Av Henrik Pryser Libell / Foto: Stig Weston
Menneskerettighetsuka stod som arrangør da Vibeke Blaker Strand, Ketil Lund, Sven Ole Fagernæs og Hans Petter Graver tirsdag debatterte menneskerettighetens status i norsk jus.
Det var i en fullsatt Frokostkjeller de fire profilerte juristene debatterte spørsmålet om "jurister er i veien for innføring av menneskerettighetene". Debatten var et av høydepunktene under "Menneskerettighetsuka", som årlig arrangeres av Oslo-jusstudentenes Amnestygruppe.
Vibeke Blaker Strand er stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitet i Oslo, og spesialist på diskriminerings - og likestillingsrett.
Hennes hovedpoeng var Justisdepartementet har vært motvillig til å inkludere eller gi forrang for FN-konvensjonene om menneskerettigheter, mens politikerflertallet på Stortinget til sist har vært drivkraften og ønsket mer. Noen jurister, mente hun, er med på å sinke prosessen politikerne har vedtatt.
– Selv om menneskerettighetsloven består, har Norge endret systemet og grunntanken bak loven og signalene vi sender ut til verden. Jeg mener en del jurister har hatt en hånd på rattet i svekkelsen av denne loven, sa Strand.
Dekan på Juridisk fakultet Hans Petter Graver tror også noen jurister er en brems i utviklingen av menneskerettigheter. Han mente forklaringen på det er kunnskapsmangel og at reformen av jusstudiet vil inkludere menneskerettigheter som en forståelse i resten av jusen, ikke bare som separat fag.
Han argumenterte likevel for soberhet rundt Strasbourgdomstolens avgjørelser, og for å ikke bli "religiøs" i debatten om menneskerettigheter.
– Det vi ser nå er en ny type utfordring, og det er avgrensningen av menneskerettighetene. Når er noe prossesjus og når er det menneskerettigheter, når er det likestillingsjus og ikke menneskerettighetsjus? Når slutter menneskerettighetene og når begynner politikken og alminnelig jus?, spurte han.
– Jurister må ikke tro at jurister alene kan løse alle problemer og lage et system der alt som har med menneskerettighetene skal avgjøres i domstolen.
Dermed nærmet han seg synspunktet til regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, som sa han påtok seg rollen som "hakkekylling" i forsamlingen ved å si noe kritisk om EMK og Strasbourg-domstolen.
Fagernæs understreket at: "det å få etablert en domstol som ivaretok de grunnleggende menneskerettigheter, er en av de største positive hendelsene i etterkrigstiden."
Kritikken hans rettet seg mot at grensene for hva som er menneskerettigheter ble drevet for langt - "både til skade for de viktige menneskerettssakene og for den nasjonale oppslutning."
– Hvor går grensene for menneskerettighetene? Det er ofte slik at "er det noe man mener er viktig, så er det en menneskerettighet”. Dommerne i Strasbourg trekker grensen for hva som faller inn under menneskerettigheter videre og videre, sa han.
- Det er ikke slik at jo "mer" menneskerettigheter jo bedre. Alle rettigheter, som for eksempel ytringsfrihet og eiendomsrett, støter an mot andre berettigede interesser når de utvides for langt. Da kommer man over i politikkens verden. Selv begreper som vi tror er klare, som for eksempel tortur, har uskarpe grenser.
Er det tortur å bruke ris på barn, er det tortur å legge folk på enerom, er det tortur å settefolk i fengsel?
Og han anklaget de andre i panelet for å ha en teoretisk tilnærming til dette, og ikke se i praksis hva slags saker Strasbourgdomstolen fører.
– For meg som regjeringsadvokat er det nærmest umulig å predikere hvor grensen går, sa han, og la til at ingen korrigerer Strasbourg – og at denne uberegneligheten kommer av den dynamiske fortolkningen.
Han var bekymret for at den internasjonale domstolen i Strasbourg risikerer å miste legitimitet
- Domstolen i Strasbourg risikerer å miste sin legitimitet hvis den stadig utvider konvensjonsrettighetene.
– De som er tilhengere av at mer skal defineres som menneskerettigheter er også generelt opptatt av maktfordeling og at særlig domstolen ikke skal bli lovgiver. Problemet med Strasbourg er at jo de lever helt alene. De trenger faglig kritikk, sa Fagernæs.
Ketil Lund er tidligere høyesterettsdommer og nåværende styreleder for International Commission of Jurists Norway.
– Innføringen av menneskerettighetsloven har styrket vårt demokrati, sa Lund, og kalte Strasbourgdomstolen en sivilisatorisk gevinst.
– Sett fra mitt ståsted i Høyesterett, kom det ikke så mange saker der menneskerettighetene måtte måles opp mot annen jus.
Men Fagernæs mente at høyesterettsdommerne opplevde spørsmålet fra en annen side enn regjeringsadvokaten, som møter advokater i lavere instanser og fører sakene i Strasbourg.
– Regjeringsadvokaten ser lettere ser denne utviklingen enn andre. Det er derfor jeg har engasjert meg i debatten. Jeg synes det er veldig synd hvis systemet dreper seg selv, noe gode intensjoner lett kan gjøre, sa han.