Av Ole-Martin Gangnes
Lagmannen i Gulating er svært kritisk til hvordan den norske rettsstaten sikrer bevis, hvordan domstolene dokumenterer hva som skjer i rettssalen og aktørenes manglende fokus på faktum.
Hanne Sophie Greve holdt i slutten av oktober et foredrag under Juristforbundets Rettssikkerhetskonferanse der hun utdypet kritikken.
– Rettssikkerheten hviler på to søyler: Rettsreglene og faktum. Vi er gode på det første, men har som nasjon forsømt oss ved ikke å ha nok fokus på det siste. Skal vi ha det, fordrer det at vi sikrer bevis. For meg er det samme hvordan vi gjør det, men vi må sikre bevisene, sier hun.
– Vi er en europeisk sinke på dette området, sier den tidligere dommeren ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.
Greve arbeidet som dommer i Strasbourg fram til 2004.
– Den norske stat skiller seg ut i Strasbourg på dette området. Der spør man seg hvilke fakta vi legger til grunn i domstolene våre. Det er litt pinlig, sier hun.
– Vi må ta inn over oss at rettssikkerhetssøylen ”faktum” ikke kan vakle. Da får vi en stor utfordring når man skal skue tilbake i tid. Det er det man svært ofte skal i domstolene; danne et bilde av noe som én gang har funnet sted. Vi skal søke sannhet begrunnet i fortiden. Men vi lar faktumsøylen smuldre, sier Greve.
For å illustrere viktigheten av sikring av bevis: Hun forteller at hun som mangeårig dommer i lagmannsretten kun har opplevd to saker hvor faktum fra tingretten ifølge partene uten videre kunne legges til grunn. Og dette gjelder i alle typer saker.
– Sannheten er noe vi må dokumentere. Dette gjelder i alle typer saker, men blir særlig tydelig ved alvorlige saker der det er fare for justismord.
Men dokumentasjon koster, enten det dreier seg om lyd og bildeopptak i retten eller sikring av et åsted.
– Man skal spare penger. I dag sparer man for eksempel penger på obduksjoner. Det er ille hvis man skal klare å skille mellom drap og selvmord eller ved spedbarnsdød osv. Vi sparer også penger ved å ikke ha råd til rettsmedisiner på stedet i en del tilfeller. Vi ser at det glipper flere ganger allerede ved dokumentasjon på åsteder.
Politiet dokumenterer hva som skjer i et avhørsrom med både lyd og bildeopptak. Det gjøres ikke i norske domstoler.
– Etter at politiet begynte med lyd og bildeopptak av avhør slipper man diskusjoner om hva som skjedde i avhørsrommet. Men i domstolene er det ingen slik dokumentasjon. Da Norge var et fattig land dokumenterte man alt, med fjærpenn, men ikke i dag, sier Greve.
Hva er beslutningsgrunnlaget for Gjenopptakelseskommisjonen for eksempel – når det kan stilles spørsmål om dokumentasjon av fakta. Striden om fakta rundt Treholts koffert er ett eksempel Greve peker på.
– I mange andre land tar man vare på bevisene på en helt annen måte.
Greve er også opptatt av at man bør låse forklaringer. Man skal ikke kunne tilpasse og endre forklaringer gang på gang på gang.
– Høyesterett har uttalt at de tidsnære forklaringene er best. Ja, vi husker best nærmest i tid. Dette handler om sannhet og ikke personlig tolkning av fakta. I andre land forklarer vitner seg én gang. I Norge sier man A i tingretten. I lagmannsretten sier man ikke A, men kanskje sier man B. Deretter kanskje litt A og B.
Hvis faktum er feil risikerer man uriktige dommer. Eller at pengesterke personer kan kjøre saker videre i rettsystemet ved presentere stadig nye versjoner av hva som er ”fakta”. Greve sier at man i Norge må ha et større fokus på begrepene autentisitet (ekthet) og notoritet (ikke-benektbarhet) ved bevis.
– Ved telefonavhør sjekker vi ikke engang om det er riktig person i andre enden av telefonen. Vi kan ikke være så naive at vi ikke tar vare på de grunnleggende tingene.
– I andre rettssystemer blir forklaringer låst, som en hovedregel. Det betyr at man må tenke seg om før man uttaler seg. I dag har en tiltalt rett til å tie – man medvirker ikke til egen domfellelse. Men det betyr ikke at du har rett til å villede. Dette blir patetisk i alvorlige straffesaker. Vi har et system som åpner for å ”tilpasse sannheten”.
Greve sammenlikner med barneavhør i overgrepssaker
– Avhørene granskes nærmest ord for ord. Og der blir forklaringen spikret. Voksne mennesker må finne seg i det samme.
Greve understreker at feil kan skje uansett, men at utfordringen er bevissikring.
– Omsider begynner temaet bevisvurdering å bli et tema i Norge, men vi er nybegynnere når det gjelder bevissikring. Dette kan ikke være et kostnadsspørsmål. Uten skikkelig bevissikring er det vi holder på med uinteressant.
Hun mener det åpner for å manipulere rettssystemet når man hele veien kan si så det ene, så det andre.
– I andre systemer stiller man også spørsmål til vitner om de har snakket med andre om saken. Med journalister eller andre. Kan vitnet ha skapt en egen historie påvirket av stadige gjenfortellinger av en versjon osv. Slikt er helt vesentlig å vite. Dessuten må man være bevisst på hva som er førstehåndskilder og andrehånds - eller tredjehånds. Man må gå til de originale kildene og sikre at de finnes.
– Vi må også ta vare på gjenstander og vi må ta vare på åsteder, skader osv. Og alle dokumenter må ligge i saken. Man kan ikke holde noe unna.
Greve mener apelldomstoler ville spare lagmannsrettene for mye arbeid, og sammenlikner med land som har dette.
– I appelldomstoler er en anke kun vurdering av faktum. Du kan ikke prøve sannheten pånytt. Man kan derimot komme med mer fakta osv som kanskje gir et annet bilde av saken. Men man kan ikke forandre rene fakta fra første instans. Sannheten er én og må bygge på riktig grunnlag. Hvis ikke er det ikke noe som sikrer en velfungerende rettstat, sier Greve.
Hanne Sophie Greve
- Lagmann ved Gulating lagmannsrett i Bergen.
- I 1998 utnevnt til dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, en stilling hun innehadde til 2004.
- Avla i 1988 juridisk doktorgrad ved Universitetet i Bergen på en avhandling om kambodsjanske flyktninger
- Har utmerket seg ved sitt arbeid med menneskerettighetsspørsmål, i særdeleshet i konfliktsituasjoner og i sentrale posisjoner i folkerettsdomstoler.
- Arbeidet i 1985 i Etiopia med barns rettigheter i krigssituasjoner. I 1987 var hun i Namibia for Det Lutherske Verdensforbund med spørsmål knyttet til menneskerettighetsovergrep i flyktningleire.
- Hatt oppdrag for Utenriksdepartementet og arbeidet i 1990 i Kambodsja med norsk humanitær bistand til krigsområder og i 1995 i Botswana med utvikling av landsbyområder etter borgerkrig.
- Norsk medlem i Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia.
Les mer om Rettssikkerhetskonferansen i papirutgaven av Juristkontakt 8/11