Av Kristin Krogvold, advokat og fagsjef samfunnspolitik i Juristforbundet og Nina Bergsted, advokatfullmektig i Juristforbundet.
Regulering av arbeidstid i lov og avtaler
Arbeidstid er regulert i arbeidsmiljølovens kapittel 10. Regulering av arbeidstid er et politisk omstridt tema, og arbeidstidskapittelet baserer seg på kryssende hensyn og motstridende interesser. Lovgiver har ønsket å ta hensyn til arbeidstakeres sikkerhet, helse og velferd samtidig som det legges vekt på virksomhetenes behov for og mulighet til å skape verdier og organisere virksomheten på en effektiv måte. Arbeidstidskapittelet er forsøkt utformet ut i fra en rimelig avveining av arbeidstakers, virksomhetenes og samfunnets behov, der hensynet til arbeidstakers vernemessige og sosiale behov er tillagt størst vekt.
Hovedformålet med bestemmelser som regulerer arbeidstiden er å sikre at arbeidstakere har en arbeidstid som ikke påfører dem og deres nærmeste familie unødige helsemessige og sosiale belastninger. Det blir for omfattende å redegjøre nærmere for samtlige av lovens bestemmelser, men det gis i denne artikkelen en kort fremstilling av hovedtrekkene i lovens system.
Mange arbeidstakere er i tillegg til loven, omfattet av kollektive avtaler. Disse avtalene regulerer også arbeidstid, og gir i enkelte tilfeller arbeidstaker bedre rettigheter på området enn loven. Denne typen avtaler vil bli holdt utenfor fremstillingen nedenfor.
Lovens system
Det bærende hensynet bak reglene om å sikre at arbeidstaker ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, samt å ivareta sikkerhetshensyn, er nedfelt i lovens § 10‑2(1). Dette omtales gjerne som arbeidstidskapittelets generalklausul eller det grunnleggende forsvarlighetskravet. Denne bestemmelsen vil alltid gjelde, selv om vilkårene for å fravike loven ellers er tilstede.
For å sikre at hensynet ivaretas i praksis fastsetter loven konkrete begrensninger og rammer for arbeidstidens lengde (rammer for alminnelig arbeidstid og overtid) og plassering (forbud mot nattarbeid, søn- og helgedagsarbeid). I tillegg stilles det krav om sammenhengende friperioder, slik at arbeidstaker skal ha mulighet til å hvile.
Arbeidstidens lengde
Arbeidstidens lengde begrenses ved at arbeidsmiljøloven setter rammer hvor mye det kan arbeides innenfor gitte tidsperioder. Begrensningene er delt i rammer for alminnelig arbeidstid, overtid og samlet arbeidstid. Samlet arbeidstid er summen av alminnelig arbeidstid og overtidsarbeid. Samlet arbeidstid angir derfor arbeidstidens yttergrense. Disse rammene er likevel ikke absolutte, da det på nærmere bestemte vilkår er adgang til å inngå avvikende avtaler.
Den alminnelige arbeidstiden er som hovedregel begrenset til ni timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av sju dager. Arbeides det utover lovens begrensninger for alminnelig arbeidstid regnes det overskytende som overtidsarbeid. Overtidsarbeidet kan ikke overstige 10 timer i løpet av sju dager, 25 timer i løpet av fire sammenhengende uker og 200 timer i løpet av 52 uker. Samlet arbeidstid må ikke overstige 13 timer i løpet av 24 timer eller 48 timer i løpet av sju dager.
Krav om sammenhengende arbeidsfrie perioder
Loven legger opp til et system med en konstant veksling mellom arbeidsperioder og arbeidsfrie perioder. Arbeidstaker skal ha en daglig sammenhengende arbeidsfri periode på minst 11 timer og 35 timer i løpet av sju dager. Bestemmelsen sikrer arbeidstaker fritid og ivaretar arbeidstakers sosiale behov.
Arbeidstidens plassering
I tillegg til rammer for arbeidstidens lengde oppstiller arbeidsmiljøloven begrensninger for når på døgnet og hvilke dager det kan arbeides. Med mindre arbeidets art gjør det nødvendig, er hovedreglen at det ikke adgang til å jobbe mellom kl. 21 og 06, eller i perioden lørdag kl. 18 til søndag kl. 22. I tillegg er det begrensninger knyttet til arbeid på helgedager.
Avtalemuligheter
I utgangspunktet er lovens bestemmelser ufravikelige. Lengre arbeidstid enn det loven fastsetter, kan bare avtales i den utstrekning loven gir uttrykkelig adgang til det. Derimot er lovreglene ikke til hinder for at det avtales kortere arbeidstid! Et flertall av arbeidstakere i Norge har for eksempel en avtalt ukentlig arbeidstid på 37 ½ time mens loven tar utgangspunkt i en alminnelig ukentlig arbeidstid på 40 timer.
Arbeidstidskapittelet er et rammepreget regelverk. Innenfor de vilkår og rammer arbeidsmiljøloven oppstiller, er det til en viss grad opp til partene å fastlegge detaljene. Loven åpner også for å inngå avtaler som avviker fra de omtalte begrensningene. Loven skiller mellom tre avtalenivåer:
- Avtaler som kan inngås med den enkelte arbeidstaker.
- Avtaler som kan inngås med tillitsvalgte (lokale avtaler).
- Avtaler som kan inngås med arbeidstakerorganisasjoner med såkalt innstillingsrett etter arbeids- og tjenestetvistloven (fagforeninger som organiserer mer enn 10 000 arbeidstakere). Denne kompetansen blir ofte nevnt i sammenheng med hva organisasjonene ikke ønsker å inngå avtaler om, og da som ”vetoretten”.
Juristforbundet har innstillingsrett og har derfor mulighet til å inngå tariffavtaler relativt ubundet av de rammer loven oppstiller. Det generelle forsvarlighetskravet i arbeidstidskapittelets generalklausul er imidlertid styrende for avtalens innhold. Adgangen til å inngå avtaler som fraviker loven, er snevrere for tillitsvalgte og arbeidstaker selv.
I tillegg til avtaleadgangen kan det søkes om dispensasjon fra Arbeidstilsynet om unntak fra flere av begrensningene, blant annet utvidelse av overtidsrammene.
Gjennomsnittsberegning av arbeidstiden
En vanlig avtalekonstruksjon for å lempe lovens begrensninger for arbeidstidens lengde, er å gjennomsnittsberegne den alminnelige arbeidstiden. Det innebærer at den daglige og ukentlige arbeidstiden kan fordeles ulikt i en nærmere bestemt periode (ofte kalt referanseperiode). Gjennomsnittsberegning åpner for at arbeidstaker jobber mye i en periode og tilsvarende mindre i andre perioder. Gjennomsnittsberegning gir virksomheter med varierende behov for arbeidskraft mulighet til å disponere denne rasjonelt.
Der gjennomsnittsberegning avtales med arbeidstaker eller tillitsvalgte er det likevel begrenset hvor mange timer det kan jobbes ukentlig. Det sikrer at den enkelte arbeidsuke ikke blir for lang, og samtidig settes en øvre grense for antall påfølgende arbeidsintensive uker den enkelte arbeidstaker kan ha. I lange perioder med høy arbeidsbelastning må arbeidsgiver derfor sørge for at byrden fordeles på flere ansatte.
De tillitsvalgte i virksomhetene kan for eksempel avtale at den alminnelige arbeidstiden ordnes slik at den i løpet av en periode på høyst 52 uker i gjennomsnitt ikke blir lenger enn rammene for alminnelig arbeidstid. Selv om arbeidstiden gjennomsnittsberegnes kan den alminnelige arbeidstiden ikke overstige ti timer en enkelt dag eller 48 timer i løpet av sju dager. Grensen på 48 timer kan gjennomsnittsberegnes over en periode på åtte uker, likevel slik at arbeidstiden ikke kan overstige 54 timer den enkelte uke.
Begrensningen på 48 timer ukentlig arbeidstid gir 384 arbeidstimer til fordeling på en 8-ukersperiode. Arbeidstaker som jobber 54 timer hver uke i sju uker må da ta fri nesten hele den siste uken i perioden. En enkelt uke med høy arbeidsbelastning kan fordeles slik at arbeidstaker er på jobb fra 08.00 til 21.00 mandag til torsdag, men vedkommende kan da kun jobbe fra 08.00 til 10.00 fredag ettersom grensen på 54 timer er nådd.
De fleste fleksitidsavtaler er i realiteten en form for gjennomsnittsberegning av den alminnelige arbeidstiden. Særavtalen om fleksibel arbeidstid i staten er ett eksempel. Avtalen åpner for at arbeidstaker til en viss grad selv bestemmer når hun jobber ved at arbeidsdagen inndeles i kjernetid (der den ansatte må være tilstede) og en ytre grense for arbeidstid (der den ansatte kan velge å ta fri eller opparbeide timer). Avtalen åpner for at den alminnelige arbeidstiden kan utgjøre inntil 12 timer den enkelte dag, mot tilsvarende antall timer fri på et senere tidspunkt. Den alminnelige arbeidstiden kan kun utvides til 12 timer dersom arbeidstaker selv ønsker det. Der arbeidsgiver pålegger arbeid utover avtalt / alminnelig arbeidstid regnes dette som overtid på vanlig måte. Avtalen er inngått av organisasjoner med innstillingsrett og går utover lovens rammer.
Unntak fra lovens bestemmelser
Enkelte grupper arbeidstakere er unntatt fra de fleste reglene i arbeidstidskapittelet. Det gjelder først og fremst de som er ansatt i ledende stillinger eller det loven betegner som særskilt uavhengige stillinger. Dette er arbeidstakere som selv bestemmer hva de skal gjøre, hva som skal delegeres til andre, når arbeidet skal utføres og hvordan arbeidet skal utføres. Arbeidstidsordingen for disse gruppene må likevel være i tråd med det generelle forsvarlighetskravet. De ulike konkrete begrensingene omtalt ovenfor får imidlertid ikke direkte anvendelse for denne gruppen, noe som blant annet har den følgen at arbeidstaker ikke får overtidsbetalt for arbeid utover alminnelig arbeidstid.