Av Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
Forslaget ble kontant skutt ned av regjeringen og hans overordnede i Justisdepartementet. Men publikum hadde oppfattet meldingen; Generaladvokaten mente norske soldater i Afghanistan er i krig.
Generaladvokat Arne Willy Dahl er leder for den militære påtalemyndighet med hovedansvar for militære straffe- og disiplinærsaker. Embetet har en forhistorie som går tilbake til 1646, er underlagt Justisdepartementet og har vært en del av påtalemyndigheten siden 1997. Før 1997 var oppgavene i fredstid av rent rådgivende art.
Fra 2007 mistet Dahl sin mobiliseringsgrad som generalmajor da den militære mobiliseringsordningen ble avviklet. Degraderingen tar han tilsynelatende lett på. Hans militære løpebane begrenser seg da også til et utskrevet sersjantskurs på Heistadmoen i forbindelse med førstegangstjenesten samt noen repetisjonsøvelser og kurs. Men han har undervist i rettslære ved krigsskolen, og betegner seg selv som en over gjennomsnittet engasjert reserveoffiser den gang han søkte embetet.
– Det er heller ikke noe krav til embetet at man har en militær bakgrunn, slår Dahl fast.
Samtidig mener han at det er viktig å være godt orientert om militære forhold, og han oppfatter tapet av mobiliseringsordningen som et tilbakeskritt i så måte.
Plasseringen under Justisdepartementet er viktig. Dahl ser det som en grunnleggende fordel at han og krigsadvokatene ikke har Forsvaret som arbeidsgiver.
– Dette gir oss uavhengighet, og bidrar til at vi ikke kan mistenkes for å levere bestillingsverk når vi treffer påtaleavgjørelser, gir råd i enkeltsaker, skriver høringsuttalelser eller avgir rapporter i spørsmål som angår Forsvaret. Bindingene blir færre. Samtidig kan det være et problem at vi oppfattes som utenforstående. Riktignok betrakter de fleste forsvarsavdelingene oss som ”en del av familien”, men det kan være en ulempe at vi ikke har samme automatiske tilgang på informasjon og ressurser som den gang vi hadde mobiliseringsstatus, sier Dahl.
Under seg har generaladvokaten krigsadvokatene for henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. Sammen skal de føre tilsyn med, og gi råd til militære sjefer i disiplinærsaker. Videre har generaladvokaten påtalemessig ansvar i militære straffesaker, med riksadvokaten som øverste foresatte i påtalemessige spørsmål.
Dahl forteller at det tas ut mellom 100 og 200 tiltaler på årsbasis. De aller fleste sakene dreier seg om personell som ikke har møtt til innkalling til førstegangstjenesten, mens det for ti år siden var flest tiltaler i saker som hadde oppstått under tjenesten.
Også for disiplinærsaker ligger tallet forholdsvis stabilt, med mellom 500-600 saker i året. Den store omorganiseringen i forsvaret i 2002-2003 førte til at antallet soldater ble redusert med 30-40 prosent. Antallet refselser falt imidlertid med 60-70 prosent, og dette mener Dahl har sammenheng med at de soldatene som nå blir innkalt, er mer motivert for tjeneste enn før.
Da spørsmålet om sesjonsplikt for kvinner dukket opp for et par år siden, uttalte Dahl i et høringssvar at ordningen trolig vil føre til et kraftig oppsving i antallet uteblivelser. Og selv om slike saker i liten grad blir prioritert av politiet, hender det at krigsadvokatene blir bedt om å føre saker etter Vernepliktslovens paragraf 49, som omhandler uteblivelse fra sesjon i den hensikt å unndra seg utskrivning.
– En straffesak mot en kvinne etter denne bestemmelsen vil representere noe prinsipielt nytt, skrev Dahl, og det mener han fortsatt det vil gjøre.
– Det er ingen tradisjon for sesjons- og verneplikt blant kvinner, så jeg er redd det vil bli en lang rekke uteblivelsessaker, sier Dahl, samtidig som han presiserer at dette er et politisk spørsmål som han som generaladvokat ikke har noe med.
Det har han i og for seg heller ikke når det gjelder krigføringen i Afghanistan. Likevel valgte han i sommer å be Justisdepartementet om å vurdere å innføre krigstidsbestemmelser for det norske engasjementet i Afghanistan.
– Selv om Norge, folkerettslig sett, ikke er i krig, så er situasjonen for den enkelte soldat på bakken i Afghanistan lik krig, sier Dahl til Juristkontakt.
Og legger til: – Selv om man kaller det en væpnet konflikt, er dette i forhold til Genèvekonvensjonene og andre humanitærrettslige regler som soldatene må forholde seg til juridisk sett samme sak som krig.
Det samme synet ga for øvrig den norske kontingentsjefen, Gjermund Eide, uttrykk for i midten av august. Slik sett har tydeligvis forsvaret og generaladvokaten felles holdning.
Nå har Dahl fått svar fra Justisdepartementet der forslaget hans kort og greit blir avvist med at eventuelle straffesaker etter handlinger begått i Afghanistan, blir ivaretatt i den sivile strafferettslige og straffeprosessuelle lovgivningen.
– Jeg forholder meg naturligvis til svaret, men jeg synes det var riktig å reise problemstillingen, sier Dahl.
På spørsmål om det er noen land som benytter seg av militærlover for sine soldater i Afghanistan, svarer han:
– Mange land har en lovgivning for militære straffesaker som gjelder både i krig og fred og som passer også når det er fred hjemme mens soldatene kjemper ute. Andre land har ordninger som automatisk likestiller utenlandsoperasjoner med krig. Slik sett, er svaret ja.
– Er definisjonen av krig god nok i lovgivningen når vi får slike diskusjoner som dette?
– Vi har en lovgivning og tenkemåte som er preget av 9. april 1940, der det forutsettes at det enten er fred eller at Norge som stat kommer i krig med en annen stat, slik at alle må slippe det de har i hendene for å slåss for fedrelandet.
– Da jeg skrev til Justisdepartementet var hovedbegrunnelsen at jeg synes det var viktig å få avklart om vi er villige til å ta i bruk en lovhjemmel som åpner for at krigstidsbestemmelsene kan brukes når norske styrker er i strid i utlandet. Dette er noe vi bør og kan gjøre i situasjoner som likner krig eller væpnet konflikt. Er denne lovhjemmelen skrevet for slike situasjoner som vi har i Afghanistan nå, eller hvorfor har vi den egentlig? Spør Dahl retorisk.
– Hvorfor er dette viktig?
– Slik jeg ser det gir krigstidsbestemmelsene en bedre faglig kontroll med gjennomføringen av eventuelle saker som måtte dukke opp. Det vil også gi oss bedre kontroll med sivile som måtte være knyttet til norske avdelinger i utlandet. Disse vil da stå under det samme strafferettslige og disiplinære regimet som soldatene.
– Kan soldater som dreper i kamp lettere bli tiltalt for drap hvis de ikke er omfattet av krigstidsbestemmelsene?
– I praksis ikke. Soldatene er verken mer eller mindre utsatt for straffeforfølgelse ved at man benytter det sivile lovverket. Men hvis det først blir straffesak, vil de nok føle det mer betryggende at retten settes med militære meddommere, slik krigstidsbestemmelsene legger opp til. Det er et spørsmål om å bli dømt av sine likemenn, som også har bedre forutsetninger for å forstå saken, enn tilfeldige sivile meddommere.
– Hva med forholdet til Genèvekonvensjonene?
– Det er det tatt høyde for i bestemmelsene som de er, men man kan lett få en rotete situasjon. De virkelig grove overtredelsene, som vi kaller krigsforbrytelser, er lagt til straffeloven som borgerlig overtredelse. Det er de moderate overtredelsene som kommer inn under den militære straffeloven, sier Dahl. Krigstidsbestemmelsene rydder opp i dette ved at både borgerlige og militære overtredelser som er begått i forbindelse med norsk militær utenlandstjeneste kan behandles av samme påtaleinstans, dvs. krigsadvokaten.
Les resten av intervjuet i nyeste papirutgaven av Juristkontakt - ute 1. september.