Av leder Ada Sofie Austegard og jurist Mari Jensen i Stine Sofies Stiftelse
Skogrand viser til betydningen innholdet i straffegjennomføringen har for innsatte, deres barn, fornærmede i straffesaker og samfunnet ellers, og illustrere dette med noen utvalgte problemstillinger.
Gjennomføringen av straffen er selvsagt et anliggende mellom staten og den domfelte, og dette er ikke noe vi stiller spørsmål ved. Det Stine Sofies Stiftelse etterspør er at man anerkjenner hensynet til fornærmede og etterlatte i overgreps og drapssaker ved utgang fra fengsel.
Fornærmede og etterlattes rettigheter kan belyses med noen få eksempler;
En gutt på 8 år blir seksuelt misbrukt av nabomannen. Mannen blir dømt til fengsel i 2 år. Etter endt soning flytter han tilbake i huset sitt - huset som ligger vegg i vegg med huset til offeret.
En jente på 16 år blir drept av kjæresten sin. De har vokst opp i samme gate, og familiene kjenner hverandre godt, noe som innebærer at det er stor sannsynligheten for at de pårørende og domfelte møtes når han er ute på permisjon. Permisjonene startet ca 19 måneder etter startet soning, og når soningen nærmer seg slutten blir det klart at domfelte ønsker å flytte tilbake til samme nærmiljøet. Belastningen blir til slutt så stor at de pårørende må selge huset sitt og flytte fra stedet.
Fornærmede og etterlatte har i dag få rettigheter i forhold til domfeltes soning. Dette fordi dette ikke angår denne gruppen. En av rettighetene fornærmede og etterlatte har, er retten til varsel når domfelte skal ut på permisjon eller løslates. Dette er begrunnet med at fornærmede eller de etterlatte skal ha mulighet til å reise bort eller holde seg innendørs dersom de er redde for å støte på den domfelte. Stine Sofies Stiftelse mener at dette er en krenkelse av de pårørendes menneskerettigheter da det kun er de som må tilpasse seg i forhold til domfelte.
Stine Sofies Stiftelse anerkjenner at det er viktig at den domfelte blir ført tilbake til samfunnet og at permisjoner er en viktig del av dette. Det de etterlatte og fornærmede etterspør, er at det med i vurderingen om utgang blir tatt hensyn til fornærmede eller etterlatte. Dersom den fornærmede eller de etterlatte ikke har mulighet til å dra bort eller holde seg inne, grunnet konfirmasjon, bryllup osv., bes det om at denne gruppen har mulighet til å klage på permisjonsdatoen slik at denne kan flyttes til en dato som også passer for den fornærmede eller de etterlatte.
Stine Sofies Stiftelse mener det er urimelig at fornærmede og etterlatte i slike saker føler seg tvunget til å flytte fra hjemmet sitt fordi den domfelte alltid skal ha mulighet til å flytte tilbake til sitt nærmiljø. Selv om den domfelte har gjort opp for seg, er det ikke en tidsbegrensning på fornærmede og etterlattes belastning og savn.
Et argument som har vært brukt mot slike begrensinger for domfelte etter endt soning, er at domfelte har gjort opp for seg når den rettskraftige dommen er ferdig sonet. Det er likevel flere eksempler på at domfelte må leve med konsekvensene av det han eller hun har gjort også etter endt soning. Det er begrensninger i forhold til arbeid grunnet krav om politiattest, det er begrensinger i forhold til utdanningsmuligheter da man for noen utdanninger ikke kan ha begått straffbare forhold. Disse begrensningene er for å verne samfunnet mot slike personer i visse stillinger.
Hva med å verne den fornærmede og de pårørende for belastningen det er å måtte ha sin egen overgriper eller sitt barns drapsmann som nærmeste nabo?