Av Birgitte Marie Formo, advokatfullmektig i Juristforbundet
Arbeidstid er den tiden arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver. Arbeidsmiljølovens kapittel 10 inneholder regler om arbeidstid for arbeidstakere.
Hovedregelen for fleksibel arbeidstid finner vi i § 10-2(3):
”Arbeidstaker har rett til fleksibel arbeidstid dersom dette kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten”
Regelen har til hensikt i å oppnå mer fleksibilitet for den enkelte arbeidstaker. Arbeidstakernes behov for økt fleksibilitet berører særlig ønsket om i større grad å kunne bestemme selv når arbeidstiden skal legges. Fra arbeidsgivers side handler fleksibilitet først og fremst om muligheten til å tilpasse arbeidstiden etter virksomhetens aktivitet. Arbeidstakere i ledende stilling og særlig uavhengig stilling faller utenfor lovens hovedregel jf aml § 10-12(1) og (2).
Arbeidstilsynet definerer fleksibel arbeidstid som forskjellige former for fleksibel organisering av arbeidstiden. Det er her viktig å presisere at fleksibel arbeidstid er noe mer enn det som først tenkes ved fleksitid. Den mest vanlige ordningen er fleksitiden hvor arbeidstakeren selv har mulighet til å avgjøre når på dagen arbeidstiden skal legges og gjør det mulig for arbeidstakeren å arbeide mer i deler av året for så å ha mer fri i andre perioder. Andre ordninger er for eksempel avtaler om hjemmekontor eller at arbeidstiden blir regnet under reise til jobb.
Lovteksten i § 10-2(3) gir arbeidstakeren en individuell rett til fleksibel arbeidstid uavhengig om dette er tariffavtaleregulert i virksomheten eller ikke. I virksomheter hvor det er tillitsvalgt løses dette normalt ved at partene inngår en tariffavtale om fleksible arbeidstidsordninger. Spørsmålet avgjøres gjerne ved en avstemning blant arbeidstakerne. Det kan gjennomføres en tidsbegrenset prøveperiode på 12 måneder.
Av forarbeidene til bestemmelsen fremgår det at retten til fleksibel arbeidstid er bygget på en mal etter statens særavtale. Arbeidstiden blir her fastsatt som kjernetid og ytre arbeidstid. Kjernetiden er det tidsrom hvor alle ansatte må være til stede og til disposisjon for arbeidsgiver. Den ytre arbeidstiden er det tidsrom arbeidstiden begynner og slutter hver dag og kan variere fra dag til dag.
Den alminnelige arbeidstiden må i utgangspunktet ikke overstige 9 timer pr dag og 40 timer pr uke jf aml § 10-4(1). Videre gjennomsnittsberegnes arbeidstiden slik at den i løpet av et år utgjør normalarbeidstid for arbeidstakeren. Minus eller overskuddstimer avregnes i en periode på maksimalt 52 uker jf aml § 10-5(1). Arbeidsgiver skal godkjenne avvikling av plusstimer og i en oppsigelsestid skal timene avvikles i oppsigelsestiden.
Pålagt overtid og fleksitid skal holdes adskilt. Ved arbeidsgivers pålegg om overtidsarbeide utover ordinær arbeidstid, skal denne tiden kompenseres med overtidsbetaling, det vil si at arbeidstaker ikke kan pålegges å arbeide fleksitid utover ordinær arbeidstid. Overtidstimene kan avtales avspasert etter aml § 10-6(12)og overtidstillegget utbetales, mens avspasering for plusstimer ved fleksibel arbeidstid avspaseres etter avtale med arbeidsgiver fra gang til gang.
Av forarbeidene fremgår det etter undersøkelser av virksomheter som har inngått avtaler om fleksible arbeidstidsordninger at både arbeidstaker og arbeidsgiver gir uttrykk for at de er mer fornøyde med situasjonen etter innføringen av ordningen. For arbeidstakernes ligger gevinsten i muligheten for å ta ekstra ferie eller fri etter eget valg(samt etter avtale med arbeidsgiver). På arbeidsgiversiden ligger gevinsten i en vesentlig reduksjon i kostnader forbundet med overtidsbruk.
Som arbeidstaker har man som sagt en rett til fleksibel arbeidstidsordning så lenge ordningen ikke er til vesentlig ulempe for virksomheten. Dette gir gode muligheter for en mer fleksibel arbeidshverdag, til nytte for både arbeidsgiver og arbeidstaker. De fleksible arbeidstidsordningene bidrar til et fremtidsrettet arbeidsliv.
Trenger du mer kunnskap om arbeidstidsreglene holder Juristforbundet kurs om arbeidstidsreglene høsten 2010.