Av Jan E. Lied, sorenskriver Nordmøre tingrett
Ordningen har vært under ganske kraftig debatt tidligere, sist for ca ti år siden, men debatten har etter min mening vist lite annet enn pseudoargumenter til fordel for ordningen. Lønnsmessig er dommerfullmektigene nå fullstendig akterutseilt, hvilket gir tydelige utslag i søkermassen og aktualiserer en fornyet gjennomgang av hensiktsmessigheten ved ordningen. Det kan da være greit å starte med grunnlaget for ordningens tilblivelse:
Dommerfullmektigordningen går tilbake til forordning av 19. august 1735. Denne ble avløst av kgl. res. av 29. november 1845. Her fikk den sivile ”overøvrighet” bemyndigelse til å autorisere edsvorne fullmektiger til å bistå sorenskriveren eller bestyre embetet i sorenskriverens lovlige fravær.
Her må man ha i mente den ordning man på den tid hadde med sorenskriverembetenes utstrekning. Et embetsdistrikt var en mindre geografisk enhet, passende for en dommer. Hvis det ble for mye å gjøre for en sorenskriver, delte man distriktet i to og utnevnte en sorenskriver til, som også fikk en dommerfullmektig til hjelp. I det fattigslige Norge på 1800- tallet virker det således som om dommerfullmektigene ble sett på som en nødvendig hjelp for at sorenskriveren kunne avvikle ferier og embetsmessig fravær som tingreiser o.a., men ikke som noen ressurs for den generelle saksavvikling.
Ansettelsestiden for dommerfullmektiger ble ikke tidsbegrenset før ved ikraftsettelse av domstolloven i 1927, da begrunnet i et rundskriv fra Justisdepartementet av 19.07.1929 med ”de mange juridiske kandidater som nu er uten stilling”.
Umulig å bli kvitt
Siden den gang har dommerfullmektigordningen tilsynelatende slått rot som en ugressplante det er umulig å bli kvitt, ja, i merkelig høy grad blitt en direkte verneverdig ordning.
Jeg har tidligere skrevet kritisk om ordningen. Jeg fremholdt den gang det merkelige i at en jurist hadde mulighet for å arbeide som dommer kun i begynnelsen og i slutten av sin løpebane. Innimellom der skulle det være en periode hvor han ikke var egnet til den slags.
Jeg karakteriserte dommerfullmektigordningen som en anomali som kunne sammenliknes med en bie; det er vitenskapelig bevist at den ikke kan fly, men likevel flyr den – og av og til svært høyt!
Jeg fremsatte den påstand at den eneste begrunnelse som i dag forelå for å fortsette ordningen, var kyniske økonomiske betraktninger; dommerfullmektiger er billig arbeidskraft i en juridisk produksjonsbedrift. I tillegg kommer at ordningen har en selvrekrutterende fadderordning; alle vi som har vært dommerfullmektiger, ser vel på tiden som en fantastisk boltreplass for makt og meninger som passet seg de unge og ufeilbarlige.
Jeg har søkt å se på de vurderinger av ordningen som siden har skjedd. Slik jeg ser det, finnes den viktigste gjennomgangen i Strukturutvalgets innstilling av 1999.
Man er der for det første opptatt av om ordningen har tilstrekkelig forankring i Grunnloven og i menneskerettighetskonvensjonene. Man peker på at Island fra 1998 har avviklet sin dommerfullmektigordning, etter at Islands Høyesterett i 1995 kom til at dommerfullmektigene ikke var tilstrekkelig uavhengige.
Strukturutvalget konkluderer med at dommerfullmektigordningen i Norge likevel ikke kan underkjennes, og peker for det første på at dommerfullmektigene i Norge i motsetning til på Island er tidsbegrenset ansatt, og at de på Island ble ansatt av departementet, mens de i Norge ble ansatt av domstolleder etter delegasjon fra departementet.
Jeg finner forskjellene marginale og begrunnelsen tilsvarende tynn, særlig tatt i betraktning den utpreget praktiske begrunnelsen som foranlediget tidsbegrensningen! Den viser kanskje mer enn noe annet at det er de praktiske behov som holder ordningen oppe.
Farlig argument
Strukturutvalget peker på som den viktigste årsak til at dommerfullmektigordningen bør videreføres, at den fungerer som en viktig opplæringsstilling for fremtidige dommere. Dette er et besnærende, men farlig argument. Det kan vel tenkes at det ville vært en god opplæring for fremtidige kirurger at de også som nyutdannet skulle kunne foreta selvstendige operasjoner, men det er ikke sikkert at pasientene ville sett fordelen ved dette på samme måte!
Ellers fremhever strukturutvalget det som viktig at dommerfullmektigene avlaster embetsdommerne. Dette er vel knapt et argument for dommerfullmektigordningen, all den stund realiteten står i et valg mellom dommerfullmektiger og flere embetsdommere.
Utvalget bruker en del spalteplass på viktigheten av at tildelingen av saker til dommerfullmektiger blir ”nøye vurdert”. Her er vi ved den type argumentasjon som bygger på at alle problemer kan unngås ved særlig samvittighetsfull behandling; et ugress som blomster svært villig i embetshager. Hvordan man rent faktisk kan ”vurdere nøye” vanskelighetsgraden av en sak, ofres derimot ingen oppmerksomhet, og det forstår jeg godt. Den harde virkelighet er at det nesten ikke er mulig å vurdere på forhånd om en sak er ”vanskelig” eller ”lett”.
Det følger klart av den muntlige prosessordning både for sivile saker og for straffesaker. I straffesaker kjenner dommeren ikke noe til grunnlaget og faktum i saken i det hele tatt før hovedforhandlingen begynner. Forhåndsvurderingen må da innskrenke seg til en vurdering av kompleksiteten og alvorlighetsgraden som gjenspeiles i tiltalen. Sakens omfang og alvor, er imidlertid langt fra det samme som en saks vanskelighetsgrad. Det kan vel ikke være slik at strukturutvalget bevisst legger seg på forskjellig rettssikkerhetsnivå for en promillesak og en ranssak?
Nedvurdering
Også sivile saker er det vanskelig å bedømme vanskelighetsgraden av på forhånd, med mindre man bedømmer ut fra tvistegjenstandens verdi. I tillegg til en saks materielle vanskelighetsgrad kommer de prosessuelle spissfindigheter, som det er enda vanskeligere å forutse.
I det hele tatt å bygge kompetansenivået i domstolene på den grunnvoll at det finnes to hovedtyper saker, en type som er så vanskelig at man må ha en flink og erfaren dommer, og en annen type som er så lett at det er tilstrekkelig med en ung og uerfaren dommer, er forkastelig.
All den stund ca 33 % av dommerne er dommerfullmektiger - og slik har det vært i flere tiår - må man tro at 1 av 3 saker er så lette at de er egnet for en uerfaren jurist. Det synes jeg er en nedvurdering av dommeryrket som også kan virke skadelig på domstolenes omdømme.
Det er også viktig å ha klart for seg at arbeidet i domstolene nå er svært annerledes enn for 30 år siden. I stor grad er det strukturutvalget vi har å takke for det også! Den gang var det ganske mye mer arbeid i domstolene som var egnet for dommerfullmektiger, slik som tinglysingskonferering og skiftesaker, mens det nå er blitt en langt større andel hovedforhandlinger med vidtrekkende konsekvenser for partene.
Rettssikkerheten
Opplærings- og rekrutteringsfordelen må man kunne få med seg i domstolen uten at man kaster store deler av det rettssøkende publikum ut til ungulvene. Jeg finner det på høy tid at dommerfullmektigordningen blir underkastet en omfattende og grundig ny vurdering, hvor overflateargumentene blir loddet i dybden, og hvor man søker å komme frem til en helhetlig løsning for hvorledes domstolene kan bidra til opplæring og rekruttering av unge jurister uten at det går ut over rettssikkerheten til partene, og hvor både lagmannsrettene og tingrettene blir tatt med i vurderingen.
I en slik grundig vurdering må det forutsettes at dommerfullmektigenes nåværende lave lønnsnivå blir radikalt forbedret. Ordningen må bygge på at det er de beste juristene som skal tilgodesees og ikke de som av ulike andre årsaker har økonomi til å ta lavt lønnet arbeide.
Unge juristers utdannelsesstillinger i domstolene i dag, enten vi kaller dem fullmektiger eller utredere, må komme som tillegg til, eller som et mindre supplement til den ressurstildeling som er nødvendig for å gjennomføre rettspleien, ikke bare med effektivitet, men også med kvalitet. Eller som det heter i St. meld, nr 23 (2000-2001) om domstolenes arbeid:
”Det er en klar forventning at domstolene skal utføre høyt kvalifisert juridisk arbeid, og at avgjørelsene skal holde et høyt faglig nivå uavhengig av domstolens størrelse og lokalisering.”
Sannelig er det skammelig at det velstående oljeriket Norge i dag holder seg med dårligere og billigere dommerarbeidskraft enn det som det fattige lydriket Norge på 1800-tallet fant nødvendig.