Av Ole-Martin Gangnes
Takket være Innocence Project har flere uskyldig dømte blitt satt fri. De siste årene har vist at strafferettsystemet gjør feil – uskyldige har blitt dømt. I USA har DNA-testing i ettertid vist dette tydelig.
– Før vi fikk alle frifinnelsene i sakene med DNA-testing var de fleste amerikanske jurister sikre på at vi hadde et meget godt strafferettssystem. Men sakene viser at denne nærmest absolutte tilliten var feil. Men det kan godt være at systemet i Norge er mye bedre – det vet jeg ikke, sier jusprofessor Keith Findley.
På slutten av fjoråret var Findley i Norge for å holde foredrag ved Det Norske Videnskapsakademi om rettssikkerhet. Han besøkte også Universitet i Oslo for å se om det er interesse for å starte opp et Innocence Project i Norge.
Selv er han leder for Innocence Network, sammenslutningen av flere forskjellige Innocence Project – mange av dem tilknyttet amerikanske universiteter. Det er slike prosjekter i femti stater i USA, samt i Canada, Australia og Storbritannia.
Det var advokatene Barry Scheck og Peter Neufeld som startet det første Innocence Procect i New York i 1991. De jobbet da kun med saker der man kunne teste DNA spor. Etter hvert ble det startet opp liknende prosjekter også andre steder.
Keith Findley etablerte prosjektet ved University of Wisconsin i 1998, som det femte. Jusstudenter jobber med å etterforske og undersøke om uskyldig straffedømte egentlig er uskyldige basert på nye bevis. Findley underviser og rettleder studentene som arbeider ved prosjektet.
I likhet med flere andre prosjekter begrenser de seg ikke til kun saker der det foreligger DNA-bevis. Enkelte prosjekter tar faktisk kun saker der det ikke foreligger DNA materiale.
– De fleste saker har ikke DNA. Saker der det ikke foreligger DNA er imidlertid veldig etterforskningsintensive, men vi finner en rekke feil i disse sakene også, sier Findley til Juristkontakt.
Men i mange av sakene har frifinnelser kommet som et resultat av DNA teknologien. Det har vært 261 frifinnelser i USA ved DNA-tester i ettertid. Til sammen har det blitt sonet 3000 feildømte år i fengselet. 18 av de frikjente var dødsdømt. Rett person bak ugjerningene ble funnet i 107 saker. Bare i fjor ble det frikjent 27 personer.
– Prosjektene har vært en suksess. Dette dreier seg om svært alvorlige saker, som drap og voldtekt, sier Findley.
Gjennom årene har nettverket lært mye om hvilke feil som gjøres i strafferettssystemet. Ikke minst om tunnelsyn, noe som ifølge Findley kan ramme alle.
– Alle momenter i saken filtreres gjennom tunnellsynet og beviser som peker i en annen retning blir ignorert.
Det var feil øyenvitneobservasjoner i 79 prosent av sakene som er endt med frikjennelse. Falske tilståelser i 15 til 24 prosent av sakene. Feil ved kriminalteknikken bidrar i 60 prosent av sakene. I 18 prosent av sakene var dommen basert på falske forklaringer fra en medinnsatt.
– Vi må lære fra DNA-sakene. De fleste saker er ikke basert på DNA-bevis. Lærdommen er at vi må være skeptiske til bevis. I alle sakene har man opprinnelig ment at bevisene for skyld var sterke. Øyenvitnefeil er det mye av. Kriminalteknikken svikter og det gjøres dårlig politiarbeid ved avhør. Vi ser at det har blitt gjort feil hos politiet, påtalemyndigheten og dårlig arbeid fra forsvarere. Noe av det kan henge sammen med juristers frykt for annen vitenskap.
– Hva er løsningen?
– Det trengs blant annet kunnskap om både falske tilståelser og feil øyenvitneforklaringer. Vi kommer med forslag til hvordan man kan forbedre dette. Om hvordan domstoler tillater øyevitneforklaringer og hvordan politiet kan arbeide for å unngå falske tilståelser. Det handler om kunnskap om mentale prosesser og hvordan man kan bli manipulert. Etterforskere må trenes.
– Det må være mest mulig transparens underveis i etterforskningen og alt må dokumenteres skikkelig. Ved for eksempel videoopptak osv. Dette arbeidet beskytter jo politiet og påtalemyndighet også. Det hjelper domstolene og det kan bli færre diskusjoner. Kriminalteknisk arbeid må ha objektivitet og nøytralitet. Det har kommet nye prosedyrer for vitnekonfrontasjoner og utpeking av mistenkte på fotografier.
– I hvor mange saker kan det være feil person som er dømt?
– Det kan vi ikke vite, men vi har noen indikasjoner. Én undersøkelse har vist at det kan være feil i helt opp til 6 prosent av straffesakene; det kom fram da guvernøren i Virginia beordret undersøkelse av et tilfeldig utvalg av voldtektssaker. Andre studier viser en mulig feilfrekvens på 3,3 til 5 prosent.
I Wisconsin har det blitt vedtatt en lov som skal sikre straffedømte rett til å få utført en DNA-test dersom en slik test hadde hatt potensial til å komme positivt ut for den dømte under rettssaken. Dette har ført til flere frifinnelser og igjen åpnet opp for bevissthet om blant annet vitnepsykologi.
Alle de forskjellige prosjektene har ulike modeller. Det kan være samarbeid mellom private aktører og juridiske fakulteter der man arbeider på et eget senter eller opplegg utenfor fakulteter der advokater arbeider gratis. Noen prosjekter er offentlig drevne mens andre er helt selvstendige. Finansieringen skjer også på flere ulike måter – penger kommer fra universiteter, private donasjoner, fra staten, fra fengsler osv. Etter hvert som antallet prosjekter har økt, kom behovet for å ha et felles nettverk som en koordinator av felles interesser - Innocence Network. Dessuten arrangeres det en stor felles konferanse hvert år. Neste år foregår konferansen i Cincinnati i april.
I en del av prosjektene arbeider man tverrfaglig. Journalister og journaliststudenter arbeider for eksempel sammen med advokater og jusstudenter. Universitetene som har slike såkalte ”clinical programs” arbeider etter ”lerning by doing”. Studentene får både erfaring og studiepoeng underveis.
– Jusstudentene som deltar får være med på alt. De får også, under veiledning, gå i retten. Det hele er svært populært blant studentene. Og det er effektiv læring, forteller Findley.
– Hvordan etterforsker dere?
– Vi forsøker å spore opp vitner og skaffer oss tilgang til åpne registre og dokumenter fra politiet. De siste ti årene har det i USA blitt et pålegg om å oppbevare biologisk materiell, men i gamle saker der det mer tilfeldig hva som finnes. Men vi forsøker å spore det opp flere steder.
– Hvordan velger dere saker?
– Prosjektene mottar tusener av henvendelser hvert år, men kan bare noen av sakene. Vi opererer med en del kriterier for hva som til for at vi tar saken. For det første må personen selv hevde sin uskyld. Deretter sjekker vi om personen har tilgang til annen juridisk bistand og hjelp. Noen av sakene sender vi videre til advokatkontorer. Deretter ser vi på mulighetene for å finne nye bevis og momenter i saken. Hvis vi finner at vi kan sette i gang, finner vi fram til alle dokumenter i saken, snakker med vitner og forsøker å finne biologiske spor fra saken.
– Hvilken rolle har dere i forhold til den dømte? Er det som et advokat - klient forhold?
– Ikke helt, men vi har samme etikk som advokater. Vi går ikke videre med en sak dersom vi finner bevis for skyld. Vi kan da ikke representere personen lenger og stopper all etterforskning. Vi opplyser ikke påtalemyndigheten om funnet i så fall, men ofte kan jo påtalemyndigheten selv være med i prosessen.
– Hvordan reagerer ofre og ofres pårørende på arbeidet?
– Det kan variere, men de er i alle fall opptatt av at den rette gjerningspersonen blir tatt.
– Men når rett gjerningsperson ikke blir tatt – hvor sikker er dere på at den ”dere frikjenner” likevel ikke er gjerningspersonen?
– Våre egne personlige oppfatninger om skyld kan være problematiske. Vi kan ta feil både en ene og den andre veien. Derfor må vi se på fakta. Når vi snakker om skyld og uskyld og hva som er sannheten i saken, så dreier det seg jo om bevisene holder. Hvor skal grensen gå? Og hva sier jussen om det? Men man skal være klar over at i de sakene vi har fått tatt opp igjen i USA er bevisbyrden om uskyld høyere enn ved den originale behandlingen av saken og det holder ikke med kun tvil om skyld.
Frifunnet ble selv advokat
Christopher Ochoa er blant dem som ble frifunnet ved hjelp av Innocent Project og Keith Findley. Senere utdannet Ochoa seg til jurist.
I 1988 ble Christopher Ochoa arrestert for voldtekt og drap. Det skulle senere vise seg at han ikke hadde noe med saken å fjøre, men Ochoa forteller at politiet tvang han til å tilstå – med trusler om at han risikerte dødsstraff ellers. I bytte mot tilståelsen fikk han en livstidsdom.
Flere år senere hevdet en annen person, som også satt i fengsel, at det var han som hadde begått forbrytelsen. Påtalemyndigheten i Texas begynte å se på saken igjen, samtidig som Ochoa kontaktet Wisconsin Innocence Project, ledet av blant annet Keith Findley. Jusstudenter begynte å arbeide med saken hans.
Det fantes biologisk materiale som var blitt tatt vare på av laboratoriet som gjorde de opprinnelige testene i 1989. Ved hjelp av nye testmetoder klarte man å ekskludere både Ochoa og hans meddømte kamerat Richard Danziger.
I 2001, etter å ha vært fengslet i 12 år, ble begge frifunnet og løslatt.
Deretter bestemte Ochoa seg for å studere jus. Han ble med advokatene sine til Wisconsin og begynte på studiet – noe han fullførte og ble jurist.
– Jeg ønsker ikke å bære på noe sinne. Jeg hadde aldri kommet så langt, fått en jussutdannelse, hvis jeg bare skulle vært sint, sa han til nyhetskanalen CBS da han mottok eksamenspapirene sine.