Tekst: Morten E. Mathiesen / Foto: Stig M. Weston
Menneskerettighetene er juridiske forpliktelser - ikke bare høye idealer. De utfordres i enkeltmenneskers møte med personer som forvalter makt på samfunnets vegne. Også i Norge opplever mennesker at denne makten misbrukes. Det skjer ikke minst i psykiatrien, sier Gro Hillestad Thune.
Hun bør vite hva hun snakker om, advokat Gro Hillestad Thune. Få norske jurister har som henne engasjert seg for å skape større forståelse for at vi i Norge må bli mer bevisst på hva menneskerettighetene krever, og at det kan skje brudd på disse internasjonale forpliktelsene også i det godes navn. Det hun først og fremst har etterlyst er større kunnskap og bedre klageordninger.
Engasjementet springer ut av 15 års erfaring som medlem av Den europeiske Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Kommisjonen ble nedlagt i 1999 i forbindelse med etableringen av en permanent domstol. Her hjemme har hun i en årrekke var tilknyttet Norsk Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.
For å synliggjøre utfordringene kom Hillestad Thune i fjor ut med en bok der hun dokumenterer krenkelser, overgrep og menneskerettighetsbrudd innenfor psykiatrien. Fra tilsynsmyndighetenes og politikernes side ble boka møtt med rungende taushet. Det samme var stort sett tilfellet i fagmiljøene, men med noen hederlige unntak, i følge henne selv.
Fra tidligere pasienter og pårørende får hun fremdeles, og nesten daglig, bekreftelser på de problemene som presenteres i boka.
– Folk fra hele landet har skrevet og takket for at jeg hadde tatt opp forholdene. Mange forteller at de kjente seg igjen. ”Det var akkurat slik jeg opplevde det selv da jeg var innlagt”. Det er skremmende hvor mange som er livende redde for på ny å måtte søke psykiatrisk hjelp, sier Hillestad Thune.
Hun legger til at det skjer mer bak lukkede dører enn hva de fleste vil høre om.
– Det har vært mange skandaler i norsk psykiatri, og hver gang blir det sagt at det skal ryddes opp. Hvorfor skjer det ikke?
– Både helsearbeidere og pårørende beskriver nedlatende og krenkende menneskebehandling som et hovedproblem. Det lar seg ikke løse enkelt ved lovendringer, omorganiseringer eller andre overordnede administrative grep. Dette er et lederansvar. Det er på høy tid at de ansvarlige på ulike nivåer erkjenner problemet og tar større ansvar for de pasientene som i dag utsettes for overgrep og menneskerettighetsbrudd. Ingen vet hvor mange det gjelder. Norske myndigheters manglende oversikt over menneskerettighetssituasjonen er et forhold vi stadig får kritikk for fra internasjonale tilsynsorganer, sier Hillestad Thune.
Da en Sintef-rapport for et par år siden slo fast at tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering, reimer og fotlenker, stadig oftere blir tatt i bruk i norsk psykiatri, fikk Hillestad Thune ytterligere en bekreftelse på det hun lenge hadde hevdet. Under et møte i Stortinget mellom de folkevalgte og brukerorganisasjonene i etterkant av rapporten, etterlyste hun at politikerne tok et større ansvar for at Menneskerettighetsloven etterleves.
Hun mener andre europeiske land som Nederland, Danmark, Tyskland og Storbritannia har en ganske annen bevissthet rundt risikoen for menneskerettighetsbrudd i eget land.
– Norske politikere, både nåværende og tidligere, må tydeligvis til Afrika for å kunne engasjere seg i menneskerettighetene. Men det er også utfordringer her hjemme. Psykiatrien er viktig, men også menneskerettighetene til rusmisbrukere, utviklingshemmede, demente, asylsøkere og NAV-kunder har krav på oppmerksomhet.
– Vi er for naive i Norge. Alt for mange av oss glemmer at de som opptrer på velferdsstatens vegne også har makt over enkeltmennesker, og at slik makt kan misbrukes. Dessverre skjer også dette, uavhengig av det gode formål og de beste hensikter, sier Hillestad Thune engasjert.
– Vi har kontrollkommisjoner for de psykiatriske institusjonene og fylkeslegene som skal utføre selvstendige kontroller. Hvorfor fanger ikke disse opp overgrepene du påstår skjer?
– I mange av sakene jeg ser, fungerer ikke klagesystemene godt nok fordi man ikke greier å fange opp krenkende behandling. Og det er nettopp dette menneskerettighetsreglene skal forhindre. Illustrerende er at myndighetene lenge har erkjent at det brukes for mye tvang og makt mot pasienter i psykiatrien. Det betyr at klagesystemet ikke klarer å stoppe eller hindre bruk av unødvendig makt. De pasientene som utsettes for makt, som de ansvarlige selv vurderer som unødvendig, kan jo med god grunn hevde at deres menneskerettigheter ikke respekteres, sier Hillestad Thune.
I fjor mottok hun Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern. Det har i følge henne selv ikke gjort politikerne særlig mer lydhøre overfor kritikken hennes.
– Når Norge har tatt menneskerettighetene inn i lovverket på overordnet nivå, må jo dette forplikte politikerne og myndighetene. De må både sørge for nødvendig opplæring og også ta menneskers påstand om brudd på deres grunnleggende rettigheter på alvor. Fra tiden i Strasbourg lærte jeg at menneskerettighetene skal være til nytte for det enkelte mennesket, og ikke bare ta seg fint ut på papiret.
– Når nordmenn er så opptatt av menneskerettigheter alle andre steder, hvorfor butter det i mot her hjemme?
– Det er åpenbart mange grunner til det. Mange jurister hevder at oppgaven er løst ved at menneskerettighetene er innarbeidet i den øvrige lovgivning. Jeg tror også det er et problem at når det ryddes opp etter at det er blitt avslørt systematiske overgrep, er man ikke flinke nok til å etterprøve om oppryddingen faktisk har skjedd. Et annet problem er at de som har ansvar for tilsyn og kontroll, har mest fokus på at de formelle kravene er oppfylt, og slår ofte ikke ned på krenkende handlinger. Det er utrolig vanskelig å få aksept for at pasienter i psykiatrien trenger bedre menneskerettighetsvern. En viktig forklaring er at så mange helserettsjurister fastholder at menneskerettighetene er innarbeidet i norsk helselovgivning og at de derfor ikke kan krenkes hvis den etterleves. Menneskerettighetsdomstolens praksis viser at det er en misforståelse. Så enkelt er det ikke på noe rettsområde, sier Hillestad Thune.
Hun har tidligere tatt til orde for en egen menneskerettskommisjon i Norge, men uten å få gehør for dette i de politiske miljøene.
Hun mener også at det akademiske menneskerettighetsmiljøet burde ta mer ansvar for de mennesker som trenger dette ekstra rettsvernet i Norge.
– Som medlem av Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg i 15 år, ble jeg respektert som jurist med godt juridisk skjønn. Her hjemme blir jeg nok ofte sett på mer som aksjonist enn som kompetent menneskerettighetsjurist. Kanskje er det omkostningen for å uttrykke seg på andre måter enn bare gjennom paragrafer.
– Men det jeg etter beste evne prøver å få frem, er egentlig helt elementært for enhver internasjonal menneskerettighetsjurist. Samtidig skjønner jeg jo at kritikk aldri er særlig velkomment, og spesielt ikke i et land med så høye ambisjoner nettopp på menneskerettighetsfeltet.
– Hva med undervisningen i menneskeretter av studentene ved universitetene i Norge?
– Jeg synes jusstudiene burde kunne gjøre studentene bedre forberedt på de oppgavene som møter dem i arbeidslivet. De trenger å lære mer om fagets praktiske sider, og ikke minst de menneskelige utfordringene de vil møte som jurister innenfor ulike samfunnsområder. De unge ville blitt bedre forberedt til sin viktige oppgave hvis de i studietiden fikk mer hjelp til refleksjon, og til å bli bevisste lovenes funksjon i samfunnet. Jeg mener det også blir lagt for liten vekt på mellommenneskelige ferdigheter, for eksempel til å løse konflikter, som jo svært mange jurister driver med. Også undervisningen i menneskerettigheter kunne med hell vært gjort mer praktisk nyttig.
– Hva mener du med det?
– Vi har utviklet et samfunn som blir mer og mer regelstyrt. Jeg tror det er viktig at dagens studenter blir bevisst at lover og regler ikke i seg selv er målet, men skal tjene ulike samfunnsformål. Mange klager over at de innenfor offentlig sektor møter en svært rigid bokstavfortolking i situasjoner hvor det nok ikke hadde vært nødvendig. Helsesektoren er et godt eksempel på dette hvor ”lovpålagt” mange steder fungerer nærmest som et hellig mantra. Jurister må fortelle helsearbeidere at det ikke nødvendigvis er i tråd med Stortingets ønske.
– En rekke forsvarsadvokater gikk nylig ut med en fordømmelse av Norges bruk av glattceller overfor varetekstfengslede. Når får vi en tilsvarende mønstring mot overgrepene i for eksempel psykiatrien?
– Før eller seinere kommer det nok til å bli protestert slik vi nå har sett det fra forsvarernes side. Mange advokater og andre jurister er klar over at det skjer overgrep også i psykiatrien. Jeg er optimist og tror sikkert de etter hvert vil oppdage at det kan styrke pasientenes sak, hvis menneskerettighetene blir påberopt i konkrete situasjoner.
– På den andre siden ville aldri en ansvarlig juriststand sluppet igjennom det nye kapittel 4A i pasientrettighetsloven som trådte i kraft 1. januar i fjor. Formålet er å yte nødvendig helsehjelp til pasienter som mangler samtykkekompetanse og motsetter seg helsehjelp. Ingen vil bestride at slike situasjoner må lovreguleres. Problemet er at disse nye lovbestemmelsene gir alle som er registrert som helsepersonell, mulighet for å iverksette svært inngripende tiltak overfor mennesker som er svært forsvarsløse, også mot de pårørendes vilje. Det er opp til helsearbeidere å vurdere om pasienten har samtykkekompetanse, og å gjennomføre de tiltakene de som helsearbeiderne selv mener er nødvendige. Eventuelt kan de tvangsflytte mennesker fra sitt eget hjem til en institusjon, sier Hillestad Thune.
Hun mener hovedproblemet med loven er den manglende rettssikkerheten rundt denne typen situasjoner og handlinger.
– Jeg er overbevist om at når rekkevidden av disse lovreglene virkelig går opp for den norske advokatstanden, vil mange bli forskrekket, selv om reglene i utgangspunket ser både fornuftige og ufarlige ut,
– Jeg mener det er helt uforsvarlig av Stortinget å gi så vide fullmakter til helsetjenesten til bruk av tvang. I andre land har man etablert en eller annen form for rettslig prosedyre i slike situasjoner. Når jeg forteller jurister i andre land om reglene, blir de både forbauset og forskrekket over Norges manglende bekymring for at også denne typen makt i det godes navn, vil kunne misbrukes. Husk at dette i utgangspunktet er mennesker som både er hjelpeløse og forsvarsløse, sier Hillestad Thune.
Hun er nokså sikker på at hvis Stortinget hadde sørget for en vurdering av disse nye reglene fra en erfaren og kompetent internasjonal menneskerettighetsjurist, ville loven i dag sett helt annerledes ut.
– Men oppstår det ikke av og til situasjoner der mennesker ikke nødvendigvis vet sitt eget beste?
– Ingen bestrider det. Men vi må alltid huske på at slike handlinger likevel alltid er krenkende og nedverdigende, selv om hensikten er den beste. Jeg synes samfunnet beveger seg i en farlig retning når stadig flere situasjoner møtes med tvang og makt. Det går klart fram av den nye loven at frivillige tiltak skal forsøkes før det benyttes tvang. Det er imidlertid ingen systematisk kontroll med hvorvidt dette blir fulgt, og ingen faste rammer for klagebehandlingen i situasjoner hvor pårørende opplever seg overkjørt på urimelig måte, sier Hillestad Thune.
Hun var leder av Forbrukerrådet fra 1977 til 1984. Samtidig drev hun egen advokatpraksis i Oslo. Hun møtte som vara til Stortinget for Arbeiderpartiet fra Akershus i perioden 1977-81, og altså medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen fra 1984 til -99.
Hun var en av dem som tok initiativet til å opprette en krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia. Da hadde hun deltatt i en observatørgruppe fra OSSE i 1993. Hun har holdt kurs for jurister på Balkan, i samarbeid med Norsk Folkehjelp, mens hun i dag stort sett underviser i menneskerettigheter på høgskoler, i organisasjoner og kommuner.
– Staten har gode advokater i Norge, så brukersiden trenger mer kompetanse, ikke minst jurister som kan gå i dialog med representantene for myndighetene, sier Gro Hillestad Thune, og vifter med en bunke brev fra fortvilete pasienter og pårørende, som ber om hennes hjelp fordi de mener menneskerettighetene deres er krenket.
