Av Henrik Pryser Libell
Bjørn Stensaker er professor ved Pedagogisk forskningsinstitutt på Universitetet i Oslo og forsker ved Stiftelsen Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Han forsker på trender i utdanningssystemene i Europa, der studentbetaling og mer praksisorientering er typiske utviklingstrekk.
Juristkontakt har snakket med Stensaker om jusutdanningen – og forskeren tror utdanningen vil se mange endringer i årene som kommer.
– Alle utdanningssystemene i Europa har opplevd internasjonalisering de siste to tiårene. Dette gjelder også jus. Likevel har jus i større grad enn veldig mange andre fag vært et nasjonalt fag. Derfor har internasjonaliseringen til nå foregått ved at man har nasjonale jusgrader og kan ta internasjonale spesialiteter under denne, ikke ved at man har fått internasjonale grader. Man kan godt tenke seg at også jus vil få egne internasjonale grader, slik økonomi har fått i form av MBA, sier Stensaker til Juristkontakt.
MBA er en forkortelse for ”Master of Business Administration” og er en internasjonalt anerkjent mastergrad i økonomi og ledelse som påbygging til ikke-økonomiske grunnutdannelser. Kjente utenlandske læresteder er Harvard Business School i USA, London Business i Storbritannia og INSEAD i Paris.
– Det ville ikke forbause meg om det kommer noe lignende MBA for jusfaget. Det vil si en rendyrket, internasjonalt orientert kortvarig mastergrad. Jeg tror det er et marked for det etter hvert.
– Hvem vil i så fall utvikle den først?
– MBA-ene ble utviklet av de amerikanske eliteuniversitetene, ikke minst ved Harvard. Harvard tjener jo penger på sin Business School og sin Law School, og er på stadig jakt etter andre inntjeningsmuligheter. Men en eventuell ”Jus-MBA” vil tross dette antakelig fremdyrkes i Europa og da antakelig ved europeiske eliteuniversiteter i de store byene, sier Stensaker.
Han mener det er fremveksten av lover og reguleringer innen EU-systemet som skaper et voldsomt behov for internasjonal juskompetanse.
– Noen vil nok se denne muligheten etter hvert, sier Stensaker.
– Hvilke tegn tyder på at denne utviklingen er i gang?
– Jusfaget har jo allerede adoptert gradsstruktursystemet. Selv om jus i dag er en klassisk integrert utdanning, så er det tegn som tyder på at det vil vokse frem en jusutdanning i tillegg - som er mer tilpasset generelle behov. Både i Norge og internasjonalt ser man en tendens til at flere organisasjoner og enheter i offentlig sektor blir selvstendige rettssubjekter og får mer autonomi. Det fører til en flatere struktur, og der jurister tidligere jobbet i spesialavdelinger, lever de nå som en del av hele organisasjonen. Det betyr også at det er mange personer som vil ha behov for enklere juridisk kompetanse, der jus inngår som en del av en bredere fagkrets, sier han.
Et eksempel er skolesektoren, der mange kommuner har innført en ”tonivåmodell” som gjør at rektorene og organisasjonene deres i større grad må håndtere juridiske problemstillinger selv.
– Rektorene må i dag selv ta seg av mange saker av juridisk karakter. Jeg vil anslå at mange rektorer bruker en god del av tiden sin på oppgaver av denne typen, sier Stensaker
Han tror dette er et eksempel på en utvikling som kan bane veien for kortvarige jusutdanninger for andre grupper enn de som velger hele jusstudiet.
– Mener du juskurs for eksempelvis rektorer?
– Ja, og for mange andre. Man kan god tenkte seg at det blir et marked for kortere og kompetansegivende jusutdanninger.
Likevel tror han ikke dette vil føre til mindre behov for tradisjonelle jurister.
– Når man overalt innfører markedsvirkemidler som privatisering og konkurranse, betyr det at man trenger flere regler og rutiner for anbud, kontroll og mange oppgaver der juridisk kompetanse blir avgjørende.