Av Henrik Pryser Libell
– Juristene er for dårlig til å markedsføre seg, hvilket ansvar de har og hvilken rolle de har for rettstaten og utnyttelsen av landets naturressurser.
Påstanden kommer fra jusprofessor Asbjørn Strandbakken, som i august ble ny dekan på juridisk fakultet i Bergen.
Han er heller ikke fornøyd med den jobben juristenes organisasjoner gjør, særlig ikke når det gjelder å reagere på de økonomiske rammene for jusutdanningen og innstramming av antall studieplasser.
– Jeg skjønner ikke hvordan Juristforbundet og Advokatforeningen kan sitte og se på at jusutdanningene strupes, med de konsekvenser det har for juristprofesjonen. Legeforeningen har et helt, helt annet forhold til legeutdanningen. I det samarbeidet ser jeg hvor ufattelig mye bedre det kunne blitt. Juristenes organisasjoner er også passive i forhold til å promotere juristenes rolle i samfunnet. Vi føler oss foreløpig veldig alene i det juridiske miljøet om å reise denne fanen, sier han til Juristkontakt.
I sitt nye verv håper Strandbakken å komme til livs det han synes er en tendens til at jurister etter studiet "bare får seg en jobb" og glemmer å tenke på det samfunnsansvaret juristene som gruppe har.
– Det er universitetets rolle å se på denne samfunnsrollen, og det er viktig for samfunnet å ha juridisk ekspertise på universitetsnivå. Som dekan håper jeg å være med å gjøre jusstudiet i Norge mer akademisk, og ikke bare et håndverk som anvendes til å fylle roller som dommer, advokat og saksbehandler. Jus er mer enn bare håndverk. Samfunnet uten juristene ville vært kaos. Juristene har hatt en viktig samfunnsbyggende oppgave, sier Strandbakken.
– Jeg husker hvordan vi i min egen tid som student bare var mest opptatt av å komme gjennom eksamen. Det er ikke den riktige tilnærmingen man bør ha til jus. Når rettstater faller fra hverandre ser man hvor viktig jus er for å tøyle ulike krefter og hindre samfunn går til grunne, sier han.
De siste årene har jusstudiet i Bergen økt kraftig i omfang, popularitet og i inntaksnitt. I år var det over 1200 søkere til 350 plasser. Før var det ifølge Strandbakken langt flere bergensere og studenter fra Vestlandet på studiet, - i dag er østlendingene blitt like alminnelige.
– Hva er forskjellen på Bergen og Oslo?
– Oslo har flere ansatte enn oss og flere studenter enn oss. De har også derfor naturlig nok den bredeste kompetansen i jus på Universitetet i Oslo. Tromsø og Bergen har på enkelte områder spissere miljø, som er ledende på noen felt. Vi forsøker å bli "det blå universitet", med fokus på kystsonerett og maritime ressurser. I tillegg, med Konkurransetilsynet lagt til Bergen, fokuserer vi mer på konkurranserett og generelt fokuserer vi sterkt på strafferett, sier Strandbakken.
– For Oslos del har det, i alle fall tidligere, vært en sterk forbindelse til institusjoner som Regjeringsadvokaten, Høyesterett og lovavdelingen i Justisdepartementet.
Veksten i studenttall og ansatte har ført til at fakultetet har måttet utvide. Et nytt bygg stod klart i sommer, med seks tusen kvadratmeter.
– Dette samler ressursene rundt det juridiske fakultetet, i stedet for å måtte leie lokaler nede i byen, sier en fornøyd Strandbakken, og opplyser at fakultetet likevel ser seg om etter enda mer areal, gitt fakultetets målsetning om å doble antall ansatte til 60-80 personer for å gi en god juridisk utdanning.
Han tror det blir attraktivt i fremtiden å utdanne jurister, men desto viktigere å ha tunge fagmiljøer på de store universitetene.
– Det blir flere jusstudier i Norge etter hvert. Lillehammer prøver nok etter hvert å kjøre fullt masterløp, noe jeg tror de vil lykke med på sikt. Det har vært diskutert å etablere jussutdanning i Kristiansand og Trondheim også. Men for samfunnet som sådan, er jeg i tvil om det er hensiktsmessig å spre det lille akademiske miljøet tynt ut over det ganske land. Men det er ikke Bergens syn, altså, kun mitt private.
– Den juridiske utdanningen i Norge er sterkt underfinansiert. Det er dokumentert at vi ikke har nok ressurser, blant annet av inntektsfordelingsutvalg både i Bergen og Oslo, sier Strandbakken, som mener universitetene generelt tildeles for lite ressurser ”i forhold til den grunnleggende oppgaven de har som kompetanseutvikler”.
– Denne oppgaven blir helt nødvendig når oljeinntektene forsvinner. I forhold til de begrensede ressurser som tildeles universitetene blir en for liten del fordelt til de juridiske fakultet i forhold til statsoppdraget å utdanne jurister. Oslo vurderer nå å kutte halvparten av sine studieplasser for å bøte på underfinansieringen, sier Strandbakken, men understreker at Bergen ikke vil gå den veien.
– Vi vil opprettholde tallet studieplasser. Vi vil heller bygge opp forsknings- og undervisningsressursene, fordi uten å gjøre det står man i Norge i fare for at store samfunnsområder står uten rettslig kompetanse.
Han mener samfunnet trenger uavhengige juridiske eksperter i et akademisk miljø, ikke bare privat og offentlige ansatte.
– Det så vi for eksempel i Aker-saken, der det var en liten forskergruppe ved Universitet i Bergen som var den som kunne uttale seg om saken uten bindinger til partene, sier han.
Universitetet i Bergen har i det hele tatt blitt mer medietilknyttet etter at TV2 kom til Bergen, sier Strandbakken. Redaksjonen bruker juridisk fakultet til å kommentere straffesaker og andre mediesaker som angår jus.
Men det er ikke bare journalistene som har nytte av en jurist å snakke med. Samfunnet som sådan trenger dem, poengterer Strandbakken.
– Det hjelper ikke at naturvitere dokumenterer at Nordpolen smelter, om ikke juristene kan utarbeide konvensjoner og forpliktende avtaler om forvaltningen i Nordområdene som kan bidra til å forhindre en slik utvikling. Hvilken betydning for bistanden i Afrika ville det ikke hatt om juristene kunne bidra til å bygge opp skikkelige eiendomsregistre? Det er noen eksempler på hvor viktig juristene er for å løse samfunnsoppgaver.
I Strandbakkens tid som prodekan har juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen tatt flere grep for å styrke jus som akademisk disiplin og jusstudentenes begrep om seg selv som sivilisasjonsbyggere. Det gjelder både forskere og studenter. Rettsteori er blitt en obligatorisk del av forskerutdanningen, og første dag på studiet får alle førsteårstudenter en forelesning av rettshistorieeksperten Jørn Øyrehagen Sunde. Sunde snakker om hvilken rolle jurister har spilt opp gjennom historie.
De to andre nye i ledelsen sammen Strandbakken, er prodekan for undervisning Knut Martin Tande og visedekan for forskning, Anne Marie Arnfinnsen. Alle har de som uttalt mål å legge mer vekt på kildekritikk, metodelære, rettsteori, språkfilosofi, argumentasjonsteori og fokus på det dynamiske i jus.
Pugging av paragrafer er det mindre bruk for i dag enn før, mener Strandbakken.
– Paratkunnskap er mindre viktig enn før. Å kunne finne rette rettskilder er mer viktig, å se de store linjene og vite hvordan man går til kildene. Ikke nødvendigvis ha detaljkunnskap om hva som er i kilden, sier han.
– En tredel av våre studenter tar minst ett semester utenlands. Vi legger også vekt på å utveksle studentene med utlandet, og bli kjent med både arbeidsplasser utenlands og rettskilder i utlandet som påvirker norsk jus, sier Strandbakken.
– Grunnlovens paragraf 17 om provisoriske anordninger hører hjemme på museum, ikke på jusstudiet. Det er viktigere å vite forskjellen mellom direktiver og forordninger i EU-retten, mener Strandbakken.
Jussen endrer seg dessuten raskere enn noen gang.
– Derfor sørger vi for at studentene alltid har nye oppgaver på pulten. De leverer gjennomsnittlig en oppgave hver uka, sier han