Av Nadin Askeland Humlen, Gjeldsgruppen på Juss-Buss
Dette er et spørsmål som gjeldsgruppen på Juss-Buss lenge har vært opptatt av.
I 2009 var det ca 220 000 nordmenn som levde med slike trekk, noe som viser at problemstillingen er høyst reell for mange av oss.
Et utleggstrekk er et trekk i f.eks. lønnen til en skyldner som en namsmann eller annen innkrevningsmyndighet pålegger arbeidsgiver å foreta på vegne av en kreditor. En skyldner som er underlagt trekk fra en innkrevningsmyndighet skal allikevel ha penger igjen å leve for. Utgangspunktet for hva en skyldner trenger må være en konkret vurdering av vedkommendes utgifter.
Det er likevel slik at mange skyldnere mangler oversikt over egen økonomi, herunder utgifter, og er henvist til standardsatser for nødvendig livsopphold som innkrevningsmyndighetene fastsetter. I dag er disse livsoppholdssatsene ikke regulert i lov eller fastsatt sentralt, men opp til hver innkrevningsmyndighets egen vurdering. Disse vurderingene har vist seg å være svært ulike både fra sted til sted, og fra innkrevningsmyndighet til innkrevningsmyndighet.
I diskusjoner om livsoppholdssatsene blir det ofte tatt opp at skyldnere må forvente å leve svært nøkternt dersom de selv har satt seg i en situasjon der de har gjeld de ikke klarer å betjene. Alle vil være enige i at en skyldner ikke kan forvente å leve et liv på røde roser på bekostning av kreditorene sine, men poenget her må være at en skyldners behov for penger til livsopphold må beregnes ut fra hva som rent faktisk er nødvendig.
For skyldnerne oppfattes det svært urettferdig at det man har å leve for avgjøres etter hvor man bor, eller hvem som er kreditor. I en rettstat som Norge hersker det prinsipper om likhet og rettferdighet. Ulikheter i livsoppholdssatsene på opp til 4000kr i måneden kan ikke sies å være i tråd med disse prinsippene.
Undersøkelser som er foretatt viser at en skyldner kan få avsatt alt fra 6000kr til 10000kr i måneden å leve for, avhengig av hvor man bor og hvilke kreditor som begjærer trekk. En undersøkelse foretatt av Gjeldsofferalliansen viser at satsene hos Namsmannen i Oslo på 6500kr i måneden er de laveste i landet. Man kan spørre seg om hva som skal legges til grunn for utregningen av hva en person skal kunne greie å leve på.
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) er et statlig forvaltningsorgan, og er eneste forskningsinstitutt som utelukkende arbeider med forbruksforskning. Det vil være naturlig å legge deres beregninger for hva en rimelig livsførsel medfører av kostnader til grunn. Dette utgjør per dags dato 7246 kr, og legges i dag tilgrunn ved innkrevning gjennom NAVI og Statens innkrevningssentral.
Det er ikke bare hensynet til skyldneren som taler for å samordne livsoppholdssatsene. Også hensynet til kreditorene taler for en slik samordning.
Dersom en kreditor krever inn kravet gjennom Namsmannen i Oslo vil de kunne kreve alt skyldneren tjener eller mottar som overstiger 6500kr., med tillegg av utgifter til bolig. Derimot vil andre innkrevningsmyndigheter kun trekke dersom inntektene overstiger alt fra 7246kr. til 10 000kr, med tillegg av boligutgifter. Dette er uheldig.
I dekningsloven har lovgiver selv tatt stilling til prioritet for noen typer krav. Dette henger blant annet sammen med at noen kan komme i situasjoner der de ufrivillig er blitt kreditor. Et eksempel på dette kan være at en person har blitt utsatt for en kriminell handling og deretter blir berettiget til et erstatningskrav der SI er innkrevningsmyndighet. De fleste vil se at et slikt krav bør dekkes før for eksempel et krav om tilbakebetaling av forbrukslån som Namsmannen krever inn.
En finansinstitusjon som har lånt ut penger til en som senere viser seg å være lite kredittverdig burde hatt alle forutsetninger for å vurdere, og gardere seg mot, risikoen for at lånet ikke blir betalt tilbake allerede på utlånstidspunktet. Likevel blir en slik lovfestet prioritering av krav illusorisk når namsmennene enkelt kan forrykke prioritetsrekkefølgen ved å sette livsoppholdssatsen lavere enn den innkrevningsmyndigheten som skal kreve inn slike prioriterte krav.
Ulike satser har uheldige konsekvenser for begge parter i utleggssaker. Dersom innkrevningsmyndighetene hadde hatt et felles utgangspunkt for beregning av kostnader til livsopphold, ville man unngått uheldige situasjoner som både for kreditor og skyldner oppfattes som ubegrunnet forskjellsbehandling. En samordning ville gitt skyldnere forutsigbarhet og kreditorene prioritering i samsvar med loven, og viktigst av alt; rettferdighet for alle parter.