Av Nadia Thraning, advokat
Har du noen gang tenkt deg en situasjon der du for eksempel som turist i et fremmed land uten engelsktalende befolkning havner i trøbbel med politiet? Neppe. De fleste av oss er lovlydige borgere og vi ser bort fra at noe slikt kan skje med oss. Nei, ikke med oss. Det er bare slike naive personer som Bridget Jones som kan havne i en slik situasjon. Og vi identifiserer oss i hvert fall ikke med våre landsmenn som har vært i befatning med rettsapparatet i Kongo og Bolivia.
Litt evne til empati kan vel vi imidlertid unne oss alle sammen. Hvordan føles det å havne i en slik situasjon? La oss nå først si at det ikke trenger å være mistanke om narkotikakriminalitet, drap eller en annen alvorlig forbrytelse. Kanskje du glemte å ta med deg resepten til den medisinen som legen har foreskrevet, og dette viste seg å være straffbart i det landet du befinner deg i. Eller du har misforstått meldinger fra utenlandske myndigheter mens du som skipper på en norsk fiskebåt befinner deg i nabolandets økonomiske sone og må forklare misforståelsen for myndighetene i det landet. Det første og muligens også det største problemet er for de fleste da at man ikke skjønner språket. En politidame (eller var det en tollbetjent) snakker i vei. På engelsk. Mener hun. Du skjønner ikke bæret. Må du virkelig skrive under på dette papiret? Hva skjer hvis du gjør det? Enn hvis du nekter?
Møte med norske myndigheter
Det er nok typisk norsk å tro at alt er så mye bedre i Norge. Når vi tenker på utlendinger som havner i tilsvarende situasjoner her i landet, mister vi innlevelsesevnen. Mitt inntrykk er i hvert fall at både påtalemyndigheten og domstolene ikke tar innover seg at dette er et alvorlig rettssikkerhetsproblem som man må være seg bevist på og aktivt motarbeide.
Som tospråklig advokat med russisk som morsmål, har jeg et ikke ubetydelig innslag av saker der russisktalende klienter er involvert. En stor del av disse er straffesaker. Jeg har derfor en viss erfaring med bruken av tolk både i politiet og i domstolene. Jeg er bekymret.
Russisktalende utgjør en relativt stor del av befolkningen i Norge. Det er mange russere som er god i norsk, og det finnes også en god del nordmenn som behersker russisk på et høyt nivå. Antall statsautoriserte tolker og translatører fra russisk har økt i de siste årene. Det er derfor relativt enkelt å få tak i en kompetent tolk. Der er det mye større utfordringer for mange andre språklige minoriteter.
Allikevel opplever jeg gang på gang hårreisende episoder. For noen år tilbake var jeg som forsvarer til stede under et politiavhør, der min klient fikk hjelp av en telefontolk. Tolken hadde verken russisk eller norsk som morsmål og hadde til tider problemer med å forstå det som ble sagt. Undertegnede måtte ved flere anledninger bryte inn og korrigere vedkommende. Avhøret varte i over 7 timer, inkludert pauser. Da jeg i pausen konfronterte etterforskeren som foretok avhøret med at tolkingen var svært svak, fikk jeg beskjed om at det ikke var så viktig med detaljene, bare hovedpoengene kom med. Og dette i en sak der siktede faktisk satt i varetekt! Etterforskerens uttalelse ble for øvrig benektet da jeg senere tok saken opp med påtalemyndigheten i det aktuelle politidistriktet.
At det finnes dårlige og/eller uerfarne tolker, er en kjensgjerning. Det er imidlertid fullt mulig, og svært ønskelig, å tilstrebe at siktede eller parter i sivile saker og straffesaker til enhver tid får den beste tolken som er tilgjengelig. Jeg påstår at dette i dag ikke er tilfelle.
Tolkeformidlingsfirmaer
Både domstolene og spesielt politidistriktene i Nord-Norge bruker tolkeformidlingsfirmaet Noricom når de har behov for en tolk. Jeg har mange ganger stilt spørsmål, men per dags dato ikke fått noe klart svar på, hvilke kvalitetssikringsrutiner de ulike domstolene og politidistriktene som bruker tolker fra Noricom har. Enkelte politijurister og polititjenestemenn har fortalt at politidistriktet har en avtale med Noricom, og man regner da med at det i avtalen er stilt krav til kvalitetssikring. Det er mulig at en eventuell slik avtale inneholder slike kvalitetskrav, men erfaringen min viser at det ikke finnes gode kontroll- og oppfølgningsrutiner. Og da mener jeg både min personlige erfaring med at ikke tilstrekkelig kvalifiserte tolker brukes og reaksjoner jeg får på mine tilbakemeldinger i saker der jeg mener det er på sin plass med litt konstruktiv kritikk. De gangene jeg har bedt om at Noricom i en konkret sak skulle få tilbakemelding om at tolkeoppdraget ikke var tilfredsstillende utført, fikk jeg ikke inntrykk av at dette ble gjort. Spesielt politiet tar Noricom i forsvar og mener tilsynelatende at tjenesten Noricom leverer alltid er god nok.
Noricom er organisert på en slik måte at selskapet har knyttet til seg folk som melder sin interesse for tolkeoppdrag på forskjellige språk. Tolkene som samarbeider med Noricom har veldig ulik bakgrunn og utdannelse, og kunnskapsnivå i norsk og fremmedspråk varierer sterkt. Der finner man alt fra folk som i hjemlandet ikke har klart å oppnå tilfredsstilende karakterer i sitt morsmål og som dessuten ikke er helt stødig i norsk, til statsautoriserte tolker med lang og allsidig erfaring. En venninne av meg, som nylig tok kontakt med Noricom fordi hun var interessert i tolkeoppdrag, fikk opplyst at den eneste testen man måtte gjennomgå der, var en test som viste forståelse av medisinske termer. Det var viktig for eksempel å vite betydningen av ”allergi”, og da ikke hvordan man oversetter dette ordet, men meningsinnholdet av det. Ellers gjaldt det ikke noen kvalitetskrav ved opptak av nye tolker.
Det er imidlertid ikke Noricom jeg vil sette fokuset på, men politiets, og til dels også domstolenes holdning til bruken av tolker fra dette og antakelig også fra andre tolkeformidlingsfirmaer. Det interessante er at Noricom selv er mye mer mottakelig og takknemlig for konstruktiv kritikk enn politijuristene, som tar dem i forsvar.
Jeg skulle en gang registrere et utlegg i et skip i et russisk skipsregister. Den russiske oversettelsen av namsmannens utleggsforretning inneholdt imidlertid mange og til dels grove feil. I den saken tok jeg selv kontakt med Noricom og påpekte de mest alvorlige feilene. Kritikken ble mottatt med takk. Noricoms representant la seg helt flat, og en god oversettelse ble levert dagen etter. Er det noen grunn til å tro at det er kun i de sakene der jeg er involvert at man møter på dette problemet? Neppe.
Holdninger og misforståelser
En del av problemet ligger også i manglende forståelse av en tolks arbeidssituasjon og oppgaver. Dommeren er for eksempel ofte opptatt av at tolkingen skal gå fort. Så lenge det tilsynelatende er god flyt i tolkingen, regner aktørene med at kvaliteten også er bra. Dette kan ofte stemme, men slett ikke alltid. Min erfaring viser også at de beste tolker faktisk er opptatt av at partenes forklaringer blir oversatt så riktig som mulig. Slike tolker er ikke redd for å ta en pause og forsikre seg om at alt er forstått riktig. Selv i en sak der kun norsktalende personer er involvert, har vel de fleste av oss opplevd at spørsmål blir misforstått eller ikke oppfattet i det hele tatt, slik at de må gjentas eller omformuleres. Når dommeren administrerer forhandlingen ved hjelp av en tolk, når partene eksamineres ved hjelp av en tolk, når all kommunikasjon går ved hjelp av en tolk, er faren for misforståelser desto større. Dette må man være oppmerksom på.
En annen alminnelig misforståelse er at når en tolk behersker begge språk godt, er tolkingen automatisk bra og riktig. Enkelte dommere blir helt blendet av en utlending som snakker perfekt norsk. Å beherske begge språk på et høyt nivå er en forutsetning for et godt tolkearbeid, men slett ikke noen garanti. En god tolk blir til gjennom erfaring. Jo flere ganger man har utført tolkeoppdrag, jo større er sjansen for å lykkes som tolk. Det finnes mange mennesker som behersker språket på en utmerket måte, men får problemer når de skal oversette eller tolke. For slike folk er det ikke noe problem å uttrykke seg på begge språk, men når de skal videreformidle det andre uttrykker, innser de at oppgaven blir for stor. Det er dermed selvfølgelig ikke sagt at man ikke kan tolke i retten før man er blitt en erfaren tolk. Manglende erfaring kan i stor grad kompenseres av riktige holdninger. Er man opptatt av å tolke mest mulig riktig og nøyaktig framfor å gjøre inntrykk på deltakerne, kommer man ganske langt.
Min erfaring viser også at aktørene i rettspleie ikke helt vet hvordan de skal håndtere sakene der tolk er involvert. Etter min vurdering innebærer ikke bruken av tolk vesentlige endringer i måten man forholder seg til de øvrige aktørene på. Det er da fortsatt slik at dommeren skal henvende seg til parten når spørsmål stilles, og ikke til tolken, slik det ofte er (”spør ham hva han så den dagen”). Da vil saken flyte bedre og deltakerne unngår forvirring.
Behovet for konkrete tiltak
Som påpekt ovenfor utløser behovet for tolking flere problemer som kun i ulik grad kan løses. Til tross for dette er det en del ting som allerede nå kan bli bedre, til dels ved helt enkle grep. Det sentrale her er at aktørene er bevisst på problemstillingen og tar innover seg at dette er et alvorlig rettsikkerhetsproblem. Når dette er gjort, kan man gjennomføre en del tiltak. Her er det viktig at domstolene, påtalemyndighetene og advokatene har en dialog med tolkestanden. Det er behov for kursing av både tolker og aktører i rettspleien. Domstolene, påtalemyndigheten og andre organer skal etablere og følge rutiner for tildeling og oppfølging av tolkeoppdrag. Det er viktig at man involverer erfarne tolker, tolkebyråer og andre aktører som har erfaring med dette i dette arbeidet. Hvis man først innser at systemet ikke er tilfredsstillende, er det alltid mulig å gjøre noe med det.
I motsatt fall dreier det seg om bevisst nedprioritering av rettssikkerheten.