Av Henrik Pryser Libell
Det var jubel i gatene i Abkhazia da Russland anerkjente området som en stat (foto over)
– Et radikalt brudd med tidligere praksis, helt siden første verdenskrig, sier norske professorer i jus og statsvitenskap om utviklingen innen statsdannelser i 2008.
Jusprofessor Geir Ulfstein tror anerkjennelsen av Kosovo, Abkhazia og Sør-Ossetia kan være starten på en ny fase i folkerettens regler om opprettelse av stater, men det er vanskelig å finne en domstol som kan dømme i de to sakene.
– Stridens eple er begrepet "folkenes selvbestemmelsesrett", sier Ulfstein.
Løsrivelse fra en stat begrunnes nemlig som regel med folkegrupper innenfor staten som krever selvbestemmelse. Dette prinsippet er kjent fra oppgjøret etter første verdenskrig og nedfelt i FN-pakten etter andre verdenskrig.
– Et hovedformål med prinsippet var å anerkjenne de enkelte folkegruppers rett til å bestemme over sin egen skjebne, sier Ulfstein til Juristkontakt.
– Det er som er interessant fra et juridisk synspunkt er hva som ligger i ordet "folk" og hva som ligger i "selvbestemmelse".
Geir Ulfstein (Foto: UiO)
I FN-charteret heter det "We, the peoples". Men det er uklart om det her refereres til folk eller til stater. Avkoloniseringen i etterkrigstiden forente de to tradisjonene ved at befolkningen i koloniene fikk egne stater, - innenfor rammen av eksisterende kolonistatsgrenser.
Territoriell integritet i folkeretten har vært sett på som overordnet selvbestemmelsesretten, mener Ulfstein.
Men i FN-resolusjonen av 1970 om "Friendly relations", åpnes det for unntak fra territoriell integritet i tilfeller der det forekommer omfattende brudd på menneskerettighetene. En tilsvarende formulering finnes Wien-erklæringen om menneskerettigheter fra 1993.
– Men statene er livredde for å tukle med grenser, for nesten alle dagens stater har et område som selv kan kreve løsrivelse. Selvbestemmelsesretten kan også tenkes brukt som grunnlag for humanitær intervensjon fra andre stater, slik som i Kosovo.
Den eneste viktige nasjonale avgjørelsen om selvbestemmelsesretten er kommet fra kanadisk høyesterett, der Quebec testet sin mulighet for løsrivelse fra Canada.
– Domstolen konkluderte med at løsrivelse kunne forsvares hvis det forekom brudd på menneskerettighetene innen staten, sier Ulfstein, men domstolen presiserer at det må være grove brudd på menneskerettighetene.
– Kan Abkhazia og Kosovos rett til uavhengighet avgjøres av en internasjonal instans?
– Det er vanskelig å si hvilke domstoler som kan fatte et slik vedtak. Georgia har brukt rasediskrimineringskonvensjonen og gått til Haag, men Russland aksepterer ikke domstolen i Haag. Saken gjelder da heller ikke selve løsrivelsen, poengterer Ulfstein.
Men FNs Generalforsamling vedtok 8. november, etter anmodning fra Serbia, å be Haag-domstolen om en rådgivende uttalelse om lovligheten av Kosovos selvstendighet. Selv om en slik uttalelse ikke er rettslig bindende, vil den kunne ha stor rettslig og politisk betydning.
– De vestlige landene understreker at Kosovo er et unntakstilfelle. De har vært bekymret for prejudikatvirkningen av en slik løsrivelse. En kan spørre om Kosovo tilfredstilte kravene rettslig sett, men politisk er det ingen tvil om at dette åpnet muligheten for Russlands anerkjennelse av Sør-Ossetia og Abkhazia, sier Ulfstein.
Han ser på mange måter de nye anerkjennelsene som starten på et nytt kapitel i folkeretten rundt opprettelsen av nye stater. Bakgrunnen er det økte fokuset på etnisitet som fulgte da den kalde krigen var over. De formende kapitler i folkeretten, før første verdenskrig, var dannelsen av nasjonalstater. Etter andre verdenskrig var det kolonifrigjøringen.
Men i dag kan interne konflikter mellom folkegrupper, og verdenssamfunnets aksept av slike gruppers krav om å danne en ny stat, føre til en større åpning i folkeretten for anerkjennelse av retten til løsrivelse.
– Kan ha satt i gang snøskred
– Anerkjennelsen av Kosovo i mars i år, ser ut til å ha satt i gang et snøskred, sier professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud til Juristkontakt.
Han sier at statssystemet i verden har vært relativt stabilt helt siden første verdenskrig. Frem til anerkjennelsen av Kosovo.
– Det ga Abkhazia og Sør-Ossetia vann på mølla og det oppmuntrer serberne i Republika Srepska og en hel mengde små lignende "Kosovo-tilfeller” som ønsker sin egen stat. Anerkjennelsen er det første alvorlige brudd med et prinsipp om territoriell integritet som ble nedsatt av Folkeforbundet i 1920, sier Østerud.
Prinsippet ble nedfelt i folkeretten og i internasjonalt diplomati, for å hindre slike tilstander som på slutten av det ottomanske imperiet, da Vesten uforstyrret anerkjente nesten hvert eneste krav i imperiet, - for å svekke imperiet og øke egen innflytelse.
Rettslig kom prinsippet til på bakgrunn av det finske kravet om Ålandsøyene etter første verdenskrig. De svensktalende Ålandsøyboerne, som hadde vært under Russland til da, ønsket så godt som unisont å innlemmes i Sverige. Men Folkeforbundet bestemte likevel at de skulle overdras til Finland. Begrunnelsen var konsekvensen av å tillate alle små områder en egen stat: Det ville bryte opp de eksisterende statene.
Siden den gang har verdenssamfunnet generelt vært enig om å ikke anerkjenne utbryterstater for å hindre en spredning av ministater, en såkalt "reduktio absurdia".
Dette prinsippet ikke vært rokket ved siden 1921, poengterer Østerud. Det har kun blitt moderert av en "saltvannsutvidelse" under avkoloniseringen på 1960-tallet. Da ble man i FN enig, 14. desember 1960, om at det var folkerettslig forsvarlig å anerkjenne kolonier som løsrev seg fra stater de hadde sjøvann i avstand til.
Utbryterrepublikker innad i de avkoloniserte statene ble derfor ikke anerkjent etter saltvannsdoktrinen. Det gjaldt for eksempel Katanga og Biafra, som erklærte uavhengighet fra sine moderstater.
Det eneste unntaket fra "saltvannsdoktrinen", frem til Sovjetunionens kollaps i 1991, som ble internasjonalt godkjent var Bangladesh utbryting fra Pakistan.
– Her ble man enig om å definere India som en slags form for saltvann, på grunn av avstanden og etniske forskjell i det daværende Øst- og Vest-Pakistan, sier Østerud.
På 90-tallet det også laget et ny moderering, for oppløsningene på Balkan og Sovjetunionen, da de unionene som de nye utbryterstatene hadde vært medlem av ble oppløst.
Anerkjennelsen av Kosovo i 2008 er derimot noe nytt, og bryter med alle prinsippene nedlagt i 1921, til og med saltvannsdoktrinen og unionsoppløsningsunntaket, mener professoren.
Russland svarte med å true med å anerkjenne det de mener er "sine Kosovoer", områdene Abkhazia og Sør-Ossetia, som inntil 1994 lå under Georgia territorium. Områdene har erklært seg uavhengige siden to kriger på midten av 90-tallet. Etter at Kosovo ble anerkjent, økte Russland støtten til disse områdene, og i august, etter en kortvarig krig med Georgia, anerkjente russerne både Abkhazia og Sør-Ossetia som selvstendige land.
– Å anerkjenne Kosovo så eksplisitt var ganske radikalt. Og de var ikke full enighet om det i EU heller. Spania, som er føderasjon, var jo hardt imot, Storbritannia ytterst skeptisk og Kypros, som har sitt eget omdiskuterte område, var absolutt imot, sier Østerud
Han tror anerkjennelsen kan forklares med spesielle omstendigheter.
– De som har anerkjent Kosovo understreket at Kosovo skulle være et unntak, som ikke skal gjentas andre steder, men det kan være vanskelige å holde denne ånden i flaska på plass. Den kan rulle av egen tyngde. Det er ikke dermed sagt at det er en negativ utvikling, men det er i alle fall et radikalt brudd med statsanerkjennelsen i hele det 20. århundret, sier Østerud.
– Kan Abkhazia og Sør-Ossetia betegnes som suverene stater?
– Det kommer så klart an på definisjonen, men etter de fleste alminnelige målemåter: Nei. Ifølge Montevideo-avtalen i1933, skal stater ha fire kriterier for å anerkjennes: Avgrenset territorium, avgrenset befolkning, en regjering som kontrollerer territoriet og en regjering som er pålitelig i internasjonale avtaler, sier Østerud.
Det er særlig på kontroll med territoriet, at de to utbryterrepublikkene fra Georgia ikke lever opp til den alminnelige definisjon av stat.
– De er ikke konstitusjonelt suverene, rett og slett, sier professoren.
– Hva var bakgrunnen for at Norge kunne bli suveren stat da, når vi lå under en annen republikk?
– Nye stater oppstår lettere når begge parter blir enige, som med Norge og Sverige 1905 eller Tsjekkia og Slovakia i 1992, sier Østerud.
– Men i dag, med oljeressursene, hadde det nok blitt vanskeligere å komme til enighet med svenskene om det som skjedde i 1905.