Søk
Fremmedkrigere og domstolenes kunnskap om internasjonal humanitær rett

– Rettssikkerhet og humanitært handlingsrom

I Mosul raser kampene mellom Den Islamske staten (IS) og Irakiske soldater, og Norge bidrar med militær opplæring av peshmergastyrker. I Jordan trener norske styrker syriske opprørere, som skal kjempe mot IS i Syria.

Samtidig står to personer tiltalt i Oslo tingrett, for støtte til og deltakelse i terrororganisasjon, og forsøk på slik deltakelse etter straffeloven av 1902 (strl.) §§ 147d (gjeldende straffelovs § 136 a). Kampen mot IS kjempes således på flere fronter. I Syria og Irak skjer det ved bruk militære virkemidler. I norske domstoler kjempes kampen ved å stille personer til ansvar for deres deltagelse i terrororganisasjoner.

Mens Forsvaret er tydelig på at det militære oppdraget også skal inneholde opplæring i internasjonal humanitær rett (IHR), er det grunn til å stille spørsmålstegn ved påtalemyndighetens og domstolenes bruk av dette regelverket når de straffeforfølger de såkalte fremmedkrigerne.

Straffrihet for utøvelse av medisinske oppgaver

I Syria og Irak er det ikke-internasjonal væpnet konflikt etter Genèvekonvensjonenes fellesartikkel 3. De handlinger som utføres av partene i disse konfliktene skal således være innenfor fellesartikkel 3 og de sedvanerettslige regler som kommer til anvendelse i IHR. En av disse sedvanereglene er forbudet mot straff for utøvelse av medisinske oppgaver. Regelen gjenspeiles i Tilleggsprotokoll II til Genèvekonvensjonene av 1978 (TPII) art 10. Regelen omfatter også medlemmer av væpnede grupper som utøver medisinske oppgaver. Til og med der gruppen etter intern rett er å regne som terrororganisasjon.

I en dom fra Oslo tingrett i 2015, hvor de tiltalte ble dømt etter straffeloven av 1902 § 147 d, påberopte tiltalte seg å ha utøvd humanitær aktivitet i Syria. Blant annet skulle de tiltalte ha deltatt rednings- og sanitetsarbeid under og etter angrep. Med henvisning til forarbeidene uttales det i dommen at humanitære oppgaver for en terrororganisasjon ikke kan frita for straff, da en slik innsats «…bidrar til at flere ressurser kan frigjøres til bruk i kjernevirksomheten – for ISILs del å skape sitt kalifat ved hjelp av terrorvirksomhet». Se TOSLO-2015 – 175034 side 14. Spørsmålet om og eventuelt hvordan IHR regulerer de handlingene som vedkommende er tiltalt for ble ikke behandlet.

Dommen ble anket og 18. januar 2016 avsa Borgarting lagmannsrett dom i ankesaken. Se LB-2015 – 108037. Domfellelsene for brudd på strl. § 147d ble opprettholdt. (1) Lagmannsretten gikk likevel mer nyansert til verks enn tingretten. I dommen vurderes det om forbudet mot straff i TP II art 10 gjør at visse former for humanitært arbeid kan falle utenfor deltakerbegrepet i straffeloven § 147 d. Etter en drøftelse av uttalelser i forarbeidene, og forholdet til de folkerettslige forpliktelser etter TPII art 10 uttales:

«Lagmannsretten kommer etter dette til at de mer kvalifiserte former for humanitært arbeid, som for eksempel å redde mennesker ut av bombede hus og lignende hjelp til sårede og syke, ikke kan anses som straffbar deltakelse i terrororganisasjonen, selv om det er fordelaktig for organisasjonen. Men det må presiseres at den som fyller vilkårene for å være deltaker i en terrororganisasjon, vil kunne straffes etter straffeloven.. ..§147 d selv om bidraget til organisasjonen også har bestått i humanitært arbeid som faller utenfor det straffbare. Det vil da høre under straffutmålingen å avgjøre det nærmere omfanget av deltakelsen.»

Selv om det er bra at Lagmannsretten synliggjør at det eksiterer et forbud mot straff for utøvelse av medisinske oppgaver i IHR, er dommen likevel problematisk på to områder:

1. Formålet med forbudet mot straff for utøvelse av medisinske oppgaver er å sikre at sårede og syke, enten de tilhører væpnede grupper, statens væpnede styrker, eller er sivile, skal kunne få nødvendig behandling. Dette gjelder uavhengig av hvilken part som gir den medisinske behandlingen.

Lagmannsretten måtte ta stilling til former for humanitært arbeid som ikke nødvendigvis er det samme som helsehjelp. De oppgavene som Lagmannsretten nevner i uttalelsen omfattes imidlertid av definisjonen av helsehjelp i TP II artikkel 10. Dersom norsk rett skiller mellom kvalifisert og ikke-kvalifisert humanitært arbeid, må man være mye mer presis i forhold til at dette ikke omhandler helsehjelp slik dette er definert i TP II artikkel 10, all den tid straffeloven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten jf. straffeloven § 2. Slik uttalelsene står nå gis det ikke et klart bilde av hvor grensene mot TP II art 10 går.

2. Når det gjelder siste del av uttalelsen om at det må skilles mellom det å utføre humanitært arbeid og medlemskapet i terrororganisasjonen, er dette vanskelig å forene med forpliktelsene som følger av TP II artikkel 10 nr. 1. Der står det at «under no circumstances shall any person» straffes. Straffeforfølgelse av personer som yter helsehjelp for deres medlemskap i væpnede grupper, i stedet for det å gi medisinsk hjelp, vil også undergrave formålet med bestemmelsen om å sikre helsehjelp i væpnet konflikt. Ordlyden «under no circumstances» i artikkel 10 er valgt bevisst. Denne viktige nyansen synes ikke Lagmannsretten å ha sett, og burde vært vurdert når man først uttaler seg om problemstillingen.

Sivile flykter fra Mosul i Irak. Bildet er tatt i landsbyen Gogjali øst for Mosul. (Foto: ICRC / A. Qusay)

Dommen i Lagmannsretten viser at det er viktig at både påtalemyndighet, forsvarsadvokater og dommere forstår hvilke regler som kommer til anvendelse når man skal straffeforfølge personer som deltar i kamphandlinger på vegne av væpnede grupper i væpnet konflikt. Med ikrafttredelsen av strl. § 145 i juli i år, som forbyr «rettsstridig» deltakelse i «militær virksomhet» i væpnet konflikt i utlandet, blir ikke kunnskap om IHR og forbudet mot straff for utøvelse av medisinske oppgaver mindre viktig.

Manglende kunnskap om IHR går ikke bare utover den enkeltes rettssikkerhet. I tillegg kan kriminaliseringen av medisinsk hjelp fra væpnede grupper medføre at sivile på territorium som kontrolleres av væpnede grupper ikke får nødvendig hjelp. Da IS tok kontroll over Mosul i juni 2014 var det i underkant av to millioner innbyggere der. Ulike kilder spriker på antallet innbyggere som er igjen nå, men Den internasjonale Røde Kors Komitéen (ICRC) forbereder seg på at opp mot 800 000 mennesker kan flykte fra Mosul i forbindelse med den militære operasjonen mot IS. ICRC regner også med at fire og en halv million sivile lever i områder av Syria som er vanskelige å nå, grunnet beleiring, eller annen form for territoriell kontroll utøvd av ulike væpnede grupper. I væpnet konflikt er sivile avhengig av den helsehjelp de kan få fra den part som har territoriell kontroll. Røde Kors har som mandat å fremme internasjonal humanitær rett (IHR), og er derfor opptatt av økt kunnskap om IHR blant norske dommere, påtalemyndighet og forsvarere. Særlig når det gjelder forbudet mot straff for utøvelse av medisinske oppgaver.

Den stadig økende bruk av de norske terrorbestemmelsene på handlinger begått i væpnet konflikt er ikke uproblematisk

Den stadig økende bruk av de norske terrorbestemmelsene på handlinger begått i væpnet konflikt er ikke uproblematisk. Angrep på sivile personer, sivile objekter, sanitetspersonell og sanitetsobjekter, vold og annen inhuman behandling av fanger, og seksuelle overgrep begått i væpnet konflikt, er omfattet av strl. kapittel 16 om krigsforbrytelser. Bestemmelsene underbygger IHR, ved å skape incitament til etterlevelse av krigens regler. Blant annet fordi straffebud mot krigsforbrytelser gjelder likt for alle parter. Dette i motsetning til terrorbestemmelsene, som ensidig rettes mot en av partene. Krigsforbryterbestemmelsene underbygger også det humanitære handlingsrommet, som sivile rammet av væpnet konflikt er avhengige av. Straff for handlinger begått i væpnet konflikt bør heller vurderes opp mot krigsforbryterbestemmelsene. Det gjelder også i Syria og Irak, når partene bryter IHR.

SARC som frakter ut en pasient gjennom en humanitær korridor i Aleppo i Syria. (Foto: SARC / Abdul Kader)

Utfordringen er at det i praksis er lettere å bygge en straffesak rundt medlemskap i terrororganisasjon, eller rettstridig deltakelse i væpnet konflikt i utlandet, enn å bevise en krigsforbrytelse eller medvirkning til krigsforbrytelse begått i et annet land. Samtidig er det viktig at bestemmelsene om krigsforbrytelser benyttes så langt det er mulig, da dette virkemiddelet underbygger IHR og det humanitære handlingsrommet i væpnet konflikt. Her kreves det at påtalemyndighet og domstoler er modige nok til å velge noe annet enn minste motstands vei.

Er ikke norske domstoler og påtalemyndighet bevisste på forholdet mellom straffelov og IHR, bidrar man til å undergrave beskyttelsen av sivile i Syria og Irak og deres tilgang til medisinsk hjelp, som de sivile har behov for og rett til etter IHR.

(1) Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett. De avsa dom 28. juni 2016. Høyesterett tok imidlertid kun stilling til straffutmålingen. Ikke forholdet mellom IHR og straffeloven, Se HR-2016 – 1422-A.

Del & skriv ut:
Se Juristkontakt sine retningslinjer for kommentarer.