Av Ole-Martin Gangnes
”Carsten Smith har, som rettsvitenskapsmann, høyesterettsjustitiarius og samfunnsdeltaker, gitt viktige bidrag til norsk rettsutvikling og samfunnsdebatt i nærmere 50 år. Som grunnlag for tildeling av Rettssikkerhetsprisen for 2010 vil juryen særlig fremheve hans arbeid for innføring og styrking av menneskerettighetene i Norge”, skriver juryen i sin begrunnelse.
Juryen, bestående av lagmann Hanne Sophie Greve, advokatene Kari Østerud og Pål W. Lorentzen samt de tidligere justisministrene Odd-Einar Dørum og Hanne Harlem, peker på at selv om Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon ble ratifisert av Norge i 1952, var det først på 90-tallet den kom til å spille en praktisk viktig rolle i norsk rettsliv.
”Innføringen av menneskerettighetene som grunnleggende prinsipper for all myndighetsutøvelse, skjedde ikke uten kamp. Her sto Carsten Smith i første rekke, både som juridisk forfatter og dommer. Han spilte en viktig rolle i det utvalg som utredet innholdet i det som skulle bli menneskerettsloven av 1999. Ved menneskerettsloven fikk de sentrale menneskerettigheter status som norsk lov, med forrang foran eldre lover”, skriver de i begrunnelsen.
– Betyr en slik pris noe, når man har fått så mange utmerkelser og hedersbevisninger som du har fått opp gjennom årene?
– Ja, det gjør det. Man blir alltid glad for at mennesker man selv setter høyt gir utrykk for anerkjennelse, sier Carsten Smith om prisen fra egne juristkolleger.
– Det har kommet kritikk av hvordan menneskerettighetene etterleves her i landet. I forrige utgave av Juristkontakt, sier for eksempel Gro Hillestad Thune at menneskerettighetene må være mer en fine ord på et papir. Er Norge så gode på menneskerettigheter som vi tror selv?
– Jeg må aller først si at vi tross alt ligger langt fremme på dette området. Men det er samtidig vesentlig å ta svikt som påpekes av internasjonale kontrollorganer og nasjonale rettsarbeidere alvorlig - enten det gjelder varetekt, barnevern eller i psykiatrien. Vi må legge mer arbeid og ressurser i effektiv oppfølging. Men så kan man videre spørre om selve menneskerettighetene er godt nok utbygd her hjemme. Vi har der flere viktige saker framfor oss. Vi bør få menneskerettighetene inn i grunnloven. Det har gått sent å få det på plass, sier han.
– Det snakkes om grunnlovskonservatisme, men den ekte respekt for grunnloven ville være å sørge for at den videreføres som en levende kraft. Ved å få menneskerettighetene inn i grunnloven vil vi vise Norge som rettstat og menneskerettstat. Grunnloven må være et levende dokument som får mer direkte betydning for folk i dette landet. Husk at grunnloven er det sterkeste rettsmiddelet vi har. For meg personlig, har ikke dette noen betydning. Men jeg har syv, snart åtte, barnebarn. Grunnlovsfesting er det sikreste for vern i andre tider. Det er en stor og vanskelig verden der ute, også i den vestlige delen av verden.
– Men hva med kritikken, fra blant annet Maktutredningen, som sier det er problematisk at makt overføres fra valgte politikere til ikke-valgte dommere?
– Menneskerettighetene har denne virkningen, det er nettopp det som er poenget. De skal verne mot myndighetene. Det vil nødvendigvis innebære at det overføres myndighet til domstolene. Rettigheter blir ikke effektive uten det. Noen liker ikke at det skjer en slik overføring fra regjering, forvaltning – og til dels Storting – men det er for meg et grunnleggende verdispørsmål. Jeg anser det som en styrking av menneskerettighetene og rettstaten. Og når jeg her snakker om menneskerettigheter, må jeg presisere at jeg mener de rettigheter som er fastsatt i internasjonale konvensjoner med en bred tilslutning.
– Når vi snakker om domstolers uavhengighet - du ledet Domstolskommisjonen midt på 1990-tallet, som blant annet foreslo dagens ordning med en egen Domstolsadministrasjon. Hvorfor var det viktig for domstolene å bli friere i forhold til Justisdepartementet?
– Vel, det var sterke krefter som ikke ønsket en slik endring, men jeg anså det som et viktig skritt for økt uavhengighet. Samtidig understreket jeg at ønsket om løsrivelse fra justisdepartementet ikke kom av uønsket innblanding. Departementet hadde utvist respekt for den dømmende virksomheten i domstolene helt siden 1814. Men vi så tydelige tegn på at justisdepartementet fikk mer politisk karakter, og det kunne slå inn i administrasjonen av domstolene. Flertallet mente at uavhengighet i administrasjon bidro til å sikre uavhengigheten i domstolene på lenger sikt.
– Du har arbeidet mye med samers- og samisk kulturs rettsstilling. Hvordan kom du inn i det arbeidet?
– Litt tilfeldig, men jeg husker det godt. 7. juni 1980, etter en markering av 75-års jubileet for unionsoppløsningen, tok daværende justisminister Cappelen meg til side og spurte om jeg ikke ville lede det nye Samerettsutvalget. Jeg svarte at jeg ikke behersket feltet, men Cappelen mente at jeg hadde kompetansen. Da jeg påpekte at dette var et voldsomt stort arbeid, svarte han at: Ja det er det, men noen må gjøre det. For fedrelandets skyld!
Smith kom inn i arbeidet og ble engasjert.
– Jeg lærte først og fremst to ting: Hvordan Norge hadde behandlet samer over lang tid. Og hvordan mitt eget fag, jussen, hadde neglisjert samiske rettigheter. Det bidro til engasjementet og arbeidet. Etter hvert kom det på plass både en grunnlovsendring og sameloven.
Etter at han ble pensjonert fra Høyesterett, har Smith ledet nye samerettslige utvalg. Den siste kommisjonen har arbeidet med vern av sjøsamenes kultur gjennom rett til fiske. I 2008 avga kommisjonen en enstemmig innstilling, der kjernen er at samene som bor langs kysten har rett til fiske, på grunnlag av den historiske bruken og etter folkeretten. Og at dette må slå gjennom i reguleringen av fisket. Retten ble anbefalt å gjelde på områdegrunnlag og ikke på individuelt grunnlag. Saken ligger på regjeringens bord.
– Sent under høringen fikk vi utspill fra regjeringsadvokaten som trakk i tvil de rettslige vurderingene, som jeg hadde hovedansvaret for. Jeg har svart departementet og imøtegått dette. Fra regjeringens side kom det et utspill i media i fjor, fra fiskeriministeren, som innebar at hun ikke anså at det forelå noen rettigheter. Dette er et spørsmål om en kulturs være eller ikke være. Under statens fornorskningspolitikk gjennom hundre år ble sjøsamene hardest rammet. De data som utvalget har lagt fram viser at det er en fem på tolv situasjon for denne kulturen. Spørsmålet er om den norske stat skal anerkjenne det jeg mener den er forpliktet til. Det må et krafttak til for å redde det materielle grunnlaget for sjøsamene. Den sentrale folkerettslige kilden er menneskerettskonvensjonen om sivile og politiske rettigheter.
– Dette at én gruppe gis et særskilt vern – kan ikke det føre til et ras av særkrav også fra andre?
– Nei, vi har bare ett urfolk her i landet. Det handler om vern av urfolk og ikke andre. Det som gjør det samiske folket spesielt, er at det er et folk som i sin helhet har sitt virke på Nordkalotten. Denne kulturen lever eller dør akkurat her, ingen andre steder. Det betyr at vi har et spesielt ansvar, historisk og internasjonalt. De vilkårene som den norske stat gir dem er avgjørende.
Da Smith ble utnevnt til høyesterettsjustitiarius i 1991, etter avskjed i nåde som professor i rettsvitenskap, kom han inn i høyesterett ”utenfra”. Han hadde ikke bakgrunn som dommer i Høyesterett, selv om han tidligere hadde vært konstituert noen måneder i to perioder. Ikke siden 1909 hadde noen kommet direkte inn som justitiarius.
– Hvordan var det for deg personlig å begynne som Høyesteretts leder med den bakgrunnen du hadde?
– Det som bidro til å gjøre overgangen så positiv rent personlig, var å bli møtt kollegialt på en åpen og vennlig måte. Det å komme fra det ”uorganiserte” universitetet til et arbeidsmessig mye mer organisert sted var en overgang selvfølgelig. Jeg hadde jo også min bagasje i den forstand at jeg hadde utrykt ønske om mer åpenhet og at man skulle legge til rette for å konsentrere seg om færre saker med prinsipielle elementer og mer samfunnsmessig betydning. Det hjalp at to-instans reformen kom akkurat da.
Smiths reformtanker om å gjøre Høyesterett til en mer synlig statsmakt var velkjent. Allerede i 1974 luftet han tankene på et møte i Tromsø, i regi av Dommerforeningen.
– Det ble ikke så godt mottatt den gang, erindrer han.
Året etter møtte han høyesterettsdommer Knut Blom i debatten ”Viser Høyesterett for svak profil”.
Under Smiths ledelse av Høyesterett kom det på plass noe til da så uvant som en informasjonsmedarbeider. Og en større stab av jurister som forbereder sakene for ankeutvalget.
– Var det en revolusjon du satte i gang?
– Nei, jeg bruker ikke slike ord. Det var noen forandringer jeg ser tilbake på med tilfredshet.
Smith satt som leder av landets høyeste domstol fram til 2002.
Et dykk i avisenes klipparkiver forteller om en profilert jurist og jusstudent helt fra starten av. I 1952 kan for eksempel forlegger Tønnes Andenæs, bror av Johs. Andenæs, fortelle at jusstudent Carsten Smith har kommet opp med ideen om å starte bladet Jussens Venner. ”Vi syntes ideen var så god at den burde realiseres så fort som mulig”, sier Andenæs.
Og i et intervju med Verdens Gang i 1956 er Smith avbildet med et dødninghode i hendene mens han sier ”å lære eller ikke lære”. Unge Carsten Smith er intervjuet fordi han er den eneste på sitt kull som går ut med ren laud.
– Jeg husker at jeg hadde den hodeskallen på skrivebordet. Det var noen som hadde gitt den til meg og så ble den vel med på bildet i avisen.
”17 år gammel innledet Carsten Smith sitt lange kjærlighetsforhold til Universitetet i Oslo, et forhold som skulle komme til å vare i over førti år, bare avbrutt av ganske korte sidesprang som advokatfullmektig og som dommerfullmektig. Som nyslått student i 1949 var han ikke i tvil om at han skulle begynne på Universitetet i Oslo, men han var slett ikke sikker på hvilket fag han skulle velge”, skriver hans kone Lucy Smith i det 990 siders lange festskriftet som ble gitt ut i anledning 70-årsdagen i 2002.
Med en far som var advokat ble det likevel jus.
– Studietiden var en fantastisk tid preget av stor frihet. Vi hadde bare to store eksamener i jus og lite var tilrettelagt. Jeg trivdes med den formen. Men jeg skjønte senere, som universitetslærer, at det var en form som ikke kunne opprettholdes. Når vi fikk massetilstrømning til studiet så vi at mange trengte mer struktur.
Han ble universitetsstipendiat fra midten av 1950-tallet og dosent i 1960. Doktoravhandlingen fra 1963 tar for seg garantiretten – 800 sider skrevet samtidig som han blant annet ga ut tre andre jusbøker. Da han ble professor i rettsvitenskap i 1964 hadde han allerede en posisjon som forsker.
Gjennom de mange årene ved universitetet merket han store forandringer og nye vinder, som for eksempel studentopprør på 1970-tallet. Som dekan opplevde han i 1977 at studenter brøt seg inn på universitetsdirektørens kontor, etter at kollegiets arbeidsutvalg hadde søkt tilflukt der, bak låst dør, for å klare å avvikle et møte i fred etter gjentatte forstyrrelser.
– Vi skulle behandle disiplinærregelverket, det skulle faktisk mykes opp. Men studentene var vel provosert av at det i det hele tatt skulle være et slikt reglement. Studentene slo i alle fall inn glassdøren til ytre kontor og brøt seg inn. Vi fikk akkurat reddet en Munch fra å falle ned. Men møtet ble stoppet.
– Noe sånt skjedde vel ikke da du selv studerte?
– Det var nok fjernt fra egen studietid. Det var i tiden etter krigen, med fellesprogrammet, da man skulle bygge Norge.
– Mange tror du bare har vært opptatt av menneskerettighetene og internasjonal rett, men var det ikke den sentrale privatretten du begynte med?
– Jeg var opptatt av erstatningsrett og garantirett. Det som fanget meg der, var at det innefor formuesretten var et enormt domstilfang. Men forholdet til internasjonale menneskeretter lå der hele tiden, jeg skrev tidlig artikler om dette.
Allerede i 1962 kom artikler om folkerett. Selv om folkerettslige spørsmål ble et stadig viktigere interessefelt, ble han for eksempel den første formannen i Bankklagenemnda i 1988. Han utredet også om Norges Banks forhold til politiske myndigheter og var medlem av bankdemokratiseringsutvalget.
I 1964 ble Carsten Smith TV-stjerne. Spørreprogrammet ”Kvitt eller dobbelt” på NRK trengte en hoveddommer og Smith ble spurt.
– Det anser jeg som en karrieretopp. Den gang var det bare én kanal og programmet gikk i beste sendetid på lørdag. Høyere kan man ikke nå! Det var gøy, sier han om TV-jobben som kone Lucy overtok etter hvert - og deretter datteren Merete i dag.
– Peter Lødrup og Gunnar Aasland skriver at du kunne ha blitt en glimrende prosedyreadvokat. Vurderte du advokatyrket?
– Vel, jeg vurderte det nok, men jeg ble så grepet av livet på universitetet og syntes det var storartet å være der.
Carsten Smiths far var jurist, hans kone Lucy Smith er jurist, forøvrig Norges første kvinnelige jusprofessor, og deres tre døtre er jurister.
– Tar du ansvar for barnas yrkesvalg?
– Man kan selvfølgelig tolke det som at det er mangel på fantasi i denne familien. Men jeg tror heller at jentene så til sin mor og fant ut at det virket som en interessant vei å gå.
– Utfordres ikke menneskerettighetene generelt veldig etter en hendelse som 11. september?
– Man kan ofte søke klokskap hos forgjengerne. Grunnloven av 1814 innførte de liberale borgerrettighetene i en tid fylt med krig og nød. Også den gang var det terror. Men grunnloven var altså grunnlovsfedrenes svar. Det er det vi skal bygge på.
Både som høyesterettsjustitiarius og professor i rettsvitenskap har han opplevd spenningsfeltet mellom jus og politikk.
Ifølge Kåre Willoch forsøkte Smith å hindre at høyesterettsdommer Ketil Lund fikk lede arbeidet med å granske de hemmelige tjenestene.
”Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith viste her sin klokskap ved å prøve å hindre at Stortinget valgte en høyesterettsdommer til leder av denne kommisjonen, men dessverre forgjeves”, skriver han i Smiths festskrift fra 2002.
– Jeg ga utrykk overfor Stortinget at det ville være ønskelig for Høyesterett å ikke velge en sittende høyesterettsdommer til dette oppdraget. Men vedkommende stortingskomité valgte å henvende seg direkte til Ketil Lund personlig, sier Smith om saken i dag.
I forbindelse med Alta-saken, i 1980, bidro Smith til å hindre at forsvaret ble satt inn mot demonstrantene som forsøkte å hindre den omstridte kraftutbyggingen av Alta– Kautokeinovassdraget. Justisministeren henvendte seg nemlig til forsvarsministeren med ønske om å bruke forsvaret i forbindelse med demonstrasjonene.
Smith ga forsvarsministeren juridiske argumenter for å si nei. Justisdepartementet hentet på sin side argumenter fra professor Carl August Fleischer. Bevæpnet med hver sin jusprofessor må diskusjonene ha gått livlig internt i regjeringen den gang.
– Du har tatt fatt på mange store arbeidsoppgaver. Har du ikke blitt lei?
– Går man lei får man ta en tur i Nordmarka, ta en god kveld med familie og venner eller en langhelg på fjellet. Det klart at man må bite tennene sammen noen ganger også, men jeg opplever meg selv som et lykkelig menneske og har vært heldig som har fått jobbe med så mye interessant.
Han har fortsatt kontor i Høyesterett og har flere regjeringsoppdrag som pensjonist. Kort tid etter at han gikk av med pensjon i Høyesterett ledet han for eksempel en kommisjon som skulle utarbeide en nordisk konvensjon om samers rettigheter og bryte ned grensenes betydning.
– Vi ble ferdig i 2005. Det dreier seg om et sett av rettsregler på tvers av landegrensene mellom Norge, Sverige og Finland. Dette konseptet har fått en del oppmerksomhet fordi det kan være aktuelt i mange regioner. Forslaget ligger på bordet hos de ulike nordiske regjeringene. For tiden sitter jeg i FNs urfolksråd og holder en del foredrag rundt omkring. Jeg var nylig sammen med Lucy i Seoul i Sør-Korea, der vi begge holdt forelesninger.
– Det sies at du får tid til å lese noe annet en jusbøker også?
– Jada. Jeg vender stadig tilbake til klassisk norsk litteratur fra den såkalte gullalderen, selv om jeg prøver å orientere meg også innen nyere internasjonal skjønnlitteratur. Jeg leser mye og jeg leser gjerne. Jeg er glad i historie og lyrikk og heller ikke fremmed for en krim, sier Smith.
I mars fikk Carsten Smith Rettssikkerhetsprisen. Prisen er opprettet av Norges Juristforbund og ble første gang utdelt i 2006. Carsten Smith ønsker å få menneskerettighetene inn i grunnloven. – For meg personlig har ikke dette noen betydning. Men jeg har syv, snart åtte, barnebarn, sier han.
LES CARSTEN SMITHS TALE VED MOTTAKELSEN AV RETTSSIKKERHETSPRISEN HER