Av Ole-Martin Gangnes
Juristkontakt har tidligere omtalt arbeidet som gjøres av ulike amerikanske Innocence Projects. Leder for nettverksorganisasjonen Innocence Network, den amerikanske jusprofessoren Keith Findley, holdt i fjor et foredrag ved Det Norske Videnskapsakademi om rettssikkerhet. Han besøkte også Universitet i Oslo for å se om det var interesse for å starte opp et Innocence Project også i Norge.
Det viste det seg å være - nå er en norsk variant av Innocence Project i startfasen. Initiativtakerne har dannet et interimstyre ledet av professor Ståle Eskeland (bildet). De søker råd hos amerikanske Innocence Network og ønsker samarbeid med norske myndigheter og organisasjoner.
– Til nå har justismord i Norge i stor grad blitt avdekket gjennom den tilfeldigheten at ildsjeler har engasjert seg. Vi som har konstituert oss som et interimstyre for et Innocence Project i Norge mener at arbeidet for å få avdekket justismord ikke bør være avhengig av den store innsatsen fra ildsjeler, men være en innebygget rettssikkerhetsgaranti i vårt rettsvesen. I USA er Innocence Project først og fremst drevet i regi av akademia. Jeg tror vi bør ta sikte på en tilsvarende modell i Norge, sier Ståle Eskeland til Juristkontakt.
Interimstyret for Innocence Project i Norge består, foruten Eskeland, av Per Brandtzæg, Jo Stigen, Synnøve Ugelvik, Ola Tellesbø og Elisabeth Nordling.
Ståle Eskeland skal delta på en stor Innocence Network Conference i USA 7. - 10. april.
– Jeg drar dit for å skaffe meg best mulig kjennskap til hvordan ulike Innocence Projects drives. Når jeg kommer tilbake vil interimstyret starte arbeidet for å etablere et norsk Innocence Project, i første omgang ved å ta saken opp med justisminister Knut Storberget.
DNA har gitt en ny mulighet til å verifisere om domfellelser i straffesaker har vært riktige. På dette grunnlaget ble Innocence Project i USA igangsatt på slutten av 1980-tallet. Men Innocence Projects går ikke bare gjennom saker som kan innholde DNA-bevis, men også systematisk gjennom andre saker, som plukkes etter bestemte kriterier, for å lete etter nye bevis.
Det er nå 50 frittstående Innocence Projects i USA, og dessuten i England, Australia og New Zealand.
– Man frykter nå at så mange som fem prosent av samtlige 2 millioner som soner i fengsler i USA kan være uskyldige, sier Eskeland.
Innocence Projects har til nå fått frikjent 267 personer, 18 av disse ventet på dødsstraff. Alle var dømt for svært alvorlige forbrytelser. De frikjente har i gjennomsnitt sittet 13 år i fengsel. Ved hjelp av DNA har prosjektet samtidig funnet den skyldige i 107 tilfeller.
Etter en frifinnelse gjennomgår Innocence Project dommen på ny og analyserer hvilke feil som førte til at feil person ble dømt. En analyse av 86 dokumenterte justismord i tidsskriftet Science i 2005 viste at feilaktige vitneutsagn forekom i 3 av 4 saker og at feil konklusjoner av sakkyndige forekom i 2 av 3 saker.
– Det overraskende høye tallet uskyldige dømte har satt rettssikkerheten i straffesaker på dagsorden i USA. Innocence Project hadde ikke regnet med å finne så mange justismord. Innocence Project går derfor nå ikke bare gjennom saker som kan innholde DNA-bevis, men går systematisk gjennom saker, som plukkes etter bestemte kriterier, for å lete etter nye bevis. På denne måten kommer Innocence Project inn før rettsinstituttet ”gjenopptakelse”. Det å få uavhengige, autoritative instanser til å gjennomgå bevis på nytt før det tas stilling til gjenopptakelse, er et udekket rettsikkerhetsbehov også i Norge. En slik etterforskning kan ikke gjøres av dem som sto for etterforskningen som ledet til den feilaktige domfellelsen. Innocence Project kvalitetssikrer den første etterforskningen, sier Eskeland.
– Det er rimelig å anta at forekomsten av feilaktige domfellelser i Norge er omtrent på samme nivå som i USA, sier han.
I interimstyrets stiftelsesdokument heter det at man ønsker å tilrettelegge grunnlaget for prosjektet etter mønster av tilsvarende prosjekter i USA, men best mulig tilpasset trekk ved det norske rettsystemet. Interimstyret arbeider også for at driften av et norsk prosjekt blir lagt til Universitetet i Oslo.
Leder av Innocence Network, professor Keith Findley, maner til skepsis til alle bevis.
– Vi må være skeptiske til alle bevis, husk at i sakene med DNA-frifinnelser har man opprinnelig ment at bevisene for skyld var sterke, sa han til Juristkontakt da han besøkte Norge i fjor
– Før vi fikk alle frifinnelsene i sakene med DNA-testing var de fleste amerikanske jurister sikre på at vi hadde et meget godt strafferettssystem. Men sakene viser at denne nærmest absolutte tilliten var feil. Men det kan godt være at systemet i Norge er mye bedre – det vet jeg ikke, sier sa Findley den gang.
Selv etablerte han prosjektet ved University of Wisconsin i 1998, som det femte. Jusstudenter jobber der med å etterforske og undersøke om uskyldig straffedømte egentlig er uskyldige basert på nye bevis. Findley underviser og rettleder studentene som arbeider ved prosjektet.
I likhet med flere andre prosjekter begrenser de seg ikke til kun saker der det foreligger DNA-bevis. Enkelte prosjekter tar faktisk kun saker der det ikke foreligger DNA materiale.
– De fleste saker har ikke DNA. Saker der det ikke foreligger DNA er imidlertid veldig etterforskningsintensive, men vi finner en rekke feil i disse sakene også, sa Findley til Juristkontakt.