Av professor Kristian Andenæs, Instituttet for kriminologi og rettssosiologi og Charlotte Bayegan, juridisk rådgiver for menneskerettigheter i Røde Kors.
I Norge var det i 2006 anslått å være rundt 18 000 irregulære migranter (SSB, 2006). Irregulære migranter er personer som oppholder seg i et land uten lovlig dokumentasjon for sitt opphold. Det kan være ulike årsaker til dette, blant annet at visumperioden har utløpt, søknad om asyl er avslått eller vedkommende har kommet inn i landet uten å bli registrert.
Europarådet understreker i resolusjon 1509 at medlemsstatene må erkjenne at det alltid vil oppholde seg irregulære migranter på deres territorium, uansett hvilken asylpolitikk statene velger å føre, og at irregulære migranter er beskyttet av de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene på lik linje med andre borgere.
I henhold til FN konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) art. 12 skal alle nyte den høyest oppnåelige helsestandarden. Konvensjonen skiller ikke mellom personer avhengig av deres juridiske status, men pålegger medlemsstatene å sikre ”enhver” innen sin jurisdiksjon de rettigheter som følger av konvensjonen, jf. art. 2 (1). Retten til helse kan imidlertid ikke tolkes dit hen at statene må sette inn alle sine ressurser på helseomsorgen, men innebærer at statene skal respektere, beskytte og gjennomføre denne retten. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har utdypet dette nærmere i sin generelle kommentar hvor det blant annet står at statenes helseverktøy må være ”tilgjengelig for alle”, hvilket betyr ikke- diskriminering, fysisk tilgjengelighet, økonomisk tilgjengelighet og informasjonstilgjengelighet. Norge har både ratifisert og implementert ØSK i Menneskerettsloven av 1999. Det betyr at ved motstrid mellom intern norsk rett og konvensjonens bestemmelser skal konvensjonen få forrang, jf. § 3.
Utgifter forbundet med fødsel
Det følger av pasientrettighetsloven av 1999 § 2-1 at alle mennesker som oppholder seg i Norge har krav på øyeblikkelig hjelp, og det er presisert i bestemmelsen at pasienter har rett til nødvendig helsehjelp fra henholdsvis kommunehelsetjenesten og fra spesialisthelsetjenesten.
Men retten til øyeblikkelig helsehjelp er imidlertid todelt hvis vi skal legge Helsedirektoratets tolkning av dagens regelverk til grunn. Direktoratet sier nemlig at en pasient kan ha rett til øyeblikkelig helsehjelp, men har ikke dermed rett til å få dekket utgiftene knyttet til slik hjelp. Dette fremgår i brev av 06.11.2008 hvor Helsedirektoratet skriver til Helsetilsynet i Vest-Agder, at personer som har fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse ikke kan kreve å få dekket utgifter av de regionale helseforetakene for behandling av spesialisthelsetjenesten.
Uttalelsen er knyttet til en sak hvor sykehuset i Flekkefjord krevde at en iransk kvinne skulle dekke utgifter forbundet med en fødsel med kr. 42 000, fordi kvinnen hadde fått avslag på søknad om opphold i landet. Sykehuset trakk kravet tilbake etter en helhetsvurdering, men fastholdt at kravet var i samsvar med gjeldende regelverk. Helsedirektoratet vurderte saken, men kunne ikke se at sykehuset hadde gjort noen feil da de kun hadde forholdt seg til gjeldende regelverk.
Direktoratet viste til Helse- og Omsorgsdepartementet rundskriv I-2/2008 ”Utgifter ved helsehjelp i norske helseinstitusjoner under den offentlige spesialisthelsetjenesten blant annet for personer som ikke er bosatt i Norge”, og at helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som hovedregel kun skal dekkes av de regionale helseforetakene, når pasienten er ”bosatt” i regionen, jf. pkt.2.. Direktoratet understreker at spesialisthelsetjenesteloven ikke regulerer hva som skal til for at asylsøkeres status som bosatt opphører, men sier samtidig at spørsmålet om oppholdstillatelse ”og med det status som bosatt” reguleres av utlendingsmyndigheten.
Dette er ikke uten videre riktig. Konsekvensene av å være ”bosatt” etter utlendingsloven gjelder på denne lovens område, og ikke uten videre for eksempel sosial- eller helselovgivning.
Det har aldri vært omdiskutert hvorvidt utlendingsmyndighetene skal regulere spørsmål om oppholdstillatelse i landet eller ikke. Det som er omdiskutert er hvorvidt oppholdstillatelse i landet skal være et vilkår for rett til helsehjelp og hvem som skal dekke de økonomiske utgiftene knyttet til en slik hjelp.
Akutt behandling
Folketrygdloven har en annen finansieringsordning enn det som følger av spesialisthelsetjenesteloven. I forskrift 14.05.2008 nr 460 § 2(2) gjelder også trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer fra det tidspunktet det er søkt om asyl og fram til asyl eller oppholdstillatelse blir gitt, eller fram til datoen for endelig avslag på en klage. Men det er gjort unntak for de tilfeller behandlingen er ”akutt” betinget. I slike tilfeller foreligger det en utvidet betalingsplikt hvor refusjonskrav for helsetjenester etter folketrygdlovens kapittel 5 vil dekkes også for perioden fram til vedkommende faktisk forlater landet. Folketrygdlovens kapittel 5 omhandler blant annet hel eller delvis kompensasjon for medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester ved svangeskap, fødsel og svangerskapsavbrudd. En liknende finansieringsordning bør også gjelde ved akutt behandling innen spesialisthelsetjenesten. En analogisk tolkning av forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer bør pålegge helseforetakene å dekke slike utgifter.
Helsedirektoratet har imidlertid uttalt at;
”Det ikke er mulig å pålegge foretakene en utvidet betalingsplikt slik trygden har med grunnlag i en analogisk tolkning av denne forskriften. Det er direktoratets vurdering at rundskrivets formulering således kan synes noe uheldig.”
Det er vanskelig å forstå hvorfor det er umulig for Helsedirektoratet å legge til grunn at spesialisthelsetjenesten har en utvidet betalingsplikt ved akutt behandling til personer uten lovlig opphold. En analogisk tolkning vil nettopp i det her foreliggende tilfelle resultere i at alle personer som befinner seg på norsk territorium får oppfylt sin rett til akutt helsehjelp.
Likt for alle
Direktoratet skriver avslutningsvis i sitt brev at;
”For pasienter uten bostedsrett er det helseinstitusjonen som har behandlet pasienten som blir sittende med regningen pasienten ikke selv kan betale. I hvilken grad det bør sendes fakturaer til asylsøkere som har fått endelig avslag på sin klage og som står uten midler er det institusjonen selv som vurderer hensiktsmessigheten av.”
Denne uttalelsen viser manglende forståelse for de utfordringer dagens helsevesen står overfor når det gjelder behandling av pasienter uten lovlig dokumentasjon for sitt opphold. Direktoratet legger det økonomiske ansvaret over på kommunene, mens det i realiteten er statens ansvar å sikre denne gruppen forsvarlig helsehjelp på lik linje med andre samfunnsborgere. Todelingen av retten til helsehjelp som Helsedirektoratet argumenterer for hvor på den ene siden personer uten lovlig dokumentasjon for sitt opphold har rett til nødvendig og akutt helsehjelp, men på den annen side er retten betinget av at de må finansiere denne på egen hånd, er ikke bare direkte diskriminerende i forhold til andre borgere som befinner seg på norsk territorium, men er også i strid med rettighetsbegrepet slik vi kjenner det.
Vi vet at mange irregulære migranter som befinner seg i Norge mangler økonomiske midler til det mest livsnødvendige, og i realiteten ikke ha mulighet til å få oppfylt sin rett til helsehjelp når de må betale for denne hjelpen selv. Det er nettopp derfor FN komiteen uttaler at retten til helsehjelp må forstås dit hen at statene må sikre at denne retten er økonomisk tilgjengelig for alle og det må ikke være noen diskriminerende elementer ved utøvelsen av denne retten. Det må skapes et system som sikrer at de som har rett og ikke betalingsevne, får hjelp. Bare da oppfylles kravene i norsk lovgivning, hvori inngår internasjonale menneskerettigheter.
Helsedirektoratet erkjenner at personer som oppholder seg ulovlig i Norge ofte vil mangle egne økonomiske midler til å dekke nødvendig og akutt helsehjelp. Til tross for denne erkjennelsen legger Direktoratet til grunn at det er rimelig å kreve at personer uten lovlig opphold selv må betale for den helsehjelpen de mottar. Dette er en misforståelse. Pasientrettighetsloven gjelder for alle personer som har behov for akutt og nødvendig helsehjelp. Den hviler på en grunnforutsetning om at samfunnet vil endre seg over tid og nye grupper kommer inn og andre faller fra, men loven skal gjelde likt for alle.