Av Bernhard Halvorsen, tingrettsdommer
At domstolene må bestemme seg for hvilke type saker hvor ressursene skal settes inn er åpenbart. Resultatet er at vi prioriterer straffesaker, saker om tvangsinngrep og særlige sakene om fordeling av barn og samvær for barn. I tillegg forsøker den nye tvisteloven å presse oss til generell hurtigere behandling av de øvrige tvistesakene.
Sett fra de fleste ståsted er det selvsagt viktig at sakene blir behandlet raskt og at prioriteringen er riktig. Og så er det lett målbart å telle antall behandlede saker og saksbehandlingstiden – til glede for DA og domstolledere.
Men en type saker synes jeg blir forsømt, nemlig tvangssalgene av bolig. Dette er saker som, for den som rammes, fortjener mer ressurser. Det smerter litt å registrere at vi i foreleggssaker, med relativt beskjeden bøtestraff for snart det ene og snart det andre, bruker ikke ubetydelige ressurser til full hovedforhandling og enedommerbehandling – mens den tragiske begivenhet at en hel familie får sin bolig tvangssolgt, i stor utstrekning får en stemoderlig behandling på de fleste vis.
For det første blir disse sakene i stor grad bare saksbehandlet når domstolsansatte får ledig tid. Og ledig tid har de lite av. Dernest blir de, i stor utsterkning, realitetsbehandlet av funksjonærer som ikke er jurister. Dette ikke til forkleinelse for flinke funksjonærer, men det viser at man i liten grad setter inn dommerkapasitet av betydning på disse sakene.
Vokst kraftig
Forholdet er at antall tvangssalg av boliger har vokst kraftig de siste par årene. Og den generelle økonomiske situasjonen gir all grunn til å regne med at antall tvangssalg av boliger vil fortsette å øke – med den fortvilelse dette fører med seg for tusener av familier. For meg er det derfor uforståelig at ikke disse sakene skal bli tilført forholdsvis minst like mye ressurser som vi bruker på foreleggssaker og mer bagatellmessige enedommersaker.
Tvangssalg av bolig skjer enten som medhjelpersalg eller ved tvangsauksjon. Vanligvis oppnevner retten en megler eller advokat til å foreta salget som medhjelper – hvilket reelt påfører skyldneren ikke ubetydelige salærkostnader. Om namsmannen oppnevnes som medhjelper, vil salærkostnaden unngås. Det samme gjelder dersom salget skjer som tvangsauksjon.
Med de stadig lavere priser som i dag oppnås på tvangssalg av bolig ved hjelp av medhjelper, oppleves i sterkt økende grad at dekningsprinsippet (at det må oppnås bud som dekker kostnader og heftelser med bedre prioritet enn saksøkerens krav) medfører at salget blir umulig å gjennomføre. Situasjonen vil kunne arte seg annerledes dersom salget ble gjennomført som auksjonssalg eller med namsmannen som medhjelper – fordi man da ikke får kostnadene til medhjelper.
Men namsmenn, som jeg har vært i kontakt med, kvier seg for å påta seg medhjelper- og auksjonssalg av bolig fordi det tar for mye av namsmannens ressurser. Domstolene er i samme situasjon – at man ikke har ressurser i form av stillinger til å foreta auksjonssalg med etterfølgende økonomisk oppgjør.
Resultatet blir at de familier som fra før av sliter tungt økonomisk kommer enda dårlige ut – med økt gjeldsbyrde.
Jeg forstår langt på vei dagens prioritering som reelt er politikerstyrt. Men det er på tide at også de økonomisk svakeste i samfunnet blir prioritert. Det er få som taler deres sak – også fordi tvangssalgene av bolig ikke fremstår som viktige saker. Men det er de for de som rammes.
Les også "Tvangssalg ivaretas" av dommer Leif Villars-Dahl.