Av Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
Jurisdiksjon har hun bare i Norge, men etter hvert som internasjonale konvensjoner og avtaler brer om seg, kan hun kanskje ha rett i påstanden. Selv har hun blant annet vært engasjert av FN for å etterforske overgrep i Øst-Timor.
Der ligger fjorden - og det er det beste en Vestlending kan skue, sier Siri S. Frigaard på avslepent bergensk, og peker inn i lave skybanker, mette av regn.
Fra sin kommandopost i sjette etasje på Bryn i Oslo vil det selv på skyfrie høstdager umulig kunne være mye vannspeil å se mellom høyhus og åser, men er hun fornøyd skal ikke fotografen og jeg helle malurt i begeret.
Det nasjonale statsadvokatembetet ble opprettet 1. august 2005 i forbindelse med opprettelsen av Nye Kripos. Nye Kripos var etablert av daværende justisminister Einar Dørum et halvt år tidligere for selv å kunne etterforske og bekjempe organisert kriminalitet, overgrep mot barn på internett og datakriminalitet. Dessuten var det viktig å få et organ som har ansvaret for internasjonale forbrytelser, herunder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
Eller som det står på de offisielle hjemmesidene: Et av formålene med opprettelsen av embetet var å sikre at Norge ikke blir et fristed for personer som kan mistenkes for å ha begått slike alvorlige forbrytelser i utlandet.
– Hele ideen med Nye Kripos og Det nasjonale statsadvokatembetet er at vi skal kunne etterforske på tvers av politidistriktene og samtidig kunne ha et internasjonalt perspektiv på arbeidet. Det er altså ikke hverdagskriminaliteten som står i fokus hos oss, sier Frigaard, men de store sakene som kan være for ressurskrevende, og som ikke naturlig hører hjemme i et enkelt distrikt.
Hun viser i den forbindelse til den såkalte Broken Lorry-saken, der 37 personer til sammen er dømt til 299,5 års fengsel. To av hovedmennene fikk 21 år, som er de strengeste straffer noen hittil er pådømt i en narkotikasak i Norge.
Den siste av delsakene har påtalemyndigheten anket, og Frigaard sier hun har et berettiget håp om at den samlede straffeutmålingen i denne saken dermed vil komme på over 300 år.
– Men det er i krigsforbrytersaker og forbrytelser mot menneskeheten at embetet har eksklusiv kompetanse. Dette er spesielle saker å etterforske og iretteføre fordi man faktisk må kjenne til kulturen, historien og samfunnsforholdene i det landet der forbrytelsen er begått, for å kunne gjøre en ordentlig jobb under etterforskningen, sier Frigaard.
Hun viser til at en etterforskning, med eventuell påfølgende titale, kan bli helt feil hvis etterforsker og aktor ikke har forståelse for, og begreper om, hvilke normer og regler som gjelder innenfor den kulturen der den mistenkte krigsforbrytelsen eller folkemordet har skjedd. Mye av tiden for de fire statsadvokatene hun administrer går derfor med til å lese seg opp om forholdene i de landene der siktede kommer fra, i tillegg til å sette seg inn i internasjonal strafferett, som også er viktig å kunne.
Frigaard selv er ikke like mye i retten som de andre statsadvokatene ved embetet. Tre dager etter at vi er på besøk, skal ankesaken fra en norsk-bosnier opp for Høyesterett etter at vedkommende er dømt både i Tingretten og Lagmannsretten for krigsforbrytelser.
I den saken er det imidlertid Riksadvokaten selv som har valgt å ta rattet. I følge Frigaard fordi saken har stor prinsipiell betydning siden det er snakk om å gi loven tilbakevirkende kraft.
I tillegg er to av statsadvokatene i ferd med å avslutte aktoratet i Tingretten i en sak hvor en norsk-somalier står tiltalt for finansiering av terrorvirksomhet til fordel for Al-Shabaab.
Etterforskningen av denne saken er det Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) som er ansvarlig for. Det nasjonale statsadvokatembetet har nemlig fra 2008 fått det overordnede påtaleansvaret for saker som blir etterforsket av Den sentrale enhet i PST.
– Å være påtalemaktens eksekutør i PST-saker er kanskje ikke det mest belastende ved stillingen, sånn kapasitetsmessig betraktet?
– Det har nå vært to saker siste år som har krevd en hel del arbeid, svarer Frigaard og sikter til saken om terrorfinansiering i Somalia og sommerens føljetong med de tre siktede som skal ha planlagt terrorhandlinger i Norge.
– Og hvor mange saker har dere hatt i forhold til organisert kriminalitet?
– Det dreier seg om ni, ti avsluttede saker, men her er det snakk om sakskomplekser med flere aktorater og mange involverte i hvert kompleks, så antallet tiltalte er selvfølgelig mye større. Skal man få gjort noe i forhold til organisert kriminalitet, der for eksempel narkotikasmugling og –omsetning er en vesentlig del av lovbruddet, nytter det ikke bare å ta den ene kuréren man kommer over. Det er nødvendig at vi også får tak i bakmennene, så vel som mottakerne, sier Frigaard.
Hun vedgår at den høye oppklaringsprosenten til nye Kripos langt på vei skyldes at organisasjonen selv kan velge hvilke saker den vil etterforske.
– Kripos har ikke etterforskningsressurser til å gå inn i alle saker de får kjennskap til. Det er derfor helt nødvendig at det blir gjort strenge prioriteringer. En etterforskning kan gå over to, tre år, og når sakskomplekset havner for domsstolen, bruker våre statsadvokater kanskje syv til ni uker i retten på det enkelte aktorat. Da bør vi selvfølgelig ha en mest mulig vanntett sak, sier Frigaard.
– Dere arbeider internasjonalt, men det er vel ikke mange land som utleverer egne borgere for straffeforfølgelse, eller som lar innbyggerne sone på grunnlag av utenlandske rettsavgjørelser?
– Utsagnet ditt er langt på vei riktig, men også her skjer det forandringer. I en sak som omhandlet organisert kriminalitet og narkotika, utleverte Nederland en nederlandsk statsborger til rettsoppgjør i Norge. Etter domfellelse blir mannen tilbakeført til Nederland for soning, men da slik at straffeutmålingen blir vurdert av nederlandsk rett, slik at lengden på soningen blir etter nederlandske lovbestemmelser, forteller Frigaard.
– I flere såkalte barnepornosaker på internett har politiet i en rekke land slått til samtidig for å sikre beslag. Vi hører ikke om tilsvarende razziaer når det gjelder organisert kriminalitet?
– Men de skjer. Du får bare ikke høre om dem. Det er et tett og godt samarbeid mellom mange land, og ofte er både Europol, Interpol og Eurojust inne i bildet. Innenfor EU har man dessuten en kontaktmannsgruppe der man informerer hverandre om pågående etterforskning av mulige krigsforbrytere. Her er jeg med, riktignok som observatør, men med den samme tilgangen til informasjonsutveksling som de andre, sier hun.
Fordi en påstand om krigsforbrytelse eller forbrytelse mot menneskeheten som oftest omfatter svært mange ofre og vitner, er det, i følge Frigaard, viktig at etterforskningen koordineres med andre europeiske land.
– Vi arbeider gjerne med de samme hendelsene, og da kan vi for eksempel avhøre vitner for hverandre. Ofrene for krigsforbrytelser er ofte svært traumatisert, så det er en stor fordel for dem at de slipper å gjenta forklaringen flere ganger.
Selv har Frigaard vært både på Balkan og i Øst-Timor for å etterforske overgrep, på oppdrag fra henholdsvis den norske stat og FN.
Første utenlandsoppdrag for Frigaard var i Albania i 1999 på oppdrag fra den norske stat, som ble bedt om å bistå i etterforskningen av et drap på en politiker. Det ble hevdet at både landets statsminister og riksadvokat stod bak drapet, men konklusjonen var at så ikke var tilfellet. Fem personer ble imidlertid stilt for retten, hvorav fire ble dømt.
Tre år seinere reiste hun til Øst-Timor. Denne gang som anklager for FN. Der ble det reist tiltale mot omtrent 400 personer, deriblant både timoresere og indonesiere, hvorav i overkant av 80 ble dømt til fengselsstraffer. Alle disse var imidlertid øst-timoresere som befant seg i Øst-Timor og som må karakteriseres som ”småfisk”. 309 av de som ble tiltalt befinner seg i Indonesia, blant annet den tidligere forsvarsministeren og general, samt mange andre høytstående offiserer.
Sakene mot disse ble aldri pådømt i rettsapparatet i Øst-Timor fordi Indonesia nektet å samarbeide med FN og utlevere dem til Øst-Timor for å møte i retten der.
Indonesia hadde dessuten etter avtale med FN etablert en egen domstol i Jakarta som skulle pådømme dem som hadde begått forbrytelser mot menneskeheten i Øst-Timor og som befant seg i Indonesia. Av 19 anklager som endte med tiltale og rettssak i Jakarta, ble 17 frifunnet. De to som ble dømt var fra Øst-Timor, og ble senere frifunnet i den indonesiske høyesterett.
Frigaard legger ikke skjul på at hun er skuffet over at det internasjonale samfunnet sviktet ofrene for Indonesias brutale styre av Øst-Timor.
– Bakmennene slapp fri, og sånn burde det ikke være, sier hun lakonisk.
I tillegg til hennes egen erfaring fra tidligere krigsområder, har også flere av statsadvokatene ved kontoret og etterforskere ved Kripos vært i blant annet Rwanda i forbindelse med etterforskning av mulige krigsforbrytere som skal ha søkt tilflukt i Norge.
– Det er avgjørende at du forstår åstedet og situasjonen når du som aktor står i retten, og dette er ikke noe du bare kan sitte å lese deg til, selv om også den delen er viktig.
– Hvorfor er straff så viktig? I Sør-Afrika hadde man den såkalte Sannhetskommisjonen som skulle slå fast hva som skjedde, men ikke nødvendigvis utpeke skyldige. Forsoningen der later til å ha gått lettere enn i svært mange andre land.
– Det er ikke mulig å skape fred uten justis. I Øst-Timor sa myndighetene at man ville se framover og ikke bakover når de ikke ville presse på for å få utlevert de tiltalte indonesierne. Dette kan man forstå politisk, men hvem er det som bestemmer at vi vil se framover, folket eller de styrende? At vi tok ut tiltale gjorde at vi om ikke annet plasserte skyld, selv om det aldri ble noen rettssak, og det ble vi takket for av vanlige folk.
– Fra egen erfaring, og også ut fra hva andre har fortalt, har ofrene det mye vanskeligere med å komme videre i livet hvis gjerningsmennene går fri. Dessuten er det større fare for at folk tar justisen i egne hender. Enten det er på Balkan, i Rwanda, Øst-Timor eller i Norge for den saks skyld, så er det grunnleggende for rettsfølelsen at de som utfører grove forbrytelser blir straffet. Behovet for tiltale og straff blir naturligvis ikke mindre ved at det dreier seg om krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten, sier Frigaard.
Les resten av intervjuet i papirutgaven av Juristkontakt (9/10) ute 8. desember