Av Anette Fjeld, leder av Dommerfullmektiggruppen i Juristforbundet
Vi er positive til at det reises debatt om dommerfullmektigordningen. En konstruktiv debatt vil belyse positive og negative sider ved ordningen slik at den kan forbedres.
Vi tror at Lied ønsker å være en bidragsyter i debatten. Dessverre er Lieds innlegg mer en nedvurdering av landets dommerfullmektiger enn et balansert innlegg i en viktig debatt. Lieds påstander tyder på at han ikke er oppdatert i forhold til dommerfullmektigenes påståtte unge alder, lave lønnsnivå og at de representerer en fare for rettssikkerheten.
Alder
Lied viser i innlegget til ”det merkelige i at en jurist hadde mulighet for å arbeide som dommer kun i begynnelsen og i slutten av sin løpebane”. Her er ikke Lied oppdatert på utviklingen i domstolene.
I januar 2008 gjennomførte DFG i samarbeid med Norges Juristforbund en spørreundersøkelse blant dommerfullmektigene. Undersøkelsen tok sikte på å kartlegge lønns- og arbeidsforhold, og ble besvart av 74 % av dommerfullmektigene. Undersøkelsen viste at dommerfullmektigene er en sammensatt gruppe med hensyn til alder og yrkeserfaring. Den eldste er født i 1954 og den yngste i 1980. Gjennomsnittsalderen er 33,4 år og de fleste dommerfullmektigene har 3 til 6 års arbeidserfaring fra juridisk arbeid etter endte studier.
Gjennomsnittsalderen ved utnevnelse av embetsdommere er til sammenligning 45 år.
Det er naturligvis en viss forskjell i alder mellom dommerfullmektiger og embetsdommere – men at man er ”dommer kun i begynnelsen og i slutten av sin løpebane” er galt. Argumentet mot dommerfullmektigene basert på alder og yrkeserfaring bør derfor være vesentlig mer nyansert.
Lied skriver videre at ”alle vi som har vært dommerfullmektiger, ser vel på tiden som en fantastisk boltreplass for makt og meninger som passet seg de unge og ufeilbarlige”.
Tilbakemeldinger DFG får tyder på at påstanden er meget langt fra å være representativ for dagens dommerfullmektiger. Vi tror heller ikke at Lieds tilbakeblikk på dommerfullmektigtiden representerer tidligere generasjoner av dommerfullmektiger, til tross for at de gikk rett fra lesesalen til domstolene.
Lønn
Lied har et poeng når han fremholder at lønn gir utslag i rekrutteringen til dommerfullmektigstillingene. I en undersøkelse gjennomført av Domstoladministrasjonen i mars 2008 kommer det frem at hele 62 % av domstolene opplever en markant nedgang i antallet søkere til stillingene sammenlignet med situasjonen for 1-2 år siden. 44 % av tingrettene trekker frem lav lønn som en årsak til dette. Til tross for dette rekrutterer domstolene fremdeles blant de aller dyktigste unge juristene.
I denne sammenheng vil vi påpeke at dommerfullmektigene har fått et historisk lønnsløft i løpet av 2008. Begynnerlønnen for dommerfullmektigene er etter årets forhandlinger hevet fra kr 332.000 til kr 372.000. Topplønnen har steget fra kr 389.000 til kr 444.000. I tillegg sikrer den nye lønnsstigen at dommerfullmektigene får lønnsøkning hver sjette måned. Vi er enige med Lied i at lønnsnivået fortsatt er for lavt, men å hevde at dommerfullmektiglønnen er ”fullstendig akterutseilt” og at vi er ”billigere dommerarbeidskraft enn det som det fattige lydrike Norge på 1800-tallet fant nødvendig” er drøye påstander fra Lied.
Vi håper årets lønnsløft vil bidra til å øke rekrutteringen og til å sikre at dommerfullmektigene står lengre i stillingene. En lønnskamp er aldri vunnet en gang for alle. I årene fremover trenger vi all den hjelp og støtte vi kan få, og håper også at Lied vil støtte oss i kampen for høyere lønn.
Rettsikkerhet
Lied mener at dommerfullmektigenes unge alder og manglende yrkeserfaring i kombinasjon med vanskeligere saker utgjør en fare for rettssikkerheten. Dette er en udokumentert påstand fra Lied.
Dommerfullmektigene er blant landets fremste unge jurister, og har i stor grad oppdatert kunnskap. Dommerfullmektigene bidrar til faglig vitalisering og mangfold i domstolene. Særlig i de små tingrettene, som utgjør flertallet av norske domstoler, er det av stor betydning å få inn høyt kvalifiserte og oppdaterte unge jurister som midlertidige dommere for å tilføre frisk kunnskap til embetet. Erfaringer fra domstolen viser også at dommerfullmektigene i større grad enn embetsdommerne viser interesse for å delta på faglige kurs og å utvikle egen kompetanse.
Signaler DFG får fra sorenskrivere tyder på at dommerfullmektigene forbereder seg bedre enn embetsdommere, og derigjennom kompenserer manglende erfaring. I enkelte saker kan det, slik Lied hevder, være vanskelig å forutse sakenes vanskelighetsgrad og kompleksitet. Dommerfullmektigene jobber imidlertid ikke i et vakum. I komplekse saker er det vanlig å diskutere problemstillinger med mer erfarne arbeidskolleger.
Det finnes ingen dokumentasjon som fastslår at dommerfullmektigene bidrar til å svekke rettssikkerheten.
Debatten
Så til selve debatten om dommerfullmektigordningen. Debatten har vært preget av lite dokumentasjon og mye synsing. Agendaen synes å være et underliggende ønske om at dommerfullmektigordningen skal avvikles eller endres.
Hvorvidt dommerfullmektigordningen skal bestå eller ikke, og utformingen av den er et politisk spørsmål. Sist dommerfullmektigordningen var gjenstand for politisk behandling var i 1983. Justiskomiteen konkluderte den gangen med at dommerfullmektigordningen fungerte godt og fant ikke grunnlag for å foreslå endringer. Synspunktet i den politiske behandlingen i 1983 lå senere til grunn for Domstolskommisjonens vurdering i NOU 1999:19 (pkt 8.4.4.5.1), nemlig at rettssikkerhetshensyn og hensynet til publikums tillit til domstolene ikke tilsier en avvikling eller reduksjon av ordningen.
Det er lite som tyder på at det er politisk vilje til å avvikle ordningen. Både politisk ledelse og stortingspolitikere DFG har vært i kontakt med støtter ordningen.
For at debatten skal kunne nå et mer konstruktivt nivå, synes vi det kan være nyttig å kartlegge hvordan dommerfullmektigordningen fungerer, slik at det kan etableres et ferskt empirisk grunnlag.
Kartlegging
Man bør i den sammenheng kartlegge hvilke arbeidssoppgaver dommerfullmektigene utfører og om de avviker fra embetsdommernes arbeidsoppgaver. Videre bør man kartlegge om det er kvalitetsforskjeller mellom dommerfullmektigenes - og embetsdommernes arbeid. Sist gang man foretok en slik undersøkelse var 1968 (!). Undersøkelsen viser at dommer avsagt av dommerfullmektiger ikke ble påanket hyppigere enn embetsdommernes avgjørelser. Omgjøring i ankeinstansen forekom heller ikke hyppigere for dommerfullmektigene enn for embetsdommerne. Undersøkelsen er 40 år gammel – det er på høy tid å se om det har skjedd endringer siden 1968.
I denne sammenheng kunne det også være interessant å se på hvordan rettens brukere oppfatter dommerfullmektigenes - og embetsdommernes arbeid fra en sak kommer inn til retten til dom foreligger.
En slik gjennomgang må være bredt anlagt og vitenskapelig fundert, og må gjennomføres av et nøytralt forskningsmiljø. Dette er avgjørende i en sak hvor det er så mange og motstridende oppfatninger.
Vi tror dette kan lede til en mer konstruktiv debatt om dommerfullmektigordningen, hvor man bedre kan belyse positive og negative sider ved ordningen med sikte på å forbedre den.