Av Henrik Pryser Libell / Foto: Thomas Haugersveen
Bladet Donald Duck & Co. er blitt gitt ut i Norge i 60 år. Og fra og med jubileet skal tre norske tegneserieskapere levere én Donald-historie i måneden, meldes det.
Men også når det gjelder juridisk tolkning av Andeby-universet, er Norge med.
Etter 20 år i forlagsbransjen ble Jon Gisle jurist, dommer i Arbeidsretten og er nå advokat i Oslo. Men det er hans tolkning av Donald Duck og Andeby som har gjort ham berømt.
– De fleste av teoriene mine er jo tøv! Det var ment som parodi, sier Jon Gisle, som har brukt tida siden han utga boka "Donaldismen" i 1973 på å bortforklare den.
Boka som tolket Donald-universet avstedkom ikke bare en enorm interesse hos publikum, men ble ifølge forfatteren også den mest stjålne boka ved norske biblioteker. Donaldismen er blitt så å si sin egen forskningssjanger, og "Donaldist"-bevegelser og -tidsskrifter har dukket opp i Norden, Tyskland og USA.
"Donaldistene" forsker som litteraturvitere på Andeby-universet. De tar for seg så vel jus, som politikk, religion og kvinnesyn i Andeby. Hvorfor, for eksempel, er det ingen barn i Andeby, bare nevøer og nieser? Hvordan kan Dolly og Minni ha til livets opphold hvis de aldri har arbeid? Og innenfor det juridiske fagfeltet reiser donaldistene blant annet følgende spørsmål: Er Andeby egentlig en rettsstat? Og hvorfor er alle dommerne i Andeby - og de fleste advokatene - ugler?
Men det viser seg altså at forskningssjangerens egen skaper mente det som parodi da han utga boka.
– Jeg studerte norsk på den tiden. Jeg ville parodiere litteraturforskningen og annen vitenskapelighet på universitetet ved å bruke det akademiske språket og tenkemåten på noe som den gangen ble regnet for lavkulturelt og banalt: Tegneserier, forteller Jon Gisle.
I "Donaldismen" måler han for eksempel lengden på Donalds nebb i ulike faser av bladet, som utkom regelmessig i Norge fra 1948. Dermed fikk han et geometrisk forholdstall som han kalte "rostrilongitudekvotient". Med nebblengden kunne dondaldist-forskerne dele "den donaldistiske historie" i seks epoker, fra "urdonaldismen”til "den alminnelige nåtidsdonaldisme".
– Ved å måle nebb for å uttrykke mening, mener jeg å vise hvordan "alt" egentlig kan gis en mening, hvis man bare bruker det ”riktige” språket, sier forfatteren.
Etter nebb-geometrien, innførte en av hans donaldistiske våpendragere neste trinn av parodien, nemlig cerviciallatitudekvotienten (CAK); forholdet mellom nebb og hals.
Gisle gir dessuten Andeby "politisk mening" i boka, ved å hevde at Donald er et forsvar for kapitalismen som en slags naturlov. Han viser til en episode der verdensøkonomien går i stå fordi en tornado angriper Skrues pengebinge og sender én million kroner i fanget på hver eneste innbygger. Folk slutter å jobbe, distribusjon av goder fungerer ikke, og historien ender med at verden går tilbake til sin vanlige klassestruktur: Onkel Skrue som overklassen, Mikke, Donald, Dolly, Anton, Petter Smart og de fleste andre som middelklassen. Og Langbein og Guffen som underklasseklisjeer; de er fillete kledd med lavstatusjobber og dagsjobber. Langbein er dessuten dum, mens Guffen er lat.
"Donaldister" som har kritisert Gisle på dette punktet, har trukket fram eksempler på det motsatte. Donald er et forsvar for sosialismen, hevder de, der margarinfabrikkarbeideren (Donald selv) er den snille helten som for å forsvare sin levestandard er i konstant arbeidskonflikt med den slemme og gjerrige pengebingekapitalisten Skrue. Dessuten er det en episode hvor Andebybeboerne samler seg for å få igjen trikken av bystyret, og det er en episode hvor Ole, Dole og Doffen sprenger en Skrue-fabrikk for å redusere forurensningen.
Boka "Donaldismen" forsvant i et opplag på 10 000 i løpet av 1970-årene, i tillegg til en dansk og en svensk utgave. Den kom i nyutgave i 2006, og da hadde Gisle lagt til kapittelet om "Lov og rett i Andeby"; han hadde blitt jurist i mellomtiden.
Gisle forlot Blindern som cand. philol. i 1974, og fikk snart jobb i Kunnskapsforlaget, der han jobbet med helt andre ting enn Donald. Han ble forlagsredaktør og redaksjonssjef i fagbokforlaget TANO, redigerte leksikon og utga fagbøker innen blant annet sykepleie, sosialfag og jus.
– Det var under utgivelsen av jusbøker jeg begynte å interessere meg for faget, forteller han.
I den nye utgaven av "Donaldismen" har Gisle lagt til et kapittel om lov og rett, hvor han hevder at Andeby bare så vidt er en rettstat, og en rimelig primitiv sådan. Små forbrytelser straffes, grove straffes ikke. Hvis B-gjengen får Skrues penger over på sin eiendom, da er pengene plutselig deres. Det straffes de ikke for, men hvis Skrue skriker så høyt over dette at han forstyrrer naboene, da får han bot.
Kontrakter i Andeby inneholder som regel mikroskopisk tekst, som er formulert av den ene part, og som den annen part ikke klarer å lese, verken med eller uten briller. Det gjaldt for eksempel kaptein McDucks kontrakt med en viss herr Kreve fra 1753 om frakt av en kasse pepperrot til Jamaica. Ifølge den lille skriften i kontrakten skylder kapteinen oppdragsgiveren alt han eier og har hvis pepperroten ikke kommer frem, og det gjør den ikke. Skipet forliser, og det eneste kapteinen redder, er livet og gulltennene sine.
– Noe tilsvarende generalklausulen i den norske avtalelovens § 36 fins altså ikke i Andeby, skriver Gisle.
Ei heller foreldes krav i Andeby. En etterkommer etter Kreve kommer tilbake i vår tid og presenterer kravet for onkel Skrue. Kapteinens gulltenner gikk nemlig i arv og ble startkapitalen for Skrues økonomiske verdensimperium, som Kreve jr. dermed gjør krav på 200 år etterpå.
På samme vis som en viss Stein Blåøy, i historien om Gullhjelmen, gjør krav på hele Nord-Amerika fordi han er etterkommer av Olav Blåøy, som skal ha oppdaget Amerika i 901. Blåøy senior gravde ned en vikinghjelm i gull som bevis på at han nå var herre over hele Nord-Amerika. Alt Blåøy junior må gjøre er å finne hjelmen, så har han ifølge en obskur lov fra Karl den stores tid uinnskrenket makt over Nord-Amerika.
I episoden om gullhjelmen dukker dessuten Andebys mest kjente jurist, advokat Skarp, opp. Han er en grisk paragrafrytter som snakker et ubegripelig fagspråk og stadig er på utkikk etter erstatningssaker han kan tjene penger på.
– Det er mulig at Donald-forfatteren Carl Barks, som står bak denne historien, hadde dårlige erfaringer med advokater, bemerker Gisle.
Dommerne i Andeby er som regel ugler. De dømmer tilsynelatende i ekspressfart: Som regel ser leseren bare at en fange bæres inn av politiet, som forteller hva den anklagede har gjort, og så klubber dommeren en dom.
– Jeg velger å tro at det er en lang rettssak med forsvarer og aktor mellom tegneserierutene om anklage og dom, men at den blir for kjedelig å vise frem for leseren. Ellers ville det jo ikke være strafferettsadvokater i Andeby, sier Gisle.
Jurister som er forvaltere er det derimot få av. Det er generelt lite forvaltning og mye business i Andeby. Og det er dårlig med fagforeninger også.
– Det nærmeste vi kommer en fagforening, er en organisasjon for forbrytere, sier Gisle, – Men er det en arbeidsgiverorganisasjon eller en arbeidstakerorganisasjon? Den inngår i alle fall ikke tariffavtaler. Det må stå dårlig til med arbeidsretten i Andeby. Donald har veldig dårlige avtaler, lav lønn og får ofte sparken på dagen.
– Så Andeby er ikke Norge?
– Hvis det er et sted, er det i USA, i en stat kalt "Calisota" i den amerikanske originalutgaven, sier Gisle.
Som selv nesten ble litt skuffet da han oppdaget dette. For som barn trodde han alltid at Andeby lå i Bunnefjorden ved Nesodden.
Donaldismen 1948-1973
Andeby:
Grunnlagt av en hollender ca 1700, og i krig med indianerstammer hele 1800-tallet. Onkel Skrue har vært den moderniserende kraft siden gullrushet i Alaska.
Religion:
Onkel Skrue kan iblant virke som Gud, men den egentlige Bibel er Hakkespettboken.
Befolkning:
I Andeby har alle nevøer og nieser. De eneste barna er Hiawatha, Solstråle, Lilleulv og Fant. Gisles mulige teorier om hvorfor inkluderer: Ekslusjonsteorien (andeby`ere som har sex, har begått en synd og blir utstøtt av samfunnet og barna overlatt til de avholdne onkler og tanter), Udødelighetsteorien (ingen fødes eller dør, - men hvorfor truer da onkel Skrue med å gjøre noen arveløse?) og Gjøkungeteorien (barn fødes som egg, som kan settes vekk før barna fødes). "De juridiske problemer som knytter seg til onkelsystemet er meget delikate og kunne gi inngående diskusjoner innenfor arveretten".
Utenfor Andeby:
I jungelen snakker alle gebrokkent, de har bein i håret og spiser Andeby-ender. I Andebys "Latin-Amerika" har alle sombreroer og sover i skyggen. José Manana fikk nasjonalpris for oppdagelsen om at en time mer siesta førte til en time mindre arbeid.
I 1953 ankommer negergutten Torsdag Andeby, - sendt i posten av sin bror Fredag for å lære om sivilisasjonen. Han spiser Mikkes gullfisk, prøver å koke Pluto i en kjele, kaster spyd etter pelsen til damene på Ritzhotellet og kan ikke arresteres av politiet: fordi han er utlending. Til slutt forlater han byen selv, med avskjedsbrevet: ”bujum um splugg gramf um-um djibu kliff bo biml nopi-opi giomp”
Les mer om Andeby, tegneserier og Jon Gisle i papirutgaven av Juristkontakt (8-08)