Av Walter Wangberg, førstestatsadvokat ved Hordaland statsadvokatembeter
Debatten om skille mellom politi og påtalemyndighet har i Norge vært av langvarig karakter og til tider ganske tilspisset. I dag og nå gjennom flere år har debatten tilnærmet forstummet og det synes å være bred tilslutning til dagens ordning. Hovedsakelig skyldes det de meget gode erfaringer politi og påtalemyndighet har gjort gjennom lengre tid med integrert og fremskutt påtaleordning i politiet.
Begrunnelsen for den integrerte påtaleordning i politiet har i første rekke vært bedre ivaretakelse av rettssikkerheten gjennom ledelse av og kontroll med politiets etterforskning, samt behovet for økt effektivitet.
Hovedinnvendingen mot en integrert påtaleordning har vært faren for at påtalemyndigheten vil la seg påvirke av det tette samarbeidet med politietterforskerne og derved ikke i tilstrekkelig grad ivareta kravet til objektivitet ved påtaleavgjørelsen. Denne innvendingen har i første rekke vært et anliggende for påtalemyndigheten, mens politiets tjenestemenn i stor utstrekning har basert sin motstand på organisatoriske hensyn som større avansementsmuligheter til lederstillinger og høyere avlønning uten et integrert påtaleelement.
Gir best resultat
Det er bred enighet om at den første innsatsfasen i enhver etterforskning er av største betydning for et best mulig resultat i etterforskningen. Ideelt sett må politiet sette inn tilstrekkelige etterforskningsressurser umiddelbart etter at politiet har fått kjennskap til det straffbare forhold. Etterforskningsskritt som ikke iverksettes umiddelbart vil ofte gå tapt og svekker kvaliteten på etterforskningen, spesielt gjelder dette innhenting av teknisk og biologisk bevismateriale. En rask etterforskning ivaretar også bedre rettssikkerheten både for den siktede og den fornærmede og gir det beste grunnlag for opplysning av saken dersom påtaleavgjørelsen skal prøves av domstolene.
Etter straffeprosessloven § 226, 3. ledd skal enhver etterforskning søke å fremskaffe bevis både i favør og disfavør av den mistenkte. Gjennom erfaringen som aktor i retten er det påtalemyndigheten som i første rekke har kunnskap om hvilke krav som må stilles til bevisførselen for å kunne oppnå domfellelse i retten.
Beslutninger om bruk av tvangsmidler og enkelte etterforskningsmetoder tilligger det påtalemyndigheten å treffe, i enkelte tilfeller må beslutningen også forelegges og godkjennes av overordnet påtalemyndighet. Uansett hva slags påtaleordning som velges vil altså påtalemyndigheten ofte bli involvert i og delaktig i en pågående etterforskning.
Klarest kommer dette til utrykk i de sakene hvor siktede blir varetektsfengslet og hvor påtalejuristen fortløpende må vurdere om det foreligger tilstrekkelig bevis for å opprettholde kravet til skjellig grunn til mistanke og om kravet til de spesielle fengslingsvilkår er oppfylt.
Jo tidligere og jo mer aktivt påtalemyndigheten involveres i etterforskningen, desto bedre vil påtalemyndigheten kunne lede og styre etterforskningen. Kombinasjonen av politietterforskernes etterforskningskompetanse og politijuristenes juridiske kompetanse må samlet sett antas å gi det beste etterforskningsresultatet.
Mer integrert
Når Qvigstad nå tar til orde for å gjenoppta debatten om skillet mellom politi og påtalemyndighet forstår jeg det slik at han ikke har tatt noe endelig standpunkt, men er atskillig skeptisk til dagens ordning.
Jeg for min del er, gjennom mange års påtaleerfaring, bare blitt bestyrket i min oppfatning om at dagens integrerte påtaleordning bør opprettholdes.
Derimot ser jeg grunn til å reise spørsmål om dagens overordnede påtaleordning bør opprettholdes eller om statsadvokatene også burde vært mer integrert i politiets etterforskning.
Spesielt finner jeg det berettiget å reise dette spørsmålet på et tidspunkt hvor riksadvokaten nettopp har oppnevnt en intern arbeidsgruppe som skal vurdere "statsadvokatrollen". Overordnet påtalemyndighets organisasjon og arbeidsoppgaver ble vurdert av det såkalte Fossheimutvalget som avga sin innstilling i 2001 uten at det førte til vesentlige endringer av overordnet påtalemyndighet.
Innenfor tilnærmet samme tidsrom har imidlertid domstolene, politiet og kriminalomsorgen vært gjennom meget omfattende omorganiseringsprosesser. Det er all grunn til å spørre om turen nå ikke er kommet til overordnet påtalemyndighet.
Overordnet påtalemyndighets arbeidsoppgaver har endret seg vesentlig gjennom de seneste årene. En stadig større kompetanseoverføring til politiet i enkeltsaker har ført til en betydelig spissing av arbeidsoppgavene med en dominerende vekt på aktorering av de mest alvorlige straffesakene. Hovedbegrunnelsen har vært effektiviseringshensyn, kravet til raskere saksbehandling.
Mange av statsadvokatene har vært skeptiske til og til dels klare motstandere av denne utviklingen. Det er i dag ingen grunn til å tro at utviklingen vil bli reversert.
Tankekors
Overordnet påtalemyndighet har som følge av denne utviklingen større distanse til politiets etterforskning enn noen gang tidligere. I forhold til overordnet påtalemyndighets kredibilitet som objektiv og uavhengig instans i forhold til politiet ved avgjørelsen av påtalespørsmålet i saker hvor statsadvokatene eller riksadvokaten er påtalekompetent eller i klagesaker, kan dette forhold fremheves som en fordel.
I relasjon til overordnet påtalemyndighets mulighet for å øve innflytelse på og styre politiets etterforskning, og der igjennom bidra til en kompetanseheving i politiet, er utviklingen derimot negativ.
Et betydelig tankekors er at statsadvokatene, i saker som skal aktoreres av statsadvokatene, som oftest ikke er kjent med politiets etterforskning og derved uten mulighet til å lede eller innvirke på innholdet av politiets etterforskning. Statsadvokatene kan selvsagt returnere saken til politiet for tilleggsetterforskning, men jeg tror de fleste av mine kollegaer vil dele min oppfatning om at denne form for revisjon og ledelse sjelden gir de samme resultater som om de nødvendige etterforskningskritt hadde vært initiert fra starten av og under den pågående etterforskning.
I de siste årene har de også vært en forventning til at statsadvokatene engasjerer seg på et tidligere tidspunkt i enkeltsaker, for eksempel i spørsmålet om en savnet-sak bør overføres til en etterforskningssak.
De spørsmål jeg har reist krever omfattende og inngående vurderinger og det finns ingen enkle løsninger. Jeg har selv bare skissert noen av hovedproblemstillingene, men mitt budskap er i første rekke å signalisere om ikke det er mer berettiget å diskutere ytterligere integrering av påtalemyndigheten i politiet enn å vekke til live spørsmålet om å skille mellom politi og påtalemyndighet.