Av Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
I høst debuterte han som forfatter. Gjennom mer enn 400 sider gir han i "Norges evige rikdom" en personlig beretning om det norske oljeeventyret fra det startet med Phillips Petroleums henvendelse til Trygve Lie i 1962 om å få prøvebore etter olje i Nordsjøen.
Selv var han på 1960-tallet ansatt i Hydro, før han på begynnelsen av 1970-tallet ble statssekretær under industriminister Finn Lied (Ap), og fra 1972, Den norske stats oljeselskaps (Statoil) første administrerende direktør. Arve Johnsen har dermed alle forutsetninger for å skrive en innsidebok om emnet.
Det er imidlertid på de siste femti sidene, som omhandler fjorårets fusjon mellom Statoil og Hydros olje- og gassdivisjon, at det virkelig blir temperatur i fortellingen. Ledelsen i Statoil, men særlig i Hydro, får så hatten passer.
”Ledelsen i så vel Statoil som i Hydro var korttenkt som valgte minste motstands vei da de slo sammen Statoil og petroleumsvirksomheten til Hydro isteden for å utvikle selskapene videre hver for seg, eventuelt i samarbeide med utenlandske partnere. Men det er klart, da ville heller ikke opsjonsprogrammene til adm.dir Eivind Reiten og hans hoff av honningkrukkeledere vært like lett å iverksette med full utbetaling i 2007 – ett år før kursene på verdens børser stupte.”
Arve Johnsen, legger så visst ikke bånd på seg når han blir bedt om å kommentere sammenslåingen av norsk oljeutvinning i ett selskap. Skjønt Johnsen selv bruker nesten aldri ordet olje, men petroleum.
Arve Johnsen er utdannet både økonom og jurist, og bedyrer at kritikken er både økonomisk og juridisk tuftet.
– Av jussen har jeg lært at påstander og utsagn bør være basert på fakta. Mine vurderinger av prosessene og hovedpersonene er da også faktabasert, og det er vel derfor jeg ikke har fått noe motsvar på det jeg har sagt. Når jeg for eksempel skriver at Eivind Reiten og Helge Lund har vist skolert uforstand, bygger jeg på deres egne utsagn og handlinger, og på udiskutable kjensgjerninger, sier Johnsen.
– Hva legger du i begrepet skolert uforstand?
– Det er ingen tvil om at de begge er høyt utdannet og har mye kunnskap, men forstandige er de ikke. Det er ingen grunn til å ha overdreven respekt for formell utdanning hvis evnen til å fatte kloke beslutninger mangler.
Det er akkurat 50 år siden Norges geologiske undersøkelse (NGU) i et brev til Utenriksdepartementet slo fast at myndighetene kunne se bort fra muligheten av å finne olje på den norske kontinentalsokkelen. Det var mildt sagt en dårlig analyse. En nesten like dårlig vurdering ligger til grunn for forslaget om å endre navnet og logoen til Statoil, skal vi tro Arve Johnsen.
– Statoil og dråpen er kjent over hele verden. Ja, det finnes ikke noe norsk selskap som kan sammenlignes med den posisjonen Statoil har globalt. Og som aksjonær i selskapet finner jeg det helt meningsløst at selskapet skal bruke flere milliarder kroner på å endre navn og logo. Her har Helge Lund i Statoil vist seg som en svak forhandler. Ja, mer enn det. Han har forhandlet bort sitt eget selskaps identitet. Svakt var det også da han aksepterte at Statoil og Hydros olje- og gassdivisjon skulle forhandle som to likeverdige partnere. På begge disse saksområdene aksepterte han uten forbehold Eivind Reitens synspunkter.
– Det er et ubestridelig faktum at Statoil, så vel nasjonalt som internasjonalt, var vesentlig større og bedre fundamentert på alle områder, slik som omsetning, overskudd, antall ansatte, kunnskapsnivå, produksjon og petroleumsreserver. Henvisningen til likeverdighet og navnebytte var selvfølgelig et tiltak fra Hydros side på å kamuflere dette, og at Helge Lund godtok det, gjorde at han brukte opp en stor del av sin troverdighet, sier Johnsen engasjert.
Det var Johnsen selv som var opphavet til navnet Statoil. Han benekter imidlertid at han lar følelsene dirigere uttalelsene sine når han nå kritiserer navneendringen.
– Men nå er det vel bestemt at Statoil skal beholde navnet på detaljhandelen, altså bensinstasjonene?
– Ja, og det er viktig. Og ettersom Hydro har sagt at det nye selskapet ikke får bruke Hydro i det nye navnet, står vi snart tilbake med bare Statoil. Og det vil også være klokt og kostnadsbesparende.
– Nå var det vel ikke bare Helge Lund og Eivind Reiten som stod bak avtalen. De har tross alt både styret og generalforsamlingen over seg?
– Ja, og jeg kritiserer det daværende styret i Statoil for å ha godtatt avtalen. Men når administrasjonen kommer tilbake til styret og sier at dette er det beste den kan få til, har ikke styret så mange valg hvis det ikke vil uttrykke mistillit overfor administrerende direktør. Dessuten var det ikke alle styremedlemmene som ønsket staten som eier, og som sikkert så på fusjonen som en mulighet til å svekke statens eierskap.
– Kan det ikke tenkes at initiativet til fusjonen er kommet fra annet hold, for eksempel regjeringen? Hva hvis russerne har sagt at et Statoil og Hydro som ett selskap ville stått sterkt i forhold til å delta i utbyggingen av Shtokmanfeltet?
– Det er helt utelukket, sier Johnsen. - Dette er noe Helge Lund og Eivind Reiten har vært ansvarlig for selv, men selvsagt etter å ha informert de respektive styrene.
– Du kritiserer Eivind Reiten for opsjonsavtalene til ham og de andre topplederne i Hydro. Men er ikke opsjoner blitt ganske vanlig i norsk næringsliv etter hvert?
– Opsjoner kan forsvares og har sin berettigelse i en nystartet virksomhet som prøver å holde lønnskostnadene nede, og der det er gründere som utvikler og skaper nye bedrifter som kanskje en gang i fremtiden vil gå med overskudd. Men ikke når noen kommer til dekket bord, som tilfellet var i Hydro. Det er uanstendig, og derfor kaller jeg dem mannlige honningkrukkeledere, sier Johnsen.
Les hele intervjuet med Arve Johnsen i papirutgaven av Juristkontakt (8/08)