Av Henrik Pryser Libell
Det avholdes flere seminarer og kurs om offentlighetsloven for ansatte i sentralforvaltningen om dagen. Etter at ny offentlighetslov trådte i kraft 1. januar, er det mange endringer som har praktisk betydning for saksbehandlerne i byråkratiet. Og de går som regel til "nærmeste" jurist for å få avklart spørsmålet.
Jurist Elin Ludvigsen Kjenn, som er seniorrådgiver i Landbruks- og matdepartementet, og jurist Kristine Holm, som er juridisk rådgiver i Norsk Presseforbund, er blant dem som kurser ansatte i departementer og tilsyn.
– Journalister - og andre - skal kunne få innsyn i forvaltningens dokumenter for å orientere seg om forvaltningens arbeid, sier Elin Ludvigsen Kjenn.
Hun sammenligner det med private selskaper, der aksjonærene skal få vite hva selskapet arbeider med. På samme måte er det med offentlig sektor og skattebetalerne.
Kjenn understreker at den nye loven, i motsetning til den gamle, har en formålsparagraf om nettopp dette.
– Lovens formål er å legge til rette for å styrke ytringsfriheten, rettsikkerheten, allmennhetens kontroll med forvaltningen og å sikre demokratisk deltakelse, sier Kjenn.
Selv om de ansatte i forvaltningen opplever at det kan være utfordrende å håndtere de medieoppslagene som slikt innsyn medfører, sier hun.
Ludvigsen Kjenn forteller at alle ansatte i departementene skal ha fått tilbud om opplæring i den nye offentlighetsloven. Siden hun er en av dem som har god kjennskap til loven, har hun de siste månedene holdt kurs land og strand rundt, aller mest for ansatte i forvaltningen.
– Den nye loven er basert på at vi lever i en digital virkelighet som er helt annerledes enn den var på1970-tallet, da forrige offentlighetsloven kom, sier hun.
Et viktig prinsipp i den nye loven er meroffentlighetsprinsippet. Mer til tross for mer offentlighet og digital tilgjengelighet, er det fortsatt ting som kan og må unntas fra offentlighet, som for eksempel taushetsbelagte opplysninger. Men heller ikke det bare uten videre.
– De fleste paragrafene i den nye loven sier at du bare kan unnta enkeltopplysninger fra offentlighet, ikke hele dokumentet.
– Offentlighet er hovedregelen. Det er unntak som må begrunnes, ikke omvendt. Jeg opplever at mange saksbehandlere til nå har tolket det nesten omvendt. Men den trenden er i ferd med å snu, selv om gamle vaner er vonde å vende, sier Ludvigsen Kjenn.
Hun mener det synet særlig gjelder generasjonen som begynte i forvaltningen da den gamle offentlighetsloven kom i 1970.
– Den gang var loven ny og radikal, og mitt inntrykk er at forvaltningen da gikk på kurs for å lære hvordan de kunne unnta mest mulig fra offentlighet, sier hun.
Nå skal kursene ha et annet fokus.
– Hvis noen ber om innsyn i en hel sak, må vi nå vurdere å gi innsyn i alle dokumentene i saken. Også de dokumentene som den som begjærer innsynet ikke vet om at finnes fordi de ikke er journalført.
– Offentlighet er hovedregelen. Det er unntak som må begrunnes, ikke omvendt. Jeg opplever at mange saksbehandlere til nå har tolket det nesten omvendt, sier Elin Ludvigsen Kjenn.
– Husk at hvis saken går til Sivilombudsmannen, så har han rett til å få se alle dokumentene i saken med hjemmel i sivilombudsmannsloven. Det er like greit å bruke loven riktig med en gang, og vurdere alle dokumentene, oppfordrer Ludvigsen Kjenn de tilstedeværende på kurset Juristkontakt besøker.
– Hvis du ønsker å holde journalister unna dokumentet ditt, så skriv i alle fall ikke en kryptisk overskrift. Da kan du være sikkert på at du får en innsynsbegjæring, sier hun til kursdeltakerne.
Jurist Kristine Holm i Norske Presseforbund foreleser også på det samme kurset. Hun har sittet på begge sider av bordet – hun har jobbet både som journalist og i statsforvaltningen. Etter at hun tok jusutdanning i 2003, jobbet hun en kort stund i Budstikka i Asker og Bærum. Deretter var hun rådgiver i Kunnskapsdepartementet i to år.
Dette var under den gamle offentlighetsloven og i den tiden opplevde hun, siden hun var blant juristene på huset, ofte å få spørsmål om dokumentinnsyn.
– Da var mitt inntrykk at man ofte ble spurt om hjemmelsgrunnlag for å unnta, i stedet for å spørre om det er adgang til å unnta dokumentet. Dette mener jeg er et gjennomgående problem i hele forvaltningen - manglende bevissthet om at det er åpenhet som er hovedregelen, ikke hemmelighold, sier hun, men understreker at det er et generelt inntrykk basert på erfaringer hun har gjort seg etter hun sluttet i departementet, og at Kunnskapsdepartementet ikke skiller seg ut i spesiell retning.
Nå jobber hun for Norsk Presseforbund og lærer opp journalister og andre i bruken av ny offentlighetslov. Hun sitter også som sekretær for Offentlighetsutvalget og er med å redigere nettstedet offentlighet.no
Hun reiser rundt i Norge for å lære opp pressen, men foreleser også på møter som dette i staten.
Hun merker at det er varierende kunnskap om offentligheten i forvaltningen.
– I departementene og statlige direktorater er det relativt systematisk blitt gjennomført kurs i den nye offentlighetsloven. Men på kommune- og fylkeskommunenivå kan det virke litt mer tilfeldig hvem som tar tak i dette, sier Holm.
– Jeg opplever at det er økende bevissthet rundt dokumentinnsyn og offentlighet med den nye innsynsloven. Men fremdeles mener jeg den burde vært mer omfattende. Altfor få er kjent med at innsynsretten faktisk er grunnlovsfestet og dermed har samme status som ytringsfriheten. Med andre ord er det å urettmessig nekte innsyn i et dokument like alvorlig som å nekte mennesker å si sin mening. Her har både pressen og forvaltningen et ansvar, sier hun.
- På kommune- og fylkeskommunenivå kan det virke litt mer tilfeldig hvem som tar tak i dette, sier Kristine Holm (t.h.).