Av Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
Datatilsynets direktør, Georg Apenes, refser akademia for ikke å engasjere seg i saken om EUs datalagringsdirektiv.
– Fra landets myriader av professorer har jeg ikke registrert en eneste ytring mot dette direktivet. I det akademiske miljøet har det i våres vært en heftig debatt om hvem som burde bli ny rektor i Oslo. Det er vel og bra at man vil ha en rektor som synes. Men den optiske interessen må suppleres: Vi trenger rektorer som høres. Burde ikke frihetens intellektuelle fanevoktere ha synspunkter på forslaget om å registrere telefonsamtalene deres, e-posten deres og hvilke internettsider de besøker?, spør han i et intervju med Juristkontakt.
Han advarer mot direktivet, og sier det er innretningen av et opplysningslager der alle borgere blir betraktet som mulige forbrytere for å kunne ta noen få.
– Å begi seg ut på jakt etter hai med reketrål, er ganske fremmed for norsk tradisjon. Og å ikke sondre skarpt mellom kunderegistre og politiregistre kan få negative konsekvenser for tillitsforholdet mellom de styrende og de styrte som vi i dag neppe overskuer. Og selv om det ennå ikke er bestemt at direktivet skal gjøres gjeldende, frykter jeg at Norge igjen skal opptre som den flinkeste i klassen, å svelge det vi får enten det smaker surt eller søtt.
– Du har sagt at Norge ikke kunne reservere seg mot EUs personverndirektiv. Hva er prinsipielt forskjellig mellom det direktivet og datalagringsdirektivet?
– Det er ikke fullt så opplagt at datalagringsdirektivet er noe vi må innføre. EØS-avtalen gjør at vi kan reservere oss. Vi er ikke bundet i like sterk grad av direktiver på justissektoren som når det gjelder marked. Dessuten er det etter hvert også sterk motstand innenfor EU mot dette direktivet. Det skal være iverksatt for å gi oss trygghet, men innebærer at vi må gi opp en del menneskerettigheter og liberale rettigheter. Samfunnet kommer til å skifte karakter, og den som sitter igjen og ler, er Osama Bin Laden. Vi risikerer at noen av demokratiets nødvendige betingelser forvitrer. Frykten for utrygghet er en sterk drivkraft, og i denne sammenheng innebærer den at vi gir opp institusjoner, goder og rettigheter som for eksempel fortrolighet og fritt uttrykk, kildevern og muligheter for ”whistle-blowing”.
– Er det bare Datatilsynet som ser faren for dette i Norge?
– Alle ungdomsorganisasjonene, med ett unntak, er motstandere av direktivet. Det er nok en betydelig skepsis blant politikerne på Stortinget også, men der er man redd for EUs vrede. Når regjeringen ikke har konkludert ennå, er det nok fordi den ønsker å vente til etter valget, sier Apenes.
– Hvor er den kritiske pressen?
Georg Apenes mener pressen i Norge svikter i å overvåke makten.
– Jeg kan ikke skjønne at det var hele 600 gravende journalister på SKUP-konferansen i Tønsberg tidligere i år. Har vi 60 må det være maks.
Apenes har sagt at man må sette sin lit til at pressen tar opp personvernspørsmål, siden andre ikke vil. Men han er ikke ubetinget optimist.
– Jeg skulle gjerne hatt et bredere og dypere grunnlag for sterkt ønsket optimisme. Men vi må nok nøye oss med gode ansatser i enkelte medier. Den kritiske journalist har som fremste oppgave å overvåke makten. Vi har noen gode periodiske aviser og de såkalte meningsavisene, men jeg kan ikke skjønne at det var hele 600 gravende journalister på SKUP-konferansen i Tønsberg tidligere i år. Har vi 60 må det være maks. Avisenes oppgave i et demokrati er å sette velgerne i stand til å velge. Men dagens medier ligner hverandre som bær, sier han til Juristkontakt.
Men det er ikke alt han vil pressen skal overvåke. Han har karakterisert praksisen med å offentliggjøre skattelistene som avskyelig – noe som bare appellerer til folks laveste instinkter – kikking og skadefryd. I samtalen med Juristkontakt forsvarer han dessuten prinsesse Ragnhilds rett til å brenne brevene fra sin far, Kong Olav, uansett hva historikere og andre måtte mene disse personlige brevene kunne ha inneholdt av interessante privatopplysninger.
– Det fyres alt for lite med private arkiver i Norge. At noen mennesker er mer kjent enn andre gjør at privatlivet deres blir utlagt som en allmenning der alle skal kunne hugge. Og enda verre blir det når de dør. Døde personer har nemlig ikke noe rettsvern i Norge, slår Apenes fast, og legger til: - Og i stadig flere media ser vi at privatsfæren er blitt allmenning.
Les hele intervjuet med Georg Apenes i papirutgaven av Juristkontakt (4/09)