Av Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
Fem ganger er Arne Fliflet valgt til Sivilombudsmann. Man søker nemlig ikke stillingen som Stortingets ombudsmann for forvaltningen.
Det eneste formelle kravet til kandidaten er at vedkommende fyller kravene til å kunne utnevnes som høyesterettsdommer, men i motsetning til dommere, er det ingen bestemmelser om at han må fratre ved oppnådd pensjonsalder.
Bruken av jeg, meg og mitt i en årsmelding til Stortinget, hører til sjeldenhetene i norsk offentlighet. Selv den mest ubetydelige journalistvikar har lært seg å omtale seg selv i vi-form, mens advokater elsker det diffuse én og man.
Arne Fliflet er venner av begge, men er tilsynelatende mindre pompøs. I hvert fall er det blitt tradisjon for at Sivilombudsmannens årlige rapport til oppdragsgiveren inneholder flere jeg`er, meg`er og mitt`er enn de fleste norskstiler i barneskolen.
I fjor behandlet Sivilombudsmannen 2700 klager på den offentlige forvaltningen. Knapt 40 av sakene ble tatt opp på Sivilombudsmannens eget initiativ. Resten kom fra privatpersoner og fra næringslivet eller institusjoner. Uansett, Arne Fliflet hevder han personlig har lest dem alle.
Vi har Barneombud, Forbrukerombud og Likestillingsombud, men Fliflet sier Sivilombudsmannen ikke kan sammenliknes med noen av disse ombudene.
– De andre ombudene er uavhengige forvaltningsorganer som administrativt hører inn under et departement. Sivilombudsmannen står utenfor forvaltningen, og kan undersøke klager som går på alle slags forvaltningsmessige forhold. Systemet er mer likt domstolenes. Dessuten er ombudsmannen valgt direkte av Stortinget, sier Fliflet fornøyd.
Noen begrunnelse for hvorfor akkurat han ble den foretrukne for tjue år siden, har han visstnok aldri fått. Like lite som han sannsynligvis får noen begrunnelse den dagen Stortinget velger en annen.
Arne Fliflet ble cand.jur. i 1971. To år seinere finner vi ham som universitetslektor i rettsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og i 1974-75 som dommerfullmektig i Førde i Sunnfjord. Deretter fulgte ti år hos Regjeringsadvokaten, men med permisjon for studieopphold i London og for å gjøre tjeneste som statsadvokat ved Eidsivating statsadvokatembeter.
Høyesterettsadvokat ble Fliflet i 1978, og året før han ble utnevnt til Sivilombudsmann, var han fast forsvarer i Eidsivating lagmannsrett.
Fliflet har også skrevet flere bøker om offentlig rett, blant annet om Kongeriket Norges Grunnlov, der for øvrig Sivilombudsmannen ble gitt en egen paragraf i 1995.
– Men ikke kan du ilegge bøter, og ikke kan du sende folk i fengsel – hva slags domstol er det?
– Sivilombudsmannen er ingen domstol, men ombudsmannens funksjon kan minne litt om domstolenes. Og selv om forvaltningen ikke er forpliktet til å følge avgjørelsene til ombudsmannen, blir anbefalingene nesten alltid fulgt.
– Har Sivilombudsmannen noen sanksjonsmidler i det hele tatt?
– Ikke sanksjonsmidler, men vi kan for eksempel anbefale en klager å gå til privat søksmål hvis forvaltningen ikke følger opp et vedtak herfra. Da vil klageren automatisk bli innvilget fri rettshjelp. Ombudsmannen påpeker imidlertid alltid risikoen for å tape saken, som enhver domstolsbehandling innebærer, og at man da kan bli dømt til å betale motpartens saksomkostninger, sier Fliflet.
En annen mulighet til å få gjennomslag for sitt syn, er at Sivilombudsmannen går direkte til sin oppdragsgiver, nemlig Stortinget.
– På grunnlag av en klage i en innsynssak, ba jeg om å få oversendt departementets dokumenter i saken, deriblant en betenkning skrevet av Regjeringsadvokaten i en personalsak. Departementet ville imidlertid ikke gi meg dette dokumentet. Innsynsklagen gjaldt en betenkning som Regjeringsadvokaten hadde skrevet. Poenget er at heller ikke jeg fikk utlevert dette dokumentet, og det ble dermed umulig for meg å vurdere om dette var et dokument som klageren burde få innsyn i. Det vil si at jeg ikke kunne gjøre jobben Stortinget har satt meg til å gjøre. Jeg sendte da en særskilt melding til Stortinget, og en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité ga Sivilombudsmannen medhold. Jeg fikk utlevert dokumentet, sier Arne Fliflet.
Han humrer ikke, men det ser ut til å være nær ved. Han presiserer imidlertid at vi i Norge har en forholdsvis god forvaltning.
– Men den består av enkeltmennesker, og ettersom det er menneskelig å feile, vil publikum fra tid til annen oppleve urettmessig behandling.
Det er en forutsetning at klageren har prøvd alle klageeinstanser innenfor systemet før Sivilombudsmannen griper fatt i den.
– Eller for å si det som min danske kollega; Man skal få anledning til å vaske skittentøyet selv først, sier Fliflet.
I 2008 fikk Arne Fliflet Norsk Presseforbunds åpenhetspris, Flaviusprisen. I begrunnelsen het det blant annet; ”…foruten å forfekte vide grenser for ytringsfriheten og for innsyn i forvaltningen i en rekke enkeltsaker, har Sivilombudsmannen gang på gang trukket opp viktige, generelle retningslinjer som gjør det nødvendig for mange forvaltningsorganer å legge om praksis i mer liberal retning”.
Han forteller at han får mange klager i året fra norske medier som går på manglende innsyn i offentlige virksomhet, eller lang behandlingstid, og mange får medhold.
– Er det områder innefor forvaltningen som skiller seg ut med ekstra mange klager?
– Vi har ikke nok materiale til å peke ut noen såkalt versting.
– Hva med fengslene og varetekt på glattcelle utover de tillatte to døgnene?
– Bruken av tvang reiser viktige rettssikkerhetsmessige spørsmål. Dette er noe ombudsmannen er opptatt av både ved behandlingen av enkeltsaker og i forbindelse med besøk til fengsler, politiarrester og andre lukkede institusjoner. Sittetiden i politiarrestene har vært tatt opp flere ganger, og vi har en pågående undersøkelse om dette. Det virker dessverre fortsatt som om det er store utfordringer når det gjelder å få overført personer til fengsel innen den fastsatte fristen. Der får vi en del henvendelser, og vi har også på eget initiativ tatt opp bruken av politiarrest.
– Videre er det mange saker som går på trygd og sosialhjelp, men heller ikke her er det noen kontorer eller byer som peker seg ut, sier Fliflet.
Den gang Bjarne Håkon Hansen satt som arbeids- og inkluderingsminister lovet han full gjennomgang av kommunenes sosialhjelpssatser etter at nettopp Sivilombudsmannen hadde påpekt store forskjeller i satsene i de ulike kommunene.
Foruten sjefen selv, er det 32 jurister og 13 ansatte i administrative stillinger knyttet til Sivilombudsmannen. Og de er det utvilsomt behov for. I følge Fliflet kommer det nemlig stadig flere klager via advokater, som klager på vegne av sine klienter.
10-15 prosent av klagene kommer i dag via advokater.
– Folk har alltid følt behov for bistand i rettslige spørsmål. Sivilombudsmannen er en uavhengig, objektiv og nøytral instans som kan benyttes av alle, og for alle kategorier av klager på forvaltningen. Jeg har inntrykk av at folk flest skal anse klagemålet som svært viktig før de henvender seg til Sivilombudsmannen, men det kan jo like gjerne være viktig som prinsipp, og ikke først og fremst et økonomisk spørsmål. Dette handler om borgernes rettigheter.
– Domstolene er det ofte ikke mulig å benytte for vanlige borgere på grunn av skyhøye kostnader. For veldig mange mennesker er 10.000 kroner mye penger, men man risikerer at dette likevel blir småpenger hvis det skal drives inn via det ordinære rettsapparatet. Utgiftene for å bringe saken inn for Sivilombudsmannen begrenser seg til brevportoen. Vi krever ikke annet enn at klageren personlig underskriver klagen. Det hender faktisk også at folk møter opp her personlig og får hjelp til å sette opp en klage, forteller Fliflet.
Han legger til at folk generelt sett har store forventninger til offentlige myndigheter.
– Og det er lett å forstå. Forventningene skapes jo ofte av myndighetene selv.
– Åpner ikke dette opp for at også kverulantene stiller seg i klagekøen?
– Ordet kverulant kjenner jeg ikke til. Det kan være vanskelige klager, folk kan være indignerte og sinte, men hvem blir ikke det hvis de føler seg utsatt for feil eller respektløs behandling. Jeg har ingen problemer med å si at jeg forstår grunnlaget for det store flertallet av klagene vi får, og det er ikke så rent sjelden at folk skriver at de synes dette er en viktig sak, men skjønner at andre kanskje ikke synes det samme.
Les resten av intervjuet med Arne Fliflet i kommende utgave av Juristkontakt på papir – ute 12. mai