Av Henrik Pryser Libell / Foto: Stig M. Weston
Med en lettlest bok håper dekanen på Juridisk faktultet i Oslo å bidra til at flere ikke-jurister forstår jus og at flere jurister forstår sin rolle.
– Det er for enkelt å si at juristenes oppgave er å holde seg til retten. Retten blir hva juristene gjør den til, argumenterer dekan Hans Petter Graver i en ny bok som kommer ut i slutten av måneden.
Boka er en del av Universitetsforlagets ”hva er”-serie. Under tittelen ”Hva er rett?” poengterer Graver at rett er noe annet enn jus, og at jus er kunnskapen om å tolke retten. I boken diskuterer han dermed ikke bare jussens innhold, men like mye juristenes rolle.
– Siktemålet er ikke å diskutere med juristene, men å forstå dem for dermed å kunne forstå retten, skriver Graver i forordet.
Boka argumenterer for at juristene må ta sitt ansvar for innholdet i retten, og ikke skyve ansvaret for alle sine handlinger på selve retten. Graver skriver også at ”juristene må kontrolleres av krefter utenfor deres egne rekker”.
Det, oppgir han, er en av grunnene for å gi ut en lettlest bok om jus.
– Denne boken kan kanskje gi kunnskap for å holde juristene under kontroll. Andre er avhengige av juristene for å utnytte retten og for å forsvare seg mot den. Juristenes hegemoni i forhold til retten er det ikke lett å endre på, skriver Graver og mener motmedisinen er større kunnskap hos folk om grunnleggende strukturer og trekk i måter jurister orienterer seg på i forhold til retten.
Et av forfatterens hovedpoenger er jussens betydning for samfunnets liv og folks liv. Retten organiserer det politiske systemet, forvaltningsapparatet, markedet, konflikter mellom mennesker, grensene for hva de kan og ikke kan og det er verktøyet for internasjonalt samarbeid. Derfor har juristene en avgjørende samfunnsrolle.
– De som administrerer retten står på en måte over den fordi de må treffe en avgjørelse der retten åpner for flere svar, skriver han om det han kaller ” juristenes særlige rolle”.
– Jurister havner ofte i en rolle hvor det er snakk om å finne grensene mellom det lovlige og det ulovlige. Mange vil ha råd om hvor langt det er mulig å tøye disse grensene. I en slik situasjon definerer juristene som regel moral som irrelevant, skriver dekanen – og advarer juristene mot denne fellen;
– Selv om jussen er nødvendig for retten, står en av og til i et motsetningsforhold til det rette.
Graver argumenterer dermed med at å glemme moralen kan føre til at jus blir mer ”flisespikkeri” rundt loven, enn å lete etter det som er rett. Han påpeker den ekstra faren i dette, når jus og rett er så nært knyttet til autoritet og makt og ikke minst da statens makt.
– Vi liker å smykke oss med at juristene er rettsstatens voktere. Men jurister er også lært opp til at enhver sak har to sider, og at en uttalt rettsoppfatning ikke nødvendigvis behøver å stå i veien for en god løsning, skriver Graver, og viser til eksempler på at juristene ikke alltid har stått på rett side av retten, blant annet under militærdiktaturet i Chile, nazi-styret i Tyskland og mer moderate eksempler som CIAs torturbruk og politisk overvåking i Norge på 60-og 70-tallet.
– Å være jurist er ikke ensbetydende med at man forsvarer idealene om rettssikkerhet og rettsstat når det gjelder, skriver han.
Jakten på den ”gode jurist” er altså ikke alltid jakten på den tekniske gode jurist, argumenterer Graver, og poengterer at jurister er avgjørende for om retten virker samfunnsbyggende eller destruktivt, det vil si om den setter mennesker i stand til å realisere gode liv eller virker undertrykkende.
– Skal vi kunne håpe på retten, må vi ha grunn til å tro på juristene, avslutter han og skriver;
– Før vi får jurister som kan være autoritetstro og gode jurister i godværsdager og selvstendige opprørere i tider hvor demokrati og humanitet er truet, kan vi ikke stole på dem som forsvarere av rettsstaten.