Av Øystein Skogrand
Dette kan skyldes flere forhold. Innsatte har ikke krav på fri rettshjelp. Rettshjelploven gjør unntak for saker om idømming og fullbyrding av fengselsstraff. Videre er det en begrenset adgang til rettslig overprøving av kriminalomsorgens vedtak. Manglende åpenhet i kriminalomsorgen kan også være en forklaring. For de fleste advokater avsluttes straffesaken når rettskraftig dom foreligger.
Bortsett fra professor Ståle Eskelands avhandling ”Fangerett” fra 1982, er forskermiljøet nærmest fraværende på dette området. Dette til tross for at innholdet av straffegjennomføringen reiser en rekke interessante problemstillinger av stor betydning for innsatte, deres barn, fornærmede i straffesaken og samfunnet ellers.
Noen problemstillinger kan nevnes her.
Som utgangspunkt er dommen rammen for straffegjennomføringen. Dommens lengde kan for eksempel få betydning hvor hvilket sikkerhetsnivå innsatte skal sone under og når innsatte får sin første permisjon. Samtidig anvendes de samme hensyn i kriminalomsorgens skjønnsutøvelse som i dommens begrunnelse. Det kan fremstå som problematisk at kriminalomsorgen begrunner frihetsberøvelsens intensitet i allmennpreventive grunner, alminnelig rettsoppfatning og andre utmålingsmomenter når dette også begrunner frihetsberøvelsens lengde.
Begrenset adgang til overprøving ut over klageordninger, er også betenkelig. I Danmark er det lovhjemlet domstolsprøving av enkelte vedtak og i Sverige kan vedtakene bringes inn for forvaltningsdomstoler. Sivilombudsmannen behandler klager fra innsatte, men saksbehandlingen tar lang tid, og det er ikke alltid kriminalomsorgen retter seg etter hans tilrådninger. Det føres heller ingen registre over kriminalomsorgens vedtak slik at forvaltningspraksis kan variere fra region til region og innen de ulike fengsler. Mangel på rettslig overprøving bør vurderes nærmere i forhold til retten til rettferdig rettergang etter EMKs artikkel 6.
Et annet område kan også belyse de rettssikkerhetsmessige utfordringer. Barns rettsstilling ved foreldrenes avsoning av fengselsstraff skulle styrkes ved vedtakelsen av § 3 i straffegjennomføringsloven av 2001. Her fremgår det at barns rett til samvær skal særlig vektlegges under en gjennomføring av straffen. En rekke forhold knyttet til straffegjennomføringen avgjør i hvilken grad hensynet til barn kan vektlegges. Dette kan være valg av sikkerhetsnivå, postsendinger, besøk, telefontid, søknader om permisjoner, straffeavbrudd og benådning.
Vedtagelsen av § 3 har medført økt fokus på barns rettigheter i kriminalomsorgen. Etablering av flere besøksleiligheter er eksempler på dette. Videre at enkelte betjenter øremerket for å ivareta barns interesser ved besøk, og besøksfasilitetene er bedret.
Samtidig skulle reglene og praksis fra fengselslovens av 1958 videreføres inn i straffegjennomføringsloven. Det fremgår flere steder i forarbeidene til loven at praksis for permisjoner, besøk, brev og telefoner ikke skulle endres. Videre skulle loven generelt innebære en betydelig innstramming når det gjaldt reglene for fengselsstraff. Dette har blant annet medført utvidet adgang til kontroll ved besøk, telefon og brev. Videre har fokuset mot barns rettigheter ikke medført noen utvidelse av samværets omfang ved utvidet permisjonsadgang, besøk og kontakt ellers.
Hensynet til barn og foreldre skal veies opp mot hensyn til sikkerhet, straffens formål, alminnelig rettsoppfatning og andre straffeutmålingshensyn. Det er ikke vanskelig å se at disse til dels motstridene hensyn kan være vanskelig å forene. Dette reiser en rekke problemstillinger i forhold til FNs Barnekonvensjon og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon.
I den siste kriminalomsorgsmeldingen skisseres forslag til utvidelse av permisjoner, besøk og telefontid. Dette for å styrke barn og foreldres rettsstilling. Et bidrag i forlengelsen av denne meldingen vil være at disse problemstillinger underlegges grundige juridiske drøftelser. I tillegg må rettshjelpsordninger og domstolsprøving av vedtak vurderes også med et forelder/barneperspektiv. Dette vil kunne påkalle juristenes oppmerksomhet.
Det gjenstår å se om endringer blir vedtatt på en kriminalpolitisk arena hvor det er mer legitimt å argumentere for strengere soningsforhold og lengre straffer.
Innlegget er basert på Skogrands artikkel "Barn og foreldres rettstilling ved avsoning av ubetinget fengselstraff" som kan bestilles på jussformidlingroros (at) epost.no