vil man ikke tjene nok i en ufaglært jobb, selv om man jobber fulltid. Allerede her vil mange være avskåret fra å få partneren sin hit. I tillegg er det et vilkår om at referansepersonen i Norge må ha jobbet eller tatt utdanning i fire år Norge. Det er derfor avgjørende for adgangen til familieliv om man overhodet har mulighet til å dokumentere at man har levd som et ektepar eller som samboere.

En kan nok si at dette er rettferdig nok. De legislative hensynene er jo at man må kunne vise at det er en realitet i det påståtte samlivet. Men hva om følgende premiss blir kastet inn i faktumgryten: Samkjønnet ekteskap og samliv er forbudt og straffes med harde represalier, transpersoner anses ikke som en juridisk kjønnskategori og skeive personer har ikke rettsvern mot diskriminering, mobbing, overgrep og står i verste fall i fare for å bli drept. Og dette er bare det rettslige. Se for deg hvordan regimer som regulerer sosial og kulturell adferd vil sanksjonere uønskede seksuelle anomalier. Sistnevnte i seg selv er grunn til å ikke gjøre ditt samkjønnede samboerskap til et offentlig utstillingsvindu. Både rettslige skranker og sosiale og kulturelle sanksjoner kan gjøre det umulig å samle inn dokumentasjonen som etterspørres. Utlendingsmyndighetene krever dokumentasjon på ektepaktavtaler, felles bosteds- og postadresse, andre personer som kan bekrefte relasjonen, felles økonomi, felles eiendeler osv. Per dags dato foreligger det ingen unntaksbestemmelser i utlendingsloven som kan fange opp tilfellene beskrevet over. For i praksis er det umulig å dokumentere et samkjønnet ekteskap i et slikt rettslig og sosialt rammeverk.

Som nevnt skal diskrimineringsloven om seksuell orientering egentlig sikre at slik forskjellsbehandling ikke skjer i Norge. Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemda skal også være vaktbikkjer på området. I en uttalelse fra 2015, hvor organisasjonen Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) mente at regelverket for familiegjenforening diskriminerer på grunn av seksuell orientering, konkluderte nemda med at det ikke var motstrid mellom utlendingsloven og diskrimineringsloven. Begrunnelsen var at utlendingsmyndighetene kan gjøre unntak fra underholdskravet dersom «særlig sterke menneskelige hensyn tilsier det». Bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse. Jussbuss erfarer at den blir lite brukt per dags dato. Det er ingen garanti for at den vil ivareta lhbtiq-personers rettsstilling. Hvem man lever sammen med burde ikke være avgjørende for muligheten til å ha et fullverdig familieliv i Norge. Men den praktiseringen av utlendingsloven som utlendingsmyndighetene legger opp til, og som Likestillings- og diskrimineringsnemda bifaller, kan fort føre til de facto diskriminering.

Del & skriv ut:
Se Juristkontakt sine retningslinjer for kommentarer.