Av professor Hans Petter Graver
Humoristiske dommere (1)
Det er ingen tvil om at mange dommere har humor, og kan de kan ytre denne både med vidd, brodd og eleganse. Vårens debatt i Juristkontakt viser at dommere kan skrive med både vidd og humor.
Dommerdirektør Langbach svarte på et kritisk innlegg fra lagdommer Mats Stensrud om Domstolsadministrasjonen under overskriften ”Museumsvokter Stensrud”. (2) Både innlegg og motinnlegg er holdt i en lett tone. Langbach krydrer i tillegg sin argumentasjon med lett spottende noter:
1) En erkjennelse: Det er mulig at min opplevelse av Stensruds artikkel i noen grad skyldes at NRK mens jeg leste den spilte ”Alt var mye bedre under krigen” av Ole Paus.
2) Litt fornøyelig er det at Stensrud til og med klarer å være misfornøyd også med at departementet har satt hans lønn til kr 798 405, og ikke til kr 798 000. Som gammel meklingsmann burde han kjenne til prosenttillegg.
3) Det Stensrud her refererer til er DAs ellers meget populære kvartalsmagasin ”Rett på sak”. Ved en skjebnens tilskikkelse spilte NRK da jeg leste dette Knutsen og Ludvigsens ”Kan det være nødvendig å være så sur?”.
4) Ifølge nettleksikonet Wikipeda: Statler & Waldorf, “two old men who occupy the box seat at every show and heckle the performances.”
Han fikk svar på tiltalte i Juristkontakt 4/2008. Tingrettsdommer Knut Erik Strøm skrev et innlegg under tittelen ”Produksjonsdirektør Langbach”. Strøm følger opp stilen med sarkastiske noter:
1) Sæther har i motsetning til Langbach ikke utstyrt sin artikkel med forklarende noter med musikkreferanser. Jeg antar at han spilte ”Under my thumb” med Rolling Stones da han uttalte seg om domstolene.
2) Jeg kan ikke vite om dette fremdeles er ideologien på begynnerkursene, i og med at dette også ble den siste gang noen var interessert i å ha meg som foredragsholder der.
3) Merkelig nok tonet ordene ”you’re just another brick in the wall” med Pink Floyd ut av radioen når jeg skrev om effektivitetsmaset på begynnerkursene.
4) Den melodien som faktisk blir spilt hele tiden i DA, må være Monty Pytons ”Always look at the bright side of life”.
5) Noen synes kanskje at min propagandasammenligning fra krigen er å gå over streken. Jeg kan bare unnskylde meg med at jeg etter mønster av Langbach må ha spilt ”Alt var mye bedre under krigen” av Ole Paus mens jeg skrev artikkelen
Stensrud selv hadde også et svar som han innledet slik:
”Styreleder Ingeborg Moen Borgerud og direktør Knut Sæther var sfinxer. Sammen bygde de opp Domstoladministrasjonen (DA). Først da han forlot Kongenes Dal, røpet Sæther pyramidens hemmeliget: Hvis vi skulle lykkes måtte vi ikke bli for mye et serviceapparat for domstolene,” og
”Mer enn noen gang er jeg redd for at DA skal bli et redskap for domstolene.” jf Juristkontakt nr 2/2008. Hva hjelper det med positive medarbeidere, når ledelsen har en slik filosofi? Vi har fått ny direktør, Tor Langbach. Han er slett ikke mumifisert, jf tilsvar i nr 3/2008. Selv om han slumser og slurver med faktum, er det flott med en utadvendt direktør. Men viderefører han Sæthers kongstanke?”
Vi vet også fra andre sammenhenger at dommere kan være humoristiske. Julebordsanger fra Høyesterett er berømte i videre kretser enn dem som noensinne har hørt dem. Den ovenfor omtalte dommer Strøm er beundret for sine vittige og elegante middagstaler. Men er det plass og tradisjon også for humor fra dommerbenken?
Et blikk ut av landet
Fra USA har vi mange eksempler på vidd og humør i domsbegrunnelser. (3) Enkelte ganger skrives dommer på vers. Noen ganger er de formulert over kjente dikt, som for eksempel denne konkurskjennelsen med utgangspunkt i The Raven av Edgar Allen Poe:
”Once upon a midnight dreary, while I pondered weak and weary
Over many quaint and curious files of chapter seven lore
While I nodded nearly napping, suddenly there came a tapping
As of someone gently rapping, rapping at my chamber door,
“Tis some debtor”, I muttered, “tapping at my chamber door –
Only this and nothing more.”(4)
Noen ganger er fremstillingen satirisk i formen som i dette eksempelet hvor satiren går ut over en etterforsker:
”The ubiquitous DEA Agent Paul Markonni once again sticks his nose into the drug trade. This time he is on the scent of appellant Mitchell Sentovich’s drug courier activities. We now learn that among his many talents is an olfactory sense we in the past attributed only to canines. Sentovich argues that he should have been able to test, at a magistrate’s hearing on issuance of a search warrant, whether Markonni really is the human bloodhound he claims to be. Sentovich’s claims, however, have more bark than bite.” (United States v. Sentovich, 677 F.2d 834, 835-36 (11th Cir. 1982).
Det hevdes at det er en tiltagende tendens i USA til at noen dommere produserer vittigheter gjennom sine dommer. Hvordan er det med norske dommere? Har humor en plass på dommerbenken også hos oss? Selv om rettssalene tidvis kan ha preg av show, er de ikke vanligvis noen varieté. Og de trykte domsreferatene er ikke det stedet man først går om man søker den kvikke formulering eller den gode historie.
Juristhumor
Sjangeren ”juristhumor” mer allment er ikke særlig stor. På Det juridiske fakultets fellesbibliotek rommer det snaut halvmeteren i hyllene, og mesteparten der er engelskspråklig. Mye av den norskspråklige litteraturen er forskjellige utgivelser fra Juristforeningen som er vittige nok, men har lite med utformingen av dommer å gjøre.
Innholdsmessig domineres sjangeren av juristsatire. Vi kjenner alle tegningene til Honoré Daumier (1808-1879) som kan stå som en typisk representant for juristsatire. Juristsatire er også en gjenganger i bøkene fra Juristforeningen og fra de lettere sidene i Advokatbladet. Ellers finnes det noen innslag av humoristiske skildringer fra rettssalen. Det meste av dette består av situasjonskomikk skrevet av advokater, dommere eller journalister om slående eller morsomme replikker særlig i tilknytning til forklaringer fra parter og vitner.
Til illustrasjon kan gjengis følgende to situasjoner fra Vilhelm Dybwad: På anklagebenken, Oslo 1933. Vi går inn i en tyverisak hvor aktor eksaminerer et vitne (s. 110-111):
” – Hvem traff De da De kom bort til nr. 6? Traff De ham som sitter der? (Peker mot tiltalte.)
Vitnet vender seg til venstre, stirrer sløvt på forsvareren og sier: - Ja, jeg synes jeg kjenner’n igjen. (Latter.)
Nei, det er forsvareren De ser på. Var det den mannen som sitter inne i boksen der?
- Ja, jeg syn’s jeg kjenner igjen han også! Jeg vet ikke hvem av dem det var! (Stor jubel.)”
Og en annen sak som dreide seg om beruselse på offentlig sted (s. 120-121).
Dommeren spør en tiltalt:
- Var De beruset?
- Nei da, langt derifra. Jeg var likeså edru som Di er nå … Jeg kunne stått brudgom for den saks skyll.
- Men De hadde da drukket en hel del sterkt? Både vin og bokkøl og sprit og dunder?
- Det har ikke no’ å si. Magan min er som en prottokoll, - jeg kan føre inn i’n hva det ska’ være.
- Konstabelen sier at De falt overende i gaten?
- Ja, når underballangsen tar overballangsen er det ikke greit å holle seg på beina ...
- De ble jo arrestert?
- Ja, da jeg så, det var to konstabler, ga’ jeg meg for overmakta.
Dommeren (til konstabelen) – Var dere to?
- Nei, jeg var da aleine.
Tiltalte (med overbevisning): - Jeg så to! … Polti er ikke å stole på sånn med’ tall. Neri Drøbak er det bare én konstabel, og på lua hans står det ”Nr. 2”.
- De benekter altså bestemt, at De var beruset ved anledningen. Hva sier De til det, konstabel?
- Han var aldeles overstadig beruset! Han ravet. Han brukte hele fortauet.
Tiltalte (til konstabelen): - Di har vært løstig sjæl manger ganger, Di!
Dommeren: - Henvend Dem til retten!
Tiltalte (til dommeren): - Di har vært løstig sjæl manger ganger, Di! (Tilhørerne jubler. Dommeren smiler og dunker lett med klubben).
Tiltalte ryster på hodet:
- Gu’ vet å det er folk ler a’! En så alvorlig sak som denna skulle egentlig holdes for lukkede dører … Ja, sånn står det iallfall for min restbevissthet!”
Humor fra skranken
Beskrivelser av bruk av humor som virkemiddel i den juridiske overtalelseskunsten fra advokater i sine prosedyrer eller dommere i sine begrunnelser er vanskelig å finne. Hjort skriver at ”prosedyre bare sjelden gir oppfordring til å være morsom”. (5) Likevel må det sies å være plass for både den gode replikk og en forsiktig bruk av gode metaforer og illustrasjoner fra skranken.
I rettsforhandlinger synes humor først og fremst å utfolde seg som den gode replikk, det satiriske utfall eller den humoristiske sidebemerkning. Fra dansk praksis kan vi notere følgende:
Under en prosedyre i dansk Høyesterett ble C.B. Henriques imøtegått av sin motpart med at ”min ærede motpart prosederte for et par år siden det motsatte synspunktet i en tilsvarende sak, og nådde frem overfor Høyesterett med det”. Til det repliserte Henriques: ”Ja, da jeg gikk hjemmefra sa jeg til meg selv, den villfarelse gjør ikke Høyesterett seg skyldig i en gang til.” (6)
Om et av de rettslige spørsmålene i en annen sak sa kammeradvokaten at her forelå ingen lovgivning, ingen rettspraksis og ingen omtale i litteraturen, men hans fornemmelse var at spørsmålet måtte løses slik han beskrev. Da motparten, advokat Rode kom til dette punktet i sin prosedyre, sa han ”her prosedert kammeradvokaten på sin fornemmelse. Det tør jeg for min del ikke gjøre. Men så har jeg da heller ikke så fine fornemmelser.” (7)
Av og til går advokaten lengre i sin humor. Om den danske højesteretssagfører P.G.C. Jensen sies det at han ”kledte motpartens anskuelser med ”narrehuen og flitterstads” og så lot han narrens klokker ”ringe for dommerens ører”. (8)
Humor fra dommerbenken
Men det er situasjonskomikken. Slikt kan være forløsende i en ellers tettpakket og alvorlig sak. Hva kan vi da si om dommeres bruk av humor i en profesjonell sammenheng?
Førstelagmann Kjell Buer sier i et intervju i Advokatbladet 3/05 på spørsmål om det finnes en egen dommerhumor:
”Åja, den er utpreget underfundig og preget av tørre vitser og situasjonskomikk. Dommerne har samlet erfaringer hver for seg og bidrar med sine gode historier. Dommere er ikke tørrpinner. Vi har mange revytalenter i Frostating. Hadde vi kunnet selge billetter til julebordet vårt, ville det vært god forretning.
Men skal vi bruke humor i retten, så må det gjøres elegant, og det er krevende. Humor kan iblant løse opp en litt knyttet situasjon, men det må ikke skje på bekostning av respekten for det som skjer. I sivilsaker taper halvparten, de blir selvsagt misfornøyd. 80 prosent av straffesakene ender med dom og misfornøyde dømte. Da skal ingen av dem kunne kritisere retten for at saken ikke ble ordentlig behandlet.”
Men hva med dommene – finner vi innslag av humor i dem? Av og til gjør vi vel det, selv om det ikke er så åpenbart som i de amerikanske eksemplene.
Et eksempel fra Høyesteretts kjæremålsutvalg fra 2007: I avgjørelsen i Rt. 2007 s. 1102 hadde Lagmannsretten vurdert varetektsfengsling for ikke å være et uforholdsmessig inngrep overfor siktede eller hans hund, jf straffeprosessloven §170a. Lagmannsretten sa at:
”Varetektsfengsling anses ikke å være et uforholdsmessig inngrep for siktede eller hans hund, og heller ikke ødeleggende for hans rehabilitering i form av fortsatt avholdenhet fra rusmidler.”
Siktede hadde imidlertid ikke hund, men hadde påberopt hensynet til sin samboer. Kjæremålsutvalget uttalte:
”Selv om det skulle være snakk om en feilskrift, slik at det er samboeren lagmannsretten har ment å omtale, er avviket såpass stort at det er vanskelig å legge dette til grunn. Utvalget peker på at vurderingen av hensynet til en hund og til en samboer i en sårbar situasjon, åpenbart vil kunne falle forskjellig ut.”
Et annet eksempel har vi i en sak fra Oslo byrett om avskjed av en kirkeorganist på grunn av påståtte samarbeidsproblemer. Ett av ankepunktene mot organisten var dårlig samarbeid mellom ham og prestene om gudstjenesten, og at han ”ikke gav dem tonen når de skulle messe”. Ved en anledning hadde han spilt et dramatisk stykke i tilknytning til en apokalyptisk tekst.
Presten ønsket at ”den apokalyptiske teksten denne dagen trengtes å tones ned for å skjerme menigheten, mens (organisten) nettopp understreket det apokalyptiske ved orgelspillet etter prekenen. Prosten har uttalt at de musikalske virkemidlene (organisten) anvendte, var så kraftige at de helle ville hørt hjemme på en minnegudstjeneste for Hiroshima-bomben. Det kan synes som om (organisten) kan ha et visst belegg for å mene at Jesu tilbakekomst for å dømme levende og døde innenfor en teologisk ramme, kan kreve like sterke virkemidler.” (9)
Humor og stil
Innslag av humor i form av formuleringer, replikker og malende bilder i en tekst er del av dens stil. Selv om domssjangeren er en relativt bundet sjanger, med klare konvensjonelle krav og begrensninger på stilen, er det likevel rom for å gi den et visst individuelt preg.
Den amerikanske dommeren og rettsvitenskapsmannen Richard Posner skiller mellom en ”ren” og en ”uren” domsstil. (10) Den ”rene” stilen er som viktoriansk poesi: formell, raffinert, upersonlig, politisk korrekt og hierarkisk, den urene mer direkte, ”mann til mann”, uformell, slentrende. Den rene domsstilen bruker mer juridiske faguttrykk som ”culpa”, ”reelle hensyn”, ”den ankende part”, ”presumsjon”, ”subsidiært” etc., mens den urene stilen streber mot å benytte et mer allment språk.
Den rene faller ofte lettere for jurister siden det er den de er opplært i. I USA var det særlig de amerikanske realistene på 1930-tallet og utover som sto for en mer uren stil.
Hos oss er nok ikke variasjonen i stil så stor som bl.a. i USA. Selv om den norske stilen kan virke mer ”uren” og direkte om man sammenligner med mer formelle kolleger i andre land, må den i en norsk sammenheng sies å være utpreget ren. Norske dommer rådes til å være forsiktige i formen på sine dommer, under mottoet ”sterk i sak, mild i form.” (11)
Juriststilen er utpreget upersonlig, har klare autoritære trekk ved stor grad av substantivformer og passiv og egne faguttrykk og ord som brukes i en særegen juridisk betydning. Selv høyesterettsdommere som voterer i eget navn har utviklet en rutine for diskusjon av førstvoterendes utkast til votum som gjør at deres individuelle særpreg er ganske utvisket, i alle fall om man sammenligner med kolleger i andre land med kollegiale domstoler hvor dommene avgir vota i eget navn.
Cicero skildrer humorens plass i den vellykkede retorikken og skiller mellom to slag humor: den morsomme historie, enten den er oppdiktet eller reell, og det morsomme ord eller vending. (12) Av det siste finnes blant annet ordspill og dobbeltbunnede ytringer. Det sikreste som fremkaller latter i følge Cicero er noe som markerer noe som er galt, malplassert eller forkjært på en måte som ikke er forkjært. Å sammenligne en samboer med en hund når det gjelder behovet for omsorg er forkjært, og blir morsomt i kjæremålsutvalgets saklige og tilsynelatende uberørte tone.
I en ellers seriøs sammenheng, er humor ofte bedre som svar eller replikk enn som ledd i en opprinnelig utlegning eller som angrep. Når det kommer som et kjapt svar får tilhørerne det inntrykket at vedkommende ville avholdt seg fra morsomheter om han ikke var blitt utfordret. Humoristiske innslag i en dom vil lett kunne fremst som uprovosert og vil som stilbrudd derfor kunne virke støtende. Men i forsvar vil humor kunne bidra bedre til å ta brodden av et alvorlig og myndig angrep lettere enn en direkte imøtegåelse i åpen ordstrid. Det er derfor klart mer rom for humor fra skranken enn fra dommerbenken.
Humor har også andre funksjoner i en seriøs sammenheng enn som forsvar. Vellykket humor kan skape sympati og beundring for den som kaller på smilet eller vekker latter. Alle liker den gode replikk, og en god replikk kan spenne ben på mulige innvendinger. Åndfull humor demonstrerer at den som fremsetter den har smak og dannelse. Dersom det som skal sies er pinlig, er det ofte lettere å si det på en morsom måte. Humor kaller på oppmerksomheten, og huskes lett. I en situasjon hvor man er avhengig av aksept og å bli husket, kan humor derfor øke gjennomslagskraften. Dommer med innslag av humor kan derfor få større innflytelse på rettsutviklingen enn andre der det er konkurranse om oppmerksomheten.
Humoristiske innslag er således en måte å gi dommen individualitet på. Men det har også sine farer. Foruten risikoen for at partene kan bli fornærmet og føle at de ikke er blitt tatt alvorlig, kan det til allmennheten gi et signal om at dommeren egentlig kjeder seg i jobben og finner dens vanlige rutine lite tilfredsstillende. Den som føler seg uthengt eller støtt gjennom domsbegrunnelsene har få muligheter til å forsvare seg eller ta til motmæle. Også dette tilsier forsiktighet, ikke bare med karakteristikker, men også med vittigheter.
Vi ser fra anekdoter og utenrettslige sammenhenger at også norske dommere har humor. Foreløpig lar de dette i liten grad skinne gjennom i sin embetsgjerning, i alle fall i domsskrivingen. Vi skal være glad for at vi ikke kan se samme utviklingen hos oss som den som blir beskrevet fra USA hvor man kan se eksempler på dommer som synes å være utformet ut fra den primære målsettingen å være morsom. Men dette betyr ikke at det ikke er rom for en noe større grad av individuell stil også i norske dommer. Det er ikke sikkert at respekten for retten som institusjon vil synke om dommene får et noe mindre byråkratisk preg og en noe mindre ren juriststil.
*Hans Petter Graver er professor og dekan ved det juridiske fakultet i Oslo. Han er aktuell med boken Juridisk overtalelseskunst og har tidligere skrevet bok og flere artikler om rett og retorikk.
1) Jeg skriver dette som ledd i et bredere prosjekt om stil og humor i dommer. Jeg er veldig interessert i eksempler på morsomheter i forskjellige former i dommer, og tar gjerne imot dette om noen skulle komme over det. Send dem gjerne elektronisk til h.p.graver@jus.uio.no eller i brev til Hans Petter Graver, Institutt for privatrett, Postboks 6706 St. Olavs plass, 0130 Oslo
2) Tor Langbach i Juristkontakt 3/2008 s. 48.
3) Se Adalberto Jordan, Imagery, Humor and Judicial Opinion, 41 University of Miami Law Review 693 1986-1987 og Marshall Rudolph, Judicial Humor: A Laughing Matter? 41 Hastings Law Review 175 1999-1990
4) 61 Bankr. 558 (S.D. Fla. 1986).
5) J.B.Hjort, Prosedyreteknikk, Oslo 2007 s. 23.
6) Ernest Hartwig, Advokaden bedste historie, 2 utg., København 1990 s. 40
7) Ernest Hartwig, Advokaden bedste historie, 2 utg., København 1990 s. 51.
8) Se Jørgen Mathiassen, Juridisk kaleidoskop, i Anders Vinding Kruse (red.) Juristen i satirens og humorens streg, København 1994 s. 29
9) Dom fra Oslo byrett 21. mars 2001 med byrettsdommer Knut Erik Strøm og meddommerne Aase Eskeland og Per Ringnes.
10) Se Richard A. Posner, Judges’ Writing Style (And Do They Matter?), The University of Chicago Law Review 62:1421 1995.
11) Se Hans M. Michelsen, Domsskriving i sivile saker i Rett og rettssal, festskrift til Rolv Ryssdal, Oslo 1984.
12) I Cicero, de Oratore Thure Hastrup og Mogens Leisner-Jensen, Cicero, retoriske skrifter 1, Odense 2003 s. 437-443.