Tekst: Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
Hun er heller ikke ukjent med å bli drapstruet og sjikanert. Engasjementet hennes for dyrevelferd og for dyrs juridiske rettigheter skaper tydeligvis engasjement.
Lovgivningen er for dårlig, praksisen er kritikkverdig og kontrollapparatet er skandaløst. Det er den virkeligheten norske dyr i menneskers varetekt har å forholde seg til, hvis jeg tolker Live Kleveland riktig. Hun er juridisk rådgiver og mediekontakt i Dyrevernalliansen, som hun selv var med å starte for ti år siden.
Som 25 år gammel, nyutdannet jurist fra Universitetet i Oslo, ble hun ansatt i Dyrebeskyttelsen i Norge. Det arbeidsforholdet varte i tre år. Da takket hun for seg slik at hun kunne være med på å etablere en organisasjon som skulle drives med hovedvekt på dyr i landbruk og dyreforsøk, og der dokumentasjon og påvirkningsarbeide var eneste arbeidsform.
– Målet var å skape en organisasjon som skulle arbeide ut fra faglige kriterier. Da trengte vi fagfolk som veterinær, biolog og jurist. Mens andre dyrevernorganisasjoner drives på frivillig basis, måtte vi ha lønnede medarbeidere som kunne jobbe på dagtid. Det er tross alt da offentlig forvaltning og store, tunge interesseorganisasjoner holder åpent, og har anledning til å møte oss, sier Kleveland.
Selv om Dyrevernalliansen har fått bedre råd etter ti år, er det ikke mye den enkelte medarbeider henter ut i lønn. Og forskjellen mellom det lille kottet som er Live Klevelands kontor, og de representative lokalene til forretningsadvokatene i sentrum, kunne knapt vært mer iøyenfallende. De har fått leie billige lokaler av et sveisefirma i Brenneriveien – heller ikke det hva man vil kalle en representativ adresse, men så er medarbeiderne i Dyrevernalliansen idealister må vite.
Hun forteller at Dyrevernalliansen ble startet uten kapital, uten sponsorer og uten lønnsmidler til henne selv.
– Jeg måtte derfor ha andre jobber ved siden av, og hadde ulike engasjementer blant annet for Veterinærhøyskolen, Mattilsynet og som sensor ved Universitetet.
I dag har kontoret ni ansatte, den tiende begynner nærmere sommeren. Statsstøtten er økt fra 200.000 kroner til 400.000 kroner fra og med i år, og forholdsvis tunge næringslivsaktører som Choice-hotels og Andenæs-gruppen er inne på sponsorsiden. Hovedinntektskilden er imidlertid medlemsavgift og gaver.
– Dyrevernere blir ofte forbundet med aksjoner mot pelsdyrfarmer, pelsbutikker og privatpersoner. Blir Dyrevernalliansen ofte slått i hardtkorn med disse aksjonistene?
– Det hender, men ikke blant de som vet det minste om hvordan vi arbeider, sier Kleveland.
Så har da også hun og organisasjonen hun fronter, fått medhold i Pressens Faglige Utvalg om at Bondebladet brøyt med god presseskikk da avisa trykket et intervju med en pelsdyrbonde som påstod at Dyrevernalliansen tilhørte et nettverk av dyrevernorganisasjoner som drev med kriminell virksomhet.
– Hvorfor er pelsdyrnæringen så mye verre enn alt det andre som skjer innenfor husdyrhold, transport og slakting?
– Jeg skal være den første til å innrømme at det både faglig og etisk er vanskelig å måle dyrs lidelser opp mot hverandre. Mink og rev er imidlertid ville rovdyr som i naturen krever store arealer. Mens for eksempel en ku stort sett vil gjøre det samme i vill tilstand som den gjør som husdyr på beite, vil rev og mink i trange bur oppleve en grunnleggende og helt naturstridig livsforringelse.
– Et annet forhold er at vi først i 1998 fikk egen forskrift om pelsdyroppdrett, mens vi når det gjelder vanlige husdyr har hatt en kontinuerlig utvikling av regelverket over mange år. Det skjer kanskje ikke så store endringer hver gang, men sett i et 20-30 års perspektiv, har det faktisk skjedd store, prinsipielle forandringer. Normgivende endringer er avhengig av at vi har folk som kan tenke nytt i disse spørsmålene, sier Kleveland.
Hun forteller at Norge slett ikke er langt framme når det gjelder dyrevelferd. Land som England, Nederland, Sverige, Danmark, Østerrike, Sveits og Italia har enten avviklet, eller har bestemt seg for å avvikle pelsdyroppdrett, sier Kleveland.
– Dette skjer ikke nødvendigvis ved å nedlegge forbud, men ved å innføre bestemmelser som gjør det uinteressant for farmerne å fortsette oppdrettet. For eksempel har Italia bestemt at all mink i fangenskap har krav på badebasseng. Mink har svømmehud mellom tærne og er i naturlig tilstand avhengig av vann, forteller hun.
– Tross sterke bilder av pelsdyr i fangenskap med store skader, påstår næringen at den har hatt en fantastisk sesong med høyere priser enn noen gang. Lar vi oss ikke påvirke av dyrs lidelser?
– Folk fra pelsdyrnæringen sier det samme hver eneste vinter, men faktum er at den ikke greier seg uten statsstøtte på nesten 50 millioner kroner, og inntektene fra disse farmene er ikke større enn at svært mange oppdrettere må ha ekstrajobb ved siden av pelsdyroppdrett. Det siste året har det dessuten vært et fall i omsetningen for denne næringen på 20 prosent, sier Kleveland.
Hun mener næringen har liten økonomisk betydning for landbruket og landet sett under ett. I 2009 var det snakk om rundt 228 millioner kroner i brutto omsetning når man regner både mink og rev, og de cirka 350 farmene genererte mellom 300 og 500 årsverk. Likevel er det snakk om en million dyr som lever hele sitt liv i trange bur under kummerlige forhold.
– Hvis den økonomiske betydningen er så marginal, hvorfor tror du ikke man bare avvikler hele ordningen? Dette gir jo hele landbruksnæringa dårlig PR.
– Det har blant annet med hele systemet rundt landbruket i Norge å gjøre. Det er få aktører som tar de store beslutningene. Ta for eksempel landbruksoppgjørene. Der er alle andre enn bondeorganisasjonene og landbruksdepartementet satt på sidelinja. Dette er hovedproblemet for dyrevelferden, men det er det også for matpolitikken og ernæringspolitikken, sier Kleveland.
– Kvinner framstår gjerne som mer empatiske enn menn. Likevel er det de som går bort og kjøper klær med og av pels. Er den tilsynelatende empatien bare et bedrag?
– Undersøkelser viser at det er liten forskjell mellom kvinner og menn når det gjelder synet på pelsdyroppdrett. En spørreundersøkelse utført av Infact nå i februar, viste at 52 prosent av befolkningen tar avstand fra oppdrett av pelsdyr, mens 28 prosent er for. Spørsmålene er nokså nøytrale, og har vært benyttet gjennom flere år slik at det skal være mulig å sjekke tendensene. Opinionen mot næringen er klart økende.
– Vi opprettet dessuten en egen facebook-side i oktober, og den har ved utgangen av februar allerede 180.000 tilhengere.
– Også Veterinærforeningen har sagt at det er på tide å avvikle pelsdyroppdrett?
– Både presidenten og generalsekretæren har gått ut offentlig og sagt at det er på tide å avvikle hele næringen. Det er vi selvfølgelig glad for, sier Kleveland.
– I hvilken grad opplever dere at Mattilsynet tar de forholdene som er avdekket innen næringen på alvor?
– Vi er sterkt kritiske til Mattilsynet. Tilsynet uttaler selv at det bare gjennomfører såkalt risikobasert kontroll. Dette er et teknisk begrep som i høyeste grad er ufaglig slik Mattilsynet benytter det på dyrevelferd. Det betyr nemlig at det bare gjennomfører kontroll etter tips om kritikkverdige forhold, og ettersom pelsdyrfarmene er stengt for uvedkommende, gjennomføres det så godt som ingen kontroller.
– Bør kontrollfunksjonen flyttes til en annen etat?
– Statens dyrehelsetilsyn ble for noen år siden inkorporert i Mattilsynet, noe vel de færreste er klar over. Men bare det å ha en dyrevernetat som sorterer under Landbruksdepartementet er uheldig. Vi får da også stadig henvendelser fra medarbeidere i Mattilsynet som er frustrert over at arbeidet med dyrevelferd blir så lavt prioritert. Og vi kjenner til flere som har henvendt seg til Mattilsynet for å melde fra om vanskjøtsel eller mishandling av for eksempel hunder, får til svar at det kan ikke tilsynet gjøre noe med. Noe som bare er tøv, for det er Mattilsynet som har dette kontrollansvaret.
– Så hvem i Mattilsynet har ansvaret for at kontrollene uteblir?
– Jeg vil vel hevde at det er selve organiseringen av Mattilsynet som er hovedproblemet. Man får tildelingsbrev fra Landbruksdepartementet for å drive smittevern og helserettet arbeid i forhold til mennesker, så da blir dyrene nedprioritert. Også på grunn av manglende ressurser. Medarbeidere blir satt til å gjøre andre oppgaver enn dyrevelferd. Å skaffe seg kunnskap om dyrs velferd er tidkrevende. Det er veldig forskjellige vurderinger som bør gjøres om det dreier seg om en gris eller en elefant, hevder Kleveland.
– Så hvor bør en dyrevernetat høre hjemme? Under Justisdepartementet?
– Den modellen valgte man i Danmark for en del år siden, og det ble et skikkelig kultursjokk de første årene. Justis og dyrevern har to vidt forskjellige kulturer, og selv om det gikk seg til i Danmark etter hvert, vil jeg si at Miljøverndepartementet bør være et mer naturlig valg for norske myndigheter. Der har man allerede i dag forvaltningen av ville dyr, og har nok en større forståelse av hva dyrevelferd dreier seg om, sier Kleveland.
– Ville det vært en fordel med et eget EU-direktiv for oppdrett av pelsdyr siden mange EU-land allerede har bestemt seg for å avvikle næringen?
– Pelsdyrnæringen ønsker dette, men vi går i mot et slikt direktiv. Det vil legitimere og sementere pelsdyroppdrett. I dag er det opp til hvert enkelt land om det vil avvikle oppdrett, og det mener vi man bør beholde.
– Hva med vanlig husdyrhold, transport og slakting - er dette på stell slik dere vurderer det?
– Vi mener det er behov for strukturendringer innenfor slakteriene, særlig når det gjelder slakting av kylling. På grunn av den raske veksten til kylling i moderne produksjonsanlegg, er fuglene skrøpelige og nesten uten beinstruktur. Når de stues sammen under transport så trangt at de ikke kan stå, er det mange som ikke klarer påkjenningen. De fleste dødsfallene under transport skjer blant kylling. Vi mener derfor man bør satse på mobile slakterier, men igjen opptrer Mattilsynet veldig byråkratisk. Tilsynet lemper på egne krav og regler hvis man vil. For eksempel har man gjort noen krumspring når det gjelder krav til oppstalling for økologisk storfe, sier Kleveland.
I motsetning til hva enkelte måtte mene, anser hun ikke dyreforsøk for å utgjøre de største overgrepene mot dyr.
– Vi har en god dialog med mange forskningsmiljøer, og flere jobber sammen med oss for å finne alternativer til dyreforsøk. Og når det ikke er mulig, at forsøkene utføres med minst mulig smerte for dyrene, og at det brukes så få dyr som mulig.
– Vi samarbeider også med enkelte bønder, men generelt synes jeg vel det er lite kreativitet å spore når det gjelder å tenke alternativt til dagens husdyrhold. Den typiske bondegården, slik mange forestiller seg den ut fra hva man har lest og hørt om ”gamle dager”, finnes bare unntaksvis.
– Vi fikk en ny dyrevelferdslov for et par år siden - er ikke det positivt?
– Jo, og det viktigste er at loven slår fast at dyr har en egenverdi og ikke bare er til nytte for oss mennesker. Vi har arbeidet med å få til denne loven i mange år, og har fått gjennomslag på noen vesentlige punkter, men i en del tilfeller er den nye loven faktisk er svakere enn den gamle.
– Som for eksempel?
– Straffebestemmelsene er endret i dyrs disfavør ved at forsøk på dyremishandling ikke lengre er straffbart, og at kravet til straff nå må være grov uaktsomhet. Grov uaktsomhet er en streng strafferettslig norm, så i realiteten innebærer dette at det bare er forsett og de aller alvorligste tilfellene av uaktsomhet som kan lede til fellende dom.
– Og hva er dere fornøyd med?
– At helsepersonell har fått varslingsrett, at det er blitt krav til bedøvelse og smertestillende medikamenter ved operasjon, og at det nå er forbudt å foreta amputasjoner som ikke er helsemessig betinget. Unntaket er kastrering og fjerning av horn. Dessuten er det forbudt å drepe dyr som underholdning og å misbruke dem seksuelt. Det er videre forbud mot å hensette dyr i hjelpeløs tilstand og loven stiller krav til dyrehold, bare for å ha nevnt det viktigste, sier Kleveland.
Hun mener likevel det er et paradoks at mens mennesker som er i en svak eller utsatt posisjon, får et ekstra vern gjennom lovgivningen, så er dyr som undertrykkes av mennesker ikke tilgodesett med en tilsvarende holdning.
– De etiske holdningene til dyr kommer kanskje etter hvert, men det vil ta tid. I dag påfører vi dem alle typer lidelser samtidig som vi stenger ute all vitenskapelig dokumentasjon om effekten av det vi gjør. Dyr har de samme mentale følelsene som mennesker. Selv om de ikke har forståelsen av smerte, gjør ikke dette lidelsene mindre. Ettertidas dom over oss vil trolig bli hard.
– Er jurister opptatt av disse spørsmålene?
– En og annen jurist er opptatt av dyrevelferd, men det er jo sjelden dyremishandling kommer for retten, og dyr har heller ikke krav på bistandsadvokat.
– Hvordan er holdningen til politiet og påtalemakten?
– Det er en klar nedprioritering av dyremishandling, og man skiller tydelig mellom dyr og mennesker. Det er imidlertid klare indikatorer på at det er en kobling mellom dyremishandling og menneskemishandling. Folk som piner dyr trenger selv hjelp. Flere har selv vært utsatt for vold, eller de kan selv utvikle seg til overgripere. Men mens ganske tåpelige forseelser blir straffet, går dyremishandlere fri.
– Er du selv noen gang blitt kontaktet av politi eller advokater for råd?
– Jeg har ikke fått en eneste henvendelse, men skulle gjerne bidratt til å oppklare saker.
– Når blir dyrevernrett eget juridisk fagfelt?
– Det blir nok lenge til. Det finnes ikke noe norsk litteratur på området i dag, selv om det nå kommer en ny kommentarutgave til den nye loven, sier Live Kleveland.
Hun har selv forelest i dyrevernrett på Universitetet i Oslo, men tror ikke hun blir noen hyppig gjest der. Og det er kanskje like greit. Dyrene trenger henne sannsynligvis mer i en aktiv rolle i Dyrevernalliansen.