Søk
PST-sjef om mediehåndtering i «uvær»

– Vær ærlig og faglig i dine svar

Under Juristkongressen fortalte PST-sjef Marie Benedicte Bjørnland jurister i lederposisjoner hvordan det har vært å være politileder når medieuværet står på som verst, og hvilke teknikker hun mener det er verdt å fokusere på.

En åpen og direkte Bjørnland tok for seg både tiden som politifullmektig i daværende Tønsberg politidistrikt og senere politimester i Vestfold politidistrikt, før hun gikk inn på sin kontakt med mediene i de fire og halvt årene hun nå har sittet som sjef for Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

– Det er ikke bare stillingen som sjef for PST som har vært krevende. Jeg har opp gjennom årene vært gjennom saker i andre posisjoner som har bydd på utfordringer. Jeg velger å fortelle om mine erfaringer og noen refleksjoner rundt det, da det kanskje har en overføringsverdi, sa Bjørnland, som har mange år i politi og påtalemyndighet bak seg.

– Når man jobber i politietaten og er påtalejurist er man også per definisjon leder av etterforskningen. Får man en drapssak etter seks måneder i tjenesten så er det politifullmektigen som fronter den. Sånn var det i hvert fall den gangen jeg begynte i politiet i januar 1993, sa Bjørnland.

Hun fortalte at mediehåndtering er noe hun stort sett har lært gjennom egen erfaring.

– Jeg har fått litt påfyll underveis med et kortvarig kurs, men min erfaring er at dette ikke er noe man lærer seg ved å sette seg ned og lese bøker eller ved å gå på mediekurs, selv om man sikkert kan få med seg noen gode tips. Her må man kaste seg ut i det og man må gjøre sine feil og lære av feil. Jeg passer på å lære mer av feilene enn av suksessene, sa Bjørnland.

Hun fortalte at det til tider blåste godt rundt ørene etter at hun ble politimester i Vestfold politidistrikt, og nevnte to saker. Den ene var da vestfoldpolitiet glemte en arrestant på en ventecelle i 19 timer.

– Kommunikasjonsrådgiveren i politidistriktet hevdet å aldri ha sett større fonter på overskriften som lå på VGs nettsider. Og for meg var det egentlig bare å legge seg flat for kritikken. Det første lærepunktet man skal ha som sjef er at om noen i virksomheten har gjort en tabbe – enten ansatte eller du selv – så er det du som har ansvaret. Og du skal vite at ting kommer for en dag. Læringen er som følger: Er det begått en feil, ta initiativ og gå ut med beretningen om det som gikk galt. Ikke sitt og vent på at mediene kommer til deg, sa Bjørnland.

Spesialenheten hadde etterforsket hendelsen og ilagt Vestfold politidistrikt en foretaksstraff på 85.000 kroner.

– Jeg vedtok det på vegne av virksomheten, og samme dag hadde vi en plan om at dette skal vi fortelle. Så vi gikk ut med det selv. En kort pressemelding om fakta og vi la ikke skjul på noe. Det ble en kjempesak, men lufta gikk fort ut av ballongen og saken forsvant fra nyhetsbildet. Oppfølgingen innad var å rette på rutiner, og å foreta en korrigerende samtale med den som hadde gjort feil, også var vi ferdige med det. Vi måtte gå videre, sa Bjørnland.

Måtte gi trøst

PST-sjefen fortalte om nok en sak hun husker fra tiden som politimester i Vestfold politidistrikt, som gjaldt etterforskning av anmeldte seksuelle overgrep mot to unge gutter.

– Bistandsadvokaten kritiserte oss for ikke å ha gjort god nok jobb. Vi mente vi hadde gjort en anstendig etterforskningsjobb og saken ble henlagt av overordnet påtalemyndighet i flere ledd, sa Bjørnland som ble nedringt av aviser, radio og fjernsynskanaler.

– Det var et stort medietrykk. Vi var i Dagsnytt 18 og andre steder hvor vi vi sa at vi registrerer at det er forskjellige oppfatninger om etterforskningen, sa Bjørnland som trakk fram saken som et eksempel på at man ikke skal beklage feil hvis man mener man ikke har gjort en feil.

– For de i politidistriktet som hadde jobbet med saken var det likefullt smertefullt å bli anklaget for ikke å ha tatt dette på alvor når de opplevde å ha tatt det på det ytterste alvor. Så min rolle innad var å trøste, hjelpe og støtte, sa Bjørnland.

Juristen og PST-sjefen fortalte om hvilken forskjell det var å begynne som leder for landets sikkerhetstjeneste.

– Det er en helt annen virksomhet enn et politidistrikt. I PST jobber vi i grensesnittet mellom politikk og praksis. Ting vi gjør bra, og ikke bra, smitter rett over på statsråden. Dynamikken rundt det vi holder på med er en helt annen. Min erfaring er at ting som treffer førstesidene her ikke er vekk dagen etterpå, sa Bjørnland.

Hun viste til flere saker som PST har hatt den seneste tiden og dynamikken rundt det å være konstant i mediebildet over tid. Hun forteller at intervjuforespørslene er mellom 20 og 30 i året.

– Vi er ganske bevisste på når jeg må ut og svare, og når vi delegerer det. Men når politikken kommer inn, og særlig når det går dårlig, er det åpenbart en sjefs ansvar å svare, sa Bjørnland som svarer slik på spørsmål om hun er redd for å si noe feil.

– Det finnes teknikker. Jeg bruker korte setninger. Prøver å være forberedt og kjenne konteksten. Det hender at jeg sitter i bilen på vei til intervjuer og snakket høyt, stiller spørsmål og svarer på det selv. Hvis noen skulle avlytte bilen ville det sikkert høres veldig rart ut, sa en smilende Bjørnland.

Gir aldri «hjemme hos-intervju»

Hun mener det hjelper å øve høyt.

– Det er sånn jeg gjør det og for hver gang så blir det litt bedre. I slike situasjoner er du fokusert på at du skal svare faglig rett. Keep it simple – da er sjansen for at du rører deg ut i noe litt mindre, sa Bjørnland som også har teknikker hvis det oppstår intervjusituasjoner hun ikke rekker å øve seg på.

– Jeg er ikke tilhenger av å si «ingen kommentar» og tenker at om jeg kan svare så skal jeg svare. Etter fire og et halvt år som PST-sjef har jeg de sikkerhetsgraderte opplysningene i én boks i hodet, og én boks med ugraderte opplysninger. Om vi nærmer oss det graderte så sier jeg, nei, det kan jeg ikke kommentere. Det vil intervjueren ofte respektere, sa Bjørnland som advarer mot å si «ingen kommentar» eller å be om å få komme tilbake til spørsmålet.

– Hvis du bare svarer det gang på gang, så kan du fort havne i programmet «Nytt på nytt». Det er ikke noe ålreit det heller. Det vet jeg, for jeg har vært der også, sa en humørfylt PST-sjef.

Hun understreket overfor de fremmøtte på lederkurset at hun ikke er noen ekspert på mediehåndtering.

– Men jeg har funnet mine teknikker. Jeg prøver å være noenlunde imøtekommende og ærlig. Uansett hva som har skjedd, så skal man ikke lyve. Da lurer man seg inn i ting. Å ta en kjapp vei ut av en vanskelig situasjon har tendens til å slå tilbake. Særlig hvis man jobber i en stor kompleks organisasjon hvor du ikke bare har venner. Du har fagforeninger og andre mekanismer som settes i spill, og som fort kan finne på å ville ta deg som leder hvis du er uærlig. Ærlighet er ikke bare moralsk riktig, det lønner seg også.

PST-sjefen røpet at hun har et bevisst og gjennomtenkt forhold til det å stille opp på intervjuer.

– Jeg gjør aldri hjemme-hos-intervjuer med koselig tekopp og ullent ullplagg. Jeg skal representere landets sikkerhetstjeneste. For meg er det i bluse og et straight antrekk, ikke i koseplagg. Det er en business-ramme rundt virksomheten jeg skal representere, og den er skikkelig, seriøs og ordentlig. Det er også sånn jeg ønsker å fremstå, sa Bjørnland som hadde følgende råd:

– Vær bevisst virksomheten man representerer. Jeg tror ansatte i PST er opptatt av hvordan jeg fremstår utad, fordi det ikke er så mange talking heads i virksomheten. Det er kommunikasjonsrådgiverne, et par seksjonssjefer også er det meg. Og det er jeg som er der når det virkelig røyner på. Og da må jeg ikke stå der i ullplagg og store øreringer, sa Bjørnland.

Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen, politidirektør Odd Reidar Humlegård og PST-sjef Benedicte Bjørnland informerer pressen om midlertidig bevæpning av politiet. (Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

– Dårligere kvalitet i mediene

Sjefen for landet sikkerhetstjeneste mener å merke at mange medier ikke lenger har like god kvalitet i sin dekning av de områdene som PST har ansvar for.

– Vi erfarer at mediehusene endrer seg. De nedbemanner. Det er færre journalister som skal produsere like mye. Det merker vi når vi skal ut og fronte kontraterror, men særlig kontraetterretning. Journalistene er dårligere forberedt, sa Bjørnland som mener det er variasjoner i kvaliteten fra mediene.

– De store mediehusene, som VG, TV2 og NRK er veldig flinke. De har tid til å forberede seg og kan faget sitt – spesielt på kontraterror, sa Bjørnland.

Hun fortalte videre om sin erfaring med mediene som hun opplever er i endring.

– Vi kan ikke på å «preppe» en journalist om bakgrunn og forklare og fortelle, selv om vi forsøker å gjøre det. Det er en risiko vi må ta når vi møter mediene nå. Ikke minst om sommeren når ferievikarene kommer.

Hun mener det kunne merkes sommeren 2014, da Norge opplevde en terrortrussel.

– Det var etterretning som tikket inn om at det skulle skje terrorangrep her og det var konfidens rundt opplysningene. Å forklare utad at det er usikkert, men likevel all mulig grunn til å iverksette sårbarhetsreduserende tiltak ute i samfunnet med blant annet å bevæpne politiet, er vanskelig. Vi skulle prøve å formidle til befolkningen et trusselbilde som var litt ullent. Det ble mye rart ut av det i mediene.

PST erfarer at dem de følger spesielt med på innen sin kontraterrorportefølje, men også innen kontraetterretning, stadig benytter nye og mer avanserte måter å kommunisere på.

– Teknologien utvikler seg rivende, og lovarbeid utvikler seg ikke i samme takt. Å få teknologinøytrale hjemler for det vi holder på med, er tunge prosesser. Det er krevende og langsiktig arbeid og vi erfarer at teknologien løper fra oss. Trusselbildet skal forstås, samtidig som all etterretning – kanskje rundt 95 prosent av det vi holder på med – skjer i forkant av at ting potensielt skjer. Det er forebyggede arbeid, og etterretning er usikker kunnskap. Det handler om å gjøre det usikre mindre usikkert, og vi har veldig få fasitsvar, sa Bjørnland.

Av store mediesaker som skapte langvarig hodebry for PST, viste Benedicte Bjørnland til Aftenpostens artikkelserie om bruk av såkalte IMSI-catchere, som avisen omtalte som ulovlig overvåking av blant annet Stortinget, statsministerens kontor og forsvarsdepartementet.

– Det ble en sak som viser hvordan mediene kan leve sitt eget liv, og hvor det kan oppstå en egen dynamikk som involverer politisk ledelse og Stortinget i betydelig grad, sa Bjørnland. Hun fortalte videre:

– Den 12. desember 2014 publiserte Aftenposten storyen der avisen mente å ha avdekket at det var utplassert ulovlige IMSI-catchere, altså falske basestasjoner, en rekke steder i Oslo. Vi sa at vi har et ansvar for å forebygge ulovlig overvåking av statlige aktører, og at hvis stater som Russland eller Kina, for å sette navn på statene, skal overvåke norske politikere, så bruker de ikke IMSI-catchere. De har helt annet utstyr, såkalt stille utstyr, som ikke avgir signaler som IMSI-catchere gjør. Vi sa også at vi ikke kunne utelukke at det kunne være en IMSI-catcher eller to, men at vår erfaring er at det ikke er hovedverktøyet til store, statlige aktører, sa Bjørnland på Juristkongressen.

Dermed trakk PST i tvil avisens konklusjoner.

– I tiden fram til 9. mars 2015 fulgte minst tolv førstesider hvor vi opplevde at de undersøkelsene vi hadde gjort ble trukket i tvil. Vi var uenige med dem og var etterhvert nødt til å hente inn ekspertise fra E-tjenesten (forsvarets etterretningstjeneste, red. anm.) og NSM (Nasjonal sikkerhetsmyndighet, red. anm.). Da var alle de store tjenestene i Norge inne med teknisk personell, og gikk gjennom målingene som lå til grunn for reportasjene. Vi fant ikke noe, sa Bjørnland.

Mer politisk

Hun fortalte at saken ble mer og mer politisk.

– Justisministeren var på forsiden i hvert fall tre ganger, så det ble en sak for politisk ledelse. Og det ble en sak hvor opposisjonen engasjerte seg, og hvor man stilte statsråden spørsmål om det er slik vi skal ha det her i landet, at Storting og regjering jevnlig skal avlyttes av fremmede makter og PST sier at det ikke er noe?

– Når du får sånt over tid er det krevende. Det er noen teknikker som jeg tenker er viktig å håndtere underveis. Det er blant annet dette med ærlighet. Si det som det er. Vi holdt fast på den historien vi hadde. Hvis vi fant ting underveis som ikke underbygget det – fortell om det – og fortell om usikkerheten. Still opp for mediene når de ber om intervjuer, sa Bjørnland.

Aftenposten fikk etter hvert Skup-diplom for saken.

– Aftenposten opplevde å ha en viktig sak. Vi opplevde å ikke nå fram med vårt budskap for de var overbevist om at deres historie var riktig. Når vi hadde etterforsket i noen måneder gikk vi ut og fortalte at tekniske personell fra NSM og E-tjenesten hadde hjulpet oss med å gå gjennom materialet som Aftenposten hadde presentert og at vi ikke fant tegn til falske basestasjoner, sa Bjørnland.

PST-sjefen opplevde likevel ikke at saken stoppet, og PST bestemte seg da for å innhente sakkyndig vurdering utenfra.

– Vi ga forskningsstiftelsen Simula vårt materiale, sa Bjørnland som vedkjente at hun var spent på utfallet.

– Jeg håpet jo selvsagt at de skulle komme til de samme konklusjonene som vi gjorde. Og det gjorde de, så i juni 2015 ble saken henlagt, sa Bjørnland, som ser tilbake på erfaringen.

– I over ett halvt år var saken på førstesider og på lederplass. Jeg sitter igjen med en vidunderlig karikaturtegning av meg som en høne på toppen av Stortinget. Det er jo ikke noe artig, men det er på en måte maktens pris, og lærdommene etter det er mange. Den ene er at mediene kan leve sitt eget liv. Det får en egen dynamikk når politikerne blir involvert og begynner å spørre.

Del & skriv ut:
Se Juristkontakt sine retningslinjer for kommentarer.