Av Svein Arneberg, visedirektør i World Intellectual Property Organization (WIPO)
Norsk utdannelse og erfaring fra norsk offentlig administrasjon er generelt høyt ansett i de internasjonale organisasjonene, men norske myndigheter viser i det store og hele liten oppfinnsomhet i det praktiske samarbeidet med internasjonale organisasjoner for å initiere nordmenn – og særlig norske jurister – til å engasjere seg.
Det juridiske studiet har lenge vært svært nasjonalt orientert, men med de siste tiårs Europa-engasjement har vi sett en positiv endring. Jeg er ikke overrasket over resultatene fra Universum (omtalt i Juristkontakt 5/08) vedrørende jusstudentenes rangering av Utenriksdepartementet som drømmejobb nummer en.
Derimot er det dessverre generelt liten interesse å spore fra norske jurister når det gjelder ansettelse i internasjonale organisasjoner, og det skyldes nok ikke bare at denne karriereveien er lite kjent blant juristene, men at det ikke legges til rette fra Norges side for å oppfordre til en ”unorsk” karriere.
Norge taper
I siste instans taper både FN og Norge på dette: FN fordi dyktige nordmenn ikke søker jobbene, og Norge fordi vi med flere nordmenn i FN og internasjonale organisasjoner ville kunne hente hjem stor kompetanse til norsk forvaltning og norsk næringsliv. I stedet "mister" vi disse til utlandet, eller de forblir "norske" gjennom hele karrieren. Igjen synes det som Norge er annerledeslandet som ikke utnytter de resurser som allerede eksisterer, men som samtidig spanderer millioner på kontrakter med eksterne konsulentfirmaer.
Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det åpenbart er manglende initiativ og samordning for å legge forholdene til rette for at nordmenn som tjenestegjør utenlands, kan komme tilbake og la Norge nyte godt av den erfaring man bringer med seg. Som jurist har jeg jobbet i utlandet nå i vel 25 år, og var fra 1992 til 1995 administrasjonsdirektør ved EFTAs overvåkingsorgan ESA i Brussel, og siden 1995 i WIPO, som er FNs immaterialrettsorganisasjon. Jeg er også en av Genève-organisasjonenes faste representanter i kommisjonen for FNs "arbeidsgiverorgan”, “The International Civil Service Commission (ICSC)”, som regulerer og koordinerer arbeidsbetingelsene for FN-ansatte over hele verden.
Norgesvei vs FN-vei
Derfor mener jeg at jeg har god oversikt når jeg nå sammenlikner "UD-veien" til internasjonale organisasjoner - utsending som diplomat eller utstasjonert byråkrat - og den "internasjonale veien"; - nordmenn som får seg jobb i internasjonale organisasjoner uavhengig av UD og andre norske myndigheter, slik jeg selv gjorde.
For jurister gir både Norges-veien og FN-veien muligheter til å jobbe med store utfordringer innen juridiske spesialfelt og generell jus, samt ikke-juridiske problemstillinger på internasjonalt nivå. Gode språkkunnskaper kreves for begge karrierer, og engelsk er alltid et “must”, fransk og spansk alltid en fordel. Og behersker du arabisk, kinesisk eller russisk, stiller du selvsagt enda sterkere.
Begge karrierer stiller utfordringer til de som ansettes i forhold til privatlivet; - spesielt vanskelig er bosetting i utlandet for familier hvor begge har hver sin karriere å ta vare på. UD skal ha all ære for at de i de senere årene har satset mye på å utvikle systemer som hjelper ektefeller/partnere i så henseende, mens de fleste FN-organisasjonene er svært restriktive med ansettelse av ektefeller/partnere i en og samme organisasjon. Og i de aller fleste land hvor FN-ansatte er stasjonerte, er det overhode ikke mulig å oppnå arbeidstillatelse for medfølgende ektefelle; - og partnerskapsforhold er ofte forbudt.
Ikke diplomatstatus og lønninger
UD-tjenstemenn har diplomatisk status og vern, men i FN er det bare toppsjiktet som har dette: - Norge er ett av FNs medlemsland som ikke er villig til å utstyre norske FN-ansatte med norsk diplomatpass (Norges praksis er dog i tråd med Wien-konvensjonen).
Det er en illusjon at FN-lønningene er høye; - en sammenligning av “livslønnen” (dvs. hva man får utbetalt gjennom hele sin karriere) for UD-tjenestemenn og FN-ansatte vil nok ikke gi de store forskjeller mellom de to gruppene. For eksempel bør man ta i betraktning at UD sørger for husvære for sine tjenestemenn, mens det i FN er opp til den enkelte å betale markedspris for bolig. Og det kan dreie seg om svimlende beløp. FN-ansatte betaler riktignok ikke skatt av inntekten til sitt hjemland, men det betyr ikke at lønnen er “skattefri”. Hver ansatt betaler en “FN-skatt” (“staff assessment”) til organisasjonen man arbeider i og man opererer i det daglige med “nettolønns”-begrepet.
Folketrygden og pensjoner
I motsetning til UD-tjenestemenn, må nordmenn i de internasjonale organisasjonene gå ut av den norske Folketrygden. Dersom tjenestetiden i organisasjonene blir lang, kan dette ha store konsekvenser dersom – eller når – man engang velger å vende hjem til Norge. Jeg tror dette er en av grunnene til at mange nordmenn, etter endt utenlandstjeneste i FN eller andre internasjonale organisasjoner, flytter til Danmark, Sverige eller Finland, hvor man har gunstigere regler, og hvor de kan "re-nordifiseres" før de flytter hjem.
I de fleste internasjonale organisasjonene er obligatorisk pensjonsalder (60 – 62 år) langt lavere enn i Norge og det oppstår derfor en periode hvor man ikke finner nye arbeidsoppgaver i Norge. Jobber man for lenge i utlandet får man for eksempel "karens"-perioder i Folketrygden, som gjør at en iblant kan stille lengre bak i sosialomsorgskøen enn europeiske statsborgere som flytter til Norge.
Lærdom fra våre naboland
Norge gjør altfor lite for å endre disse vilkårene. Danmark, Finland og Sverige har forenklet innflytningsrutinene og har spesielle regler for beskatning av pensjonsrettigheter opptjent i internasjonale organisasjoner (som landene selv er med på å finansiere).
Både svenske og danske sentralmyndigheter har videre opprettet kontaktgrupper som består av nåværende og tidligere fagspesialister fra de nevnte land i de internasjonale organisasjonene, og disse konsulteres aktivt av nasjonale myndighetene i spesifikke saker. I motsetning er det altfor få norske toppbyråkrater som har hørt om det interne arbeidet som utføres på administrasjonssiden i de forskjellige internasjonale organisasjoner.
Utviklingsarbeid og effektivisering innen finans og administrasjon pågår kontinuerlig i fleste organisasjonene, og jeg synes det er svært begrenset interesse for dette hos norske myndigheter.
Svein Arneberg er visedirektør i WIPO, med et særlig ansvar for internt rettsvern i WIPO og koordinering av arbeidsrettslige saker og etikk med alle FN-organisasjonene verden over.
WIPO, FNs "patentstyre", er antakelig FN-familiemedlemmet med flest jurister per enhet. Organisasjonen har hovedsete i Genève, samt kontorer i New York, Tokyo, Singapore og Bruxelles. I Norge samarbeider WIPO særlig med Patentstyret og den norske UD-delegasjonen i Genève, samt Justis-, Nærings- og Kulturdepartementet.