Av Henrik Pryser Libell / Foto: Thomas Haugersveen
Ni år senere har Austergards arbeid for å bygge ned "juristmuren" ført til endringer i straffeprosessloven. Nå har hun fått juristenes anerkjennelse for å ha økt rettsikkerheten.
I mars mottok stiftelsen og Austegard Rettsikkerhetsprisen for 2009. Prisen deles ut av Juristforbundet, og går til personer eller organisasjoner som har utmerket seg ved å arbeide for å styrke rettssikkerheten.
– Tenk at jeg, som aldri så mye som har tenkt tanken om å ta juridisk embetseksamen skal vinne en juristpris, sier Austegard til Juristkontakt.
Hun mottar prisen på vegne av seg selv og stiftelsen hun har opprettet i navnet til sin datter.
I juryens begrunnelse heter det blant annet at prisvinneren har "lagt ned et stort rettspolitisk arbeid for å bedre fornærmedes rettigheter", og "kommet med en rekke innspill til det kriminal-og justispolitiske arbeidet". Juryen legger vekt på at stiftelsen var en "viktig bidragsyter når regjeringen i 2007 forslo å styrke fornærmede og etterlattes prosessuelle rettigheter i straffesaker", og at dette er "sentralt for å opprettholde tilliten til rettsystemet".
Saken fortsetter under bildet
Ada Sofie Austegard og Bente Bergseth (t.h.) fra Stine Sofies Stiftelse fikk utdelt Rettssikkerhetsprisen av tidligere justisminister Hanne Harlem.
Stiftelsen er kjent for både sitt prosjektarbeid med forebygging og avdekking av vold mot barn, men også for sitt rettspolitiske arbeid for å øke fornærmedes rettigheter.
Austergard satt blant annet, som den eneste uten juridisk utdanning, i fornærmedeutvalget som så på fornærmedes stilling i straffeprosessen. Der, sier hun, følte hun ofte at hun jobbet i motvind fra juristenes verden, og hun dissenterte flere ganger, spesielt i spørsmålene rundt rettigheter til pårørende. Stortinget valgte derimot å følge Austergard i flere av disse spørsmålene.
En i utvalget beskrev forslagene våre til de nye endringene som en revolusjon, sier Austegard.
– Revolusjon?!, sa jeg til ham. Det skal ikke mye til i deres verden for å kalle noe en revolusjon.
Hun sier hun har møtt mye skepsis fra advokater og dommere for sine forslag og meninger.
– Det ser ut til å være en holdning blant jurister, at hvis en har opplevd noe tragisk eller krenkende så mister en sin sunne fornuft. Da tror de vi søker hevn. Men det handler ikke om hevn, men om å belyse saken best mulig. Det handler om rettsikkerhet, sier hun.
– Vi har følt og føler oss på mange områder veldig alene. Det er ingen jurister som har organisert seg for å styrke rettsikkerheten for fornærmede og etterlatte, men opptil flere jurister og advokater engasjerer seg i de tiltalte, siktede og den dømte sine rettigheter. Bistandsadvokatene organiserte seg først når stykkprisordningen ble innført, sukker Austegard.
– Jeg vet ikke hva det er med juristene? Jeg var på et seminar på Juridisk fakultet om rettsikkerheten for den dømte. Det var innsatte fra Ila og Bredtvedt der. Seminaret var stappfullt, det var fullt til randen. Der sitter jusstudentene lydhøre og hører på de forferdelige rettighetsbrudd disse blir utsatt for i fengsler. Men jeg er sikkert på at om vi holdt et tilsvarende seminar, hadde bare halvparten møtt opp. Det er ikke samme interessen for etterlatte og pårørende. Jeg forstår det ikke, sier hun til Juristkontakt.
– Da vi begynte på arbeidet vårt for lovendringer møtte vi en ”mur av velvilje”. De lyttet høflig, men jeg mistenker at innholdet i det jeg sa rant ut i en empatisk sympati for det jeg hadde opplevd. Juristene skjønte ikke problemstillingen. De var helt ukjent for dem å tenke i de baner. Etter syv år på jusstudiet hadde fornærmede og etterlatte sine rettigheter knapt vært nevnt, sier Austegard.
Hun håper Rettsikkerhetsprisen vil gjøre det lettere å nå frem til juristene.
– Jeg håper det fører til at enda flere jurister tar våre forslag på alvor og har lyst til å engasjere seg i vårt arbeid, sier hun.
Selv begynte Ada Sofie Austegard sitt engasjement etter sitt livs tragedie sommeren 2000. Austegards datter Stine Sofie og hennes venninne ble brutalt drept av to gjerningsmenn på Baneheia utenfor Kristiansand. Stine Sofie var åtte år. Venninnen var ti. I løpet av den seks uker lange rettsaken opplevde Ada at hun ble satt helt på sidelinjen i sin egen datters drapssak.
– Det jeg opplevde var at jeg var en uønsket gjest. Det fantes ikke en gang en egen stol og ingen muligheter til å stille spørsmål, verken selv eller gjennom bistandsadvokaten. Jeg kunne ikke en gang spørre statsadvokaten et eneste spørsmål i pausene. Er du klar over hvordan det føles? Fordi han skal være "objektiv" og balansert, måtte jeg stå og høre på hans konversering om været! Har du hørt på maken, sier hun.
Austegard tror sinnet over denne "muren" ble måte å takle situasjonen på i de ukene rettsaken varte.
Etter rettsaken ble sinnet omgjort til rettspolitisk arbeid, og det er nå en 24 timers beskjeftigelse for henne. All tid hun ikke bruker på familien går til stiftelsen og gjerningen.
– Jeg og medstarter Bente Bergseth startet med to tomme hender. Vi visste ikke hvordan vi skulle gjøre det. Jeg ”lånte” penner og papirer og jeg hadde aldri skrudd på en pc tidligere. Vi visste bare at vi ville jobbe for barns trygghet og økt rettsikkerhet, forteller Austegard.
Deres arbeid ble kjent gjennom media, og de fortalte om sine synspunkter der.
– Vi snakker rett fra levra om det vi mener. Jeg har ikke respekt for myndigheter eller titler. Jeg har kun respekter for mennesker, sier Austegard.
Saken fortsetter under bildet
Ada Sofie Austegard startet i 2000 stiftelsen sammen med Bente Bergseth (t.v.)
Ni år senere driver stiftelsen blant annet prosjekter som skal fremme rettsmedisinsk forskning på vold mot barn, øke kunnskapen om vold mot barn blant faggrupper som helsepersonell og barnehageansatte samt nybakte foreldre. Stiftelsen tar også imot henvendelser fra mennesker som har vært, eller kjenner noen, som har vært utsatt for overgrep og som trenger hjelp til for eksempel møtet med domstolen. På en måte er stiftelsen et slags rettshjelpskontor for pårørende av barn – men ingen blir avvist om de nå er blitt voksne. Samtidig jobber de rettspolitisk, med endringer de mener er viktig.
– Vi er ikke jurister, men vi innehar stor kompetanse takket være alle henvendelsene vi får og saker vi befatter oss med på den måten, sier Austegard.
I fjor satt stiftelsen personlig i rettssalen for å følge saker som omhandlet vold og drap mot barn – for å lære.
– Vi må hele tiden følge med på hva som skjer for å kunne bidra med forslag til konkrete endringer. For å bli hørt i et juristmiljø, må du helst inneha laud. Vi har ingen juridisk bakgrunn og likevel har vi fått gehør for lovendringer. Det er vi svært stolt over, sier Austegard.
– Det har vært viktig for oss å vise at det er en ”part” i strafferettssaken som ikke har blitt godt nok belyst. Nå har Stortinget gitt oss rett. Det er ikke viktig at saken blir mest mulig opplyst, men best mulig opplyst, sier Austegard.
– En mer aktiv deltakelse fra fornærmede og pårørende, hvis de frivillig ønsker det, styrker rettsikkerheten i rettsprosessen for alle parter. Vi jobber aktivt for er at de ikke skjer justismord. Advokatene sier gjerne "bedre at ti uskyldige går fri, enn at én uskyldig dømmes". Men er det alltid så bra at én skyldig går fri? Vi mener det ikke er riktig at noen skyldige går fri, og i hvert fall ikke hvis årsaken er at saken ikke ble godt nok belyst, sier Austegard.
Særlig statsadvokatembetenes motstand mot lovendringen om fornærmedes rettigheter husker hun godt. Motstanderne av å øke fornærmedes rettigheter henviste ofte til tradisjonen, sier hun. Noen mente at objektiviteten stod i fare og at det ble feil balanse i prosessen.
– Jeg husker spesielt fra en setning fra høringsuttalelsene: "etterlatte som ønsker å påberope seg partsrettigheter er uten tvil de som er mest opptatt av hat og hevn og som har en overdreven tro på egen fortreffelighet", sier hun og fnyser. Hun kan setningen utenat ennå.
– Det er feil. Det handler ikke om hevn eller fortreffelighet. Det handler om rettsikkerhet for alle involverte. Det kan kun oppnås gjennom en rettssak der alle sider belyses. Det er også viktig å øke kompetansen til domstolen på konsekvensene av voldshandlingen, da spesielt på barn. Det er altfor lite kunnskap blant jurister om traumer, senskader og andre skader som barn blir utsatt for gjennom vold, sier hun.
– Det er mulighetene for å få frem slik kunnskap i retten vi har kjempet for. Om 10-15 år er det ingen som tør og innrømmet at de var imot. De vil selv se hvor dumt det var sånn som det var før, mener hun.
Nettopp derfor tror hun ikke det er alle som er like glad for at henne selv og stiftelsen får denne prisen. Den er en påminnelse, tror hun, om en kamp som mange jurister følte de tapte.
– Vi har en veldig høy cred blant folk, det merker vi. Men vi har ikke følt vi har hatt like mye cred blant juristene, sier hun.
Nå føler hun den har økt. Men hun vil fortsette å kjempe for flere endringer. På listen står rett til medbestemmelse over når dømte som soner kan få permisjoner.
– Det er grunnleggende feil at de som er offer for volden må holde seg innendørs eller reise bort når den domfelte skal på permisjoner om en ikke ønsker å påtreffe vedkommende, som varslingsreglene sier, mener hun.
Andre kampsaker er lenger foreldelsesfrist ved å ikke varsle om misbruk av barn og ankerett også for fornærmede og pårørende. For å nevne noe. Hun mener også at det skaper mørketall i drapsstatistikken i Norge at kun drap er drap, mens "legemsbeskadigelse med døden til følge" ikke regnes som drap. Dessuten er hun kritisk til at ungdom under 18 år ikke skal straffes etter det nye straffelovsforslaget.
Generelt ønsker hun seg verdidebatt om straffeutmåling i Norge.
– Hvordan kan et malerityveri straffes med syv år, mens barnedrap bare med fem, sier hun.
– Tror du den nye straffeloven vil endre feltet?
– Nei, egentlig ikke. De politiske signalene om strengere straff i sanker ang, vold mot barn har vært likelydene i hundre år, men lite skjer. Politikerne sier det er domstolens feil at det ikke skjer, domstolen sier det Høyesterett, Høyesterett sier det er Stortinget - eller de sier ingenting, for Høyesterett skal jo ikke si noe.
Austegard er fortsatt ikke nådig i sin dom over statsadvokatene, selv om hun berømmer riksadvokat Tor Aksel Busch for å ha bidratt til å øke straffeutmålingen på drap fra syv til ti år.
Hun mener også at påtalemyndigheten er blitt betraktelig bedre.
– Men fortsatt arbeider statsadvokatene i en vernet bedrift, i den forstand at du kan ikke bytte dem ut. Nå, etter endringene, kan du i alle fall sørge for å få en oppegående bistandsadvokat om du får en udugelig statsadvokat. Og bistandsadvokaten kan hjelpe. Før var bistandsadvokatene Norges best betalte statister. Var du interessert i sudoko, var bistandsadvokat jobben for deg. De åpnet jo kjeften bare to ganger i rettsaken, vedrørende spørsmålet om åpne eller lukkede dører og i erstatningsspørsmålet og det siste ble behandlet etter straffesaken, sier Austegard.
Hun håper de nye reglene vil gi bistandsadvokater høyere status innad i advokatverdenen og føre til at flere blir i rollen lenger, spesialiser seg og blir bedre.
– Kollega Bente hadde bistandsadvokat i ett år for sin sak, før advokaten fant ut at saken var foreldet. Hvis bistandsadvokatene var spesialiserte, ville de visst slike ting, sier Austegard.
Hun viser til Sverige, der hun sier bistandsadvokat og forsvarsadvokat har samme "status.
– I fremtiden tror jeg flere advokater vil slå seg på brystet av å være bistandsadvokater, sier hun.
Hun føler at Rettsikkerhetsprisen er et lite skritt i den retningen. Prisen er på 50 000 kroner.
Pengene fra prisen skal gå til stiftelsens prosjekter, sier Austegard.
– Kanskje øremerker vi dem til forskningsprosjektet Baby Justistica.