Av Henrik Pryser Libell / Foto: Ævar Einarsson
(Reykjavik, Island) I mars står han tiltalt, anklaget etter bankkollapsen i 2008. Geir H. Haarde selv kaller rettssaken en farse og er sikker på at han vinner. Hvis ikke tar han saken til Strasbourg. Juristkontakt har møtt Haarde i Reykjavik.
Geir H. Haarde ledet Islands regjering fra 2006 til 2009 og har tidligere sittet både som utenriksminister og finansminister. Det var hans regjering som satt ved roret da de store islandske bankene kollapset under finanskrisen i 2008, et slag som gruset all vekst i økonomien i to år og som sendte Islands gjeld fra nærmest ingenting til 85 prosent av BNP. Beslutningen om tiltalen ble tatt i fjor høst av Islands storting, Alltinget, i en avstemning med 33 stemmer for og 30 mot.
Riksrettssaken mot Haarde føres i egen domstol, satt sammen av representanter for domstolene og Alltinget. Den ledes av Islands høyesterettsjustitiarius. Hovedforhandlingene er berammet til 5. mars neste år.
Haarde har avvist anklagene. I dag bruker han all sin tid, og så langt en million norske kroner, på å forberede sin sak.
– Jeg nekter å la noen sløre til mitt gode navn og rykte på den måten. Min far sa til meg som ung at "det viktigste du har i livet, Geir, er ditt gode navn og rykte. Ta vare på det". Det er ord jeg har tatt til meg, selv om jeg ikke skjønte så godt norsk som liten gutt, sier han til Juristkontakt.
Faren, Thomas Haarde, var norsk og Geir Haarde var bare ni år da Thomas Haarde døde. Telefonteknikeren fra Ryfylke i Rogaland kom til Reykjavik midt på trettitallet for å installere telefonsentraler. Han fikk jobb i det islandske telefonselskapet Postur & Simi, giftet seg og fikk sønnen Geir Hilmar Haarde. Den halvt norske islendingen vokste opp til å bli en av Islands mest sentrale politikere; alltingsrepresentant, finansminister, utenriksminister, statsminister og leder av Islands tradisjonelt største parti, høyrepartiet Selvstendighetspartiet.
Haarde tar imot Juristkontakt på et kontor han låner av advokatbyrået Opus i Reykjaviks hovedgate. Han er ikke i tvil om hva han gjør hvis han felles i riksrettsaken - da anker han til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
– Men det skjer ikke. Jeg er ikke i tvil om at jeg blir frikjent. Vi har en veldig god ”case", som det heter på godt norsk, sier han og ler.
Siden september i fjor har han og hans advokat, samt to advokatfullmektiger, jobbet iherdig med å forberede forsvaret for Haarde, som ikke erkjenner straffskyld.
– Bare til nå har forberedelsene kostet opp mot 20 millioner islandske kroner (knapt en million norske, red.) sier Haarde, som forklarer at pengene har kommet fra mange av hans gamle venner i politikken.
Spleiselaget har til og med en egen nettside med det islandske navnet Málsvörn, som betyr forsvar. Over 4600 islendinger har registrert seg som støttespillere. Haardes egen finansminister fra sin regjering er blant dem.
Men finansministeren står ikke tiltalt, heller ikke næringsministeren eller utenriksministeren. Men de kunne gjort det. Alltinget stemte over forslag om å stille alle for riksretten. Kun Haarde ble det et knapt flertall for å ta ut tiltale mot.
– Jeg er glad for at de andre slipper, jeg unner ingen å gå gjennom dette, sier Haarde.
Å forberede seg på en riksrett innebærer mye venting og mye forberedelser. Haarde sier det sliter på familien og privatlivet. Ikke minst har det satt hans karriere på vent. Mens Haarde venter på riksrett i Reykjavik har hans tidligere utenriksministeren Ingibjorg Solrun Gisladottir gått til en jobb i UN Women, som landdirektør for Afghanistan, og hans tidligere finansminister Árni M. Mathiesen har gått til en jobb som underdirektør i FNs landbruksorganisasjon FAO. Kontrasten til Haardes situasjon er dermed slående.
– Jeg ser på en måte denne perioden som å være i et stuefengsel, smiler han lakonisk, og legger til
– Men det er jo tross alt hyggelig å være i stuefengsel hos min kone.
Verre er det nok om han må sitte i ekte fengsel. Det er nemlig den har risikerer hvis han dømmes. Det eller bøter.
Haarde gikk av som statsminister og partileder i januar 2009, da han fikk konstatert kreft i spiserøret etter en rutinesjekk.
– Først kom det en økonomisk krise, så kom en politisk - og på toppen av dette fikk jeg en personlig krise, oppsummerer han.
Samme dag som han gikk av, dro han til Amsterdam for operasjoner. Utpå høsten var han frisk igjen.
– Jeg har vært utrolig heldig, sier han.
Ukene før hans avgang var dramatiske. Protestene mot regjeringen, bankene og Alltinget er siden blitt kalt Islands "kasserollerevolusjon". Sinte islendinger slo på kasseroller utenfor Alltinget og statsministerens kontor og brant bilder av både Geir Haarde og hans partikollega, og landets sentralbanksjef, juristen David Oddsson. De dagene måtte Geir Haarde ha politieskorte for å komme seg ut av huset, og fikk bilen pepret med egg.
I dag sier Haarde at han ikke opplever ubehageligheter i hverdagen. Han mener selv at det ikke var folk flest som spontant kom med kasseroller i januar 2009, men at det var de venstregrønne, SVs søsterparti på Island, som stod bak demonstrasjonene.
– Folk stopper meg og ønsker meg lykke til med saken, sier han.
– Hvordan oppleves en riksrettssak?
– Saken har beveget seg i ulike faser men veldig langsomt. Først ventetiden til avstemningen i Alltinget, deretter alle mulige formelle avgjørelser i retten og nå etterforskningen frem mot hovedforhandlingene og diskusjonen om forsvaret, sier han.
Neste april tror han det er over. Så langt har han opplevd én viktig seier, da den særskilte statsadvokaten som er oppnevnt for saken måtte droppe to av tiltalens opprinnelig seks punkter.
– Det var de punktene som var så generelle at retten ikke så det var mulig å ta stilling til dem overhodet, ifølge Haarde.
Andre seiere har aktor vunnet. Haarde og hans advokat forsøkte blant annet å få den særlige statsadvokaten, Sigríður J. Friðjónsdóttir, erklært inhabil fordi hun konsulterte Alltinget under forberedelsene til avstemningen om riksrett skulle settes. Det ble avvist av retten. Avvist ble også Haardes forslag til at nye riksrettdommere skulle settes inn når de politiske dommernes periode utgikk i år. Riksrettsdommerne velges av Alltinget hvert femte år, og Haarde har ironisk nok selv sittet i valgkomiteen til et tidligere dommervalg, men ikke i det som nå skal dømme ham.
De fire punktene som gjenstår, er anklager som i all hovedsak går ut på at Haarde og hans regjering ikke gjorde nok for å stanse bankekspansjonen som ledet frem til kollapsen eller for å ikke ha gjort nok for å begrense skadene. Island pådro seg en gjeld til utlandet som tilsvarte 85 prosent av landets BNP under krisen. Landets BNP falt i 2009 med 7, 5 prosent og med 3 prosent i 2010.
Kollapsen stod i sterk kontrast til boomårene i forveien, der verdien av Reykjavik-børsen ble nidoblet fra 2003 til 2008. Mye av verdiøkningen skyldtes en voldsom vekst i banksektoren. Den viste seg i ettertid i stor grad å være basert på et system av "salg og gjensalg" av virksomheter, noe som skapte en verdiboble. Haarde mener det er urimelig å legge byrden for hele boblen på hans skuldre alene.
– Finanskrisen var et internasjonalt fenomen, men vårt banksystem var mer sårbart en i andre land fordi det var blitt for stort. I etterpåklokskapens lys kan vi se at det var veldig farlig, spesielt kombinert med høye renter som tiltrakk spekulativ kapital, sier han.
Island hadde under boomårene innskuddsrenter oppe i 15 - 17 prosent. Det tiltrakk mye utenlandsk kapital til islandske banker, ikke minst etter at to av bankene ble privatisert etter 2000. Kaupthing, Landsbankinn og Glitnir var de største. Alle tre veltet i 2008.
Haarde mener forspillet til finanskrisen ikke bare ligger i boomen, men i en lengre utvikling med gradvis åpning av økonomien etter at Island ble med i EØS i 1994, og dermed i EUs indre marked med fri bevegelse av kapital. Han minner om at Island før dette var en lukket økonomi, og sier at få som vokser opp i dag kan forstå hvor regulert Island var før 1980-tallet. Privatisering og åpning ga altså vekst, men kanskje var hastigheten for høy eller for ukontrollert.
– Regjeringen og myndighetene skal ikke gå skyldfrie. Vi burde ikke tillatt bankene å vokse så mye. Vi burde hatt et mer kritisk Finanstilsyn. Men dette så man ikke på forhånd. Det vi hadde på bordet var reviderte oppgjør fra bankene som viste store gevinster, både i 2007 og i første halvdel av 2008. Det hadde store internasjonale revisorfirmaer bekreftet, sier Haarde.
Han mener de store ratingbyråene må ta sin del av ansvaret for problemene Island havnet i, og som Europa nå har havnet i.
– Da mener jeg Standard & Poors, Fitch og Moodys. De ga islandske banker delvis trippel-A i en periode, samme rating som den tyske stat. Det ga dem adgang til nesten ubegrenset kapital, ikke minst i USA, sier han.
Det var strukturen. I tillegg kom bankenes handlinger innenfor denne settingen.
– Bankene var uansvarlige og opptrådte kanskje også på grensen av det som var lovlig. Det granskes av en spesiell etterforskningsenhet nå, sier Haarde.
– Kollapsen i banksystemet var hovedsaklig forårsaket av det som skjedde i bankene selv. De var blitt for store, blant annet på grunn av friheten de fikk, men også på grunn av situasjonen på det internasjonale pengemarkedet, sier Haarde.
Haarde sier at verken regjeringspartiene eller opposisjonen snakket om veksten i bankene før krisen. Bankene ga penger til statskassen og jobb til mange, lønningene var høye og veksten var høy. Ingen klaget – den gang.
– At vi ikke tok tak i dette tidlig nok kan selvfølgelig kritiseres, men at den jobben vi som statsråder gjorde skulle være kriminell, det aksepterer jeg ikke. Jeg aldri brutt noen lover eller overskredet lovhjemler, sier han.
I oktober vant han og advokaten kampen om en viktig sak i forhold til sistnevnte poeng, da Høyesterett avgjorde at kriseloven som Haardes regjering innførte samme dag som bankene kollapset var konstitusjonell.
Haarde er tidligere sitert i media på at han mener grepene hans regjering tok reddet Island fra en enda verre krise og sørget for at Island makroøkonomisk er på vei til overskudd.
– Det er i kontrast til Irland og land i Sør-Europa, som i samme finanskrise valgte å redde bankene med offentlige midler, sier han, og mener det islandske svaret på krisen var korrekt, mens Sør-Europas svar ikke var det.
Mens andre regjeringer i Europa og USA vedtok ”bailouts” for store banker, sa Island stopp, og lot bankene gå konkurs, nasjonaliserte dem og opprettet konkursbo til å ta seg av det som var igjen.
– Vi innførte hastelover allerede 6. oktober 2008, som omorganiserte prioriteringsrekkefølgen i bankenes konkursboer, slik at innskuddseiere kom først og kreditorer kom etter dem. Vi sa hit og ikke lenger, og valgte å ikke redde bankene med skattebetalernes penger, sier Haarde.
– Det skjedde ikke uten protester, sier Haarde som forteller at blant annet EU-kommisjonens formann ringte ham for å snakke om ”nødvendigheten av å passe på kreditorenes interesse oppi dette”. Storbritannia tok i bruk antiterrorlovgivning for å fryse midlene til islandske banker i London.
I ettertid har det vist seg at bankenes konkursbo inneholdt nok penger til å betale mye av gjelden til utenlandske innskuddsytere, men det visste man ikke da Island lot bankene gå konkurs.
I dag innrømmer Haarde at det gikk virkelig ille, langt verre enn han først trodde det kunne gå, men også bedre enn man fryktet på det aller verste.
– Mirakelet var at vi fikk banksystemet til å fungere. Staten overtok bankene, som ble formet som nye enheter. Folk kunne hente penger i minibanker som før, bruke kreditkort, heve sin lønn og betalingssystemet fortsatte å virke. Denne delen av bankdriften kollapset aldri. Ellers ville folk ikke ha kunnet handle mat og vi hadde sett matopptøyer i Island, sier Haarde.
– Det som skjer i Europa i dag, viser at det var riktig det vi gjorde. Vi sørget for at de som tapte på dette var de som i egen uansvarlighet hadde lånt islandske banker alt for mye penger.
– Noen av anklagene er bare latterlige. En av dem går ut på at tema finanskrise ikke var nok diskutert i formeller regjeringsmøter. Alle som kjenner vårt system i praksis vet at viktige diskusjoner som oftest finner sted i mindre formelle fora selv om formelle beslutninger tas i regjeringen. Hvordan kan en statsminister fengsles for den måten han legger opp dagsorden på sine regjeringsmøter, spør han.
– Hadde du forestilt deg at du selv skulle bli tiltalt av den riksretten?
– Aldri, svarer han, og blir stille.
Det går innpå ham at folk han har kjent gjennom et langt liv som politiker har stemt for at han skal i fengsel og betale millioner i sakskostnader.
– Jeg var medlem av Alltinget i 22 år og i regjering i 11 år. Jeg har jobbet sammen med flere av dem som stemte for riksretten. Én har jeg sittet i regjering med, andre i Nordisk Råd, i utenrikskomiteen osv. Selv hadde jeg ikke villet gjøre noe slik mot mine politiske motstandere. Politiske uenigheter skal man gjøre opp i frie valg, ikke i rettssalen, sier Haarde,
Derfor ser han helst at riksretten avskaffes som institusjon etter at hans sak er ferdig.
– Jeg kommer nok i historiebøkene som den første og den eneste som kom i riksrett. Systemet må revideres, det er foreldet. Det går tilbake til 1800-tallet, til et politisk system uten parlamentarisme. Islands riksrettsordning har ikke noen plass i et moderne rettsystem. Hvis politikere har brutt loven, bør de bli stilt for tingretten, som alle andre, sier han.
– Rettsaken er både latterlig og skammelig. Latterlig fordi ingen av tiltalepunktene har noe grunnlag i virkeligheten. Skammelig fordi det ikke lar seg gjøre å henge en person alene slik tiltalepunktene er uttrykt, sier han.
– Noen av de som stemte for tiltalen i Alltinget sier at det er mer det politiske systemet som er på tiltalebenken. Problemet med det er jo bare at et politisk system ikke kan tilbringe to år i fengsel, slik det kreves at jeg skal gjøre.
Han mener også han får støtte hos jurister.
– Juridisk sett er dette nesten en vits og jeg vet mange jurister har den oppfatningen. De fleste av dem som stemte for, gjorde det av politiske grunner. Jeg tillater meg å kalle det en politisk farse, sier Haarde.
Han sier han kommer til å ta saken sin til Menneskerettighetsdomstolene i Strasbourg hvis han blir dømt. Da vil han nyte godt av at han selv var med innføre menneskerettighetskonvensjonens hovedinnhold i Islands grunnlov i 1994-95.
– Har du studert tidligere riksrettsdommer for å lære av dem?
– Nei. Den eneste vi har sett på er riksrettsaken mot den danske justisministeren Erik Ninn Hansen på nittitallet. Da var det spørsmål om at justisministeren hadde brutt en bestemt artikkel i den danske utlendingsloven og gjort det forsettlig på tvers av faglige råd. Det er ganske langt fra de vage tiltalene jeg blir utsatt for, sier han.
– Tror du det er mye advokatprestisje i å få føre den eneste riksrettssaken som har vært?
– Ja, det vil jeg tro. Dette er en rettssak som ikke bare havner i historiebøkene, men også i jusbøkene, sier han.
Advokat Andri Arnason representerer Haarde i riksretten, og Haarde sier han valgte Arnason blant annet fordi han hadde skrevet gode artikler om riksrettssystemet og kjente dette. Hovedforhandlingene begynner 5. mars og det er satt av fire uker til saken.
– Omtrent 35 vitner kalles inn fra saksøkers side, i tillegg til de jeg kanskje kaller inn. Det blir bankkollapsens "who is who" som er der som vitner, sier Haarde.
På alle andre sider enn vitneboksen og juryen blir det jurister.
– Jeg har veldig stor respekt for jus som fag og for gode jurister. Jeg visste fra min offentlige erfaring at man helst alltid skal ha en god jurist ved siden av seg når man har viktige offentlige oppgaver å løse. Det er veldig lett å gjøre feil hvis man ikke har god juridisk rådgivning.
– Hvilke råd får du?
– Jeg vil ikke si noe om argumentasjonen vår nå, men jeg tror vi vil ha en veldig god sak. Mitt team etterforsker selv også.
– Hva vil du gjør fremover?
– Først skal jeg få denne saken ut av verden. Islandsk politikk går jeg neppe tilbake til. Men jeg sluttet i politikken fordi jeg ble syk, ikke fordi jeg ble lei. Hadde det ikke vært for det, og jeg likevel måttet gå av som statsminister, hadde jeg blitt sittende i parlamentet og lede opposisjonen. Men nå ønsker jeg ikke retur til politikken på Island. Livet har mye annet å by på. Jeg er bare 60 år, frisk og full av energi. Jeg kan tenke meg noe nytt nå.
