Av Bjørn Haaland, sorenskriver Halden tingrett
Både for påtalemyndigheten og for domstolen er disse sakene vanligvis svært ressurskrevende. De reiser vanskelige spørsmål både av bevismessig og av juridisk art. Bevistemaet vil ofte være hvorvidt kureren kan domfelles for forsettlig innførsel av hasj og eventuelt i tillegg domfelles for uaktsom innførsel av heroin, eller om han kan domfelles for den mildeste forsettsformen - dolus eventualis - for den art og mengde narkotika som han faktisk hadde med seg.
Jeg skal ikke her si noe særlig om begrepet dolus eventualis som sådant, i det dette forutsettes kjent. Begrepet er eksempelvis behørig omtalt i Andenæs "Alminnelig strafferett" og av dr. juris Kjell V. Andorsen i Jussens venner nr 3/2009.
En ganske blodfersk dom fra Høyesterett illustrerer etter min oppfatning godt hvor vanskelig håndterbar skyldformen dolus eventualis er - både juridisk og bevismessig. Jeg sikter til dom av 26. august 2009 i sak HR-2009-01694-A. Den påankede lagmannsrettsdom var i det sentrale avsnitt formulert slik:
"Lagmannsretten finner det hevet over enhver rimelig tvil at tiltalte før oppdraget om å skaffe en garasje fikk vite at det dreiet seg om et stort narkotikaparti eller forsto dette. Hele situasjonen peker i retning av dette. Allerede under de forberedende samtaler har tiltalte blitt innviet i at det kommer metamfetamin og tabletter til X. Opplegget har gjort at han forsto at det dreiet seg om et meget betydelig kvantum. Han så ikke partiet. Det var derfor ikke sikkert at han visste at det var på 15 kilo. Han har imidlertid vært villig til å bistå med et meget betydelig kvantum. Tiltalte innså derfor muligheten av at det kunne være så mye som 15 kilo. Allikevel har han bevisst tatt det standpunkt at han ville skaffe garasje og vise litauerne en skog hvor partiet kunne gjemmes og gjort dette."
Men akk - disse formuleringer fant ingen nåde for Høyesteretts skarpe blikk. Høyesterett uttaler:
"Slik lagmannsretten her har formulert seg - særlig i de to siste setningene - fremgår det ikke at A oppfylte det kravet til positiv innvilgelse som er beskrevet i avgjørelsen fra 2004. Kravet innebærer at lagmannsretten måtte finne det bevist at A - i tillegg til å ha vurdert 15 kilo metamfetamin som en mulighet - bevisst hadde tatt det standpunktet at han ville medvirke til oppbevaringen selv om det var 15 kilo metamfetamin som skulle oppbevares. Dette har lagmannsretten ikke tatt stilling til i det siterte, og jeg kan heller ikke se at det er andre uttalelser i domsgrunnene som kan fjerne tvilen med hensyn til om lagmannsretten har forstått forsettskravet riktig..."
Rettstilstanden er med andre ord - overført på det eksempel jeg ga innledningsvis i artikkelen - at retten må finne det bevist at tiltalte i tillegg til å ha vurdert som en mulighet at han fraktet heroin i stedet for hasj også bevisst har tatt det standpunkt at han ville medvirke til transporten selv om det var heroin som skulle fraktes. Hvis dette ikke finnes bevist, kan tiltalte i høyden dømmes for uaktsom innførsel av heroin, med den betydelig lavere straffeutmåling som da blir konsekvensen.
Det sier seg selv at når beviskravet settes så strengt som Høyesterett her gjør, så stiller dette store krav til politiets etterforskning. Politiet må ikke bare finne beviser for hva som faktisk har funnet sted rundt den aktuelle operasjonen, men må også finne konkrete holdepunkter for hva tiltalte har tenkt.
For domstolen innebærer rettstilstanden også betydelige utfordringer når det gjelder vurderingen av bevis, og hvordan denne vurderingen skal komme til uttrykk i domspremissene. Som den foran siterte høyesterettsdom viser, skal det ikke mye slinger i valsen til før en dom blir opphevet og samfunnet må bruke ressurser på en ny runde i rettsapparatet.
Men: Må det være slik? Ønsker vi at det skal være slik?
Etter min oppfatning må man kunne se hen til hvordan lovgiver har løst et parallelt problem innen sedelighetsforbrytelsene. Det er som kjent straffbart å ha seksuell omgang med personer under henholdsvis 14 og 16 år (straffeloven §§ 195 og 196). Her vil det selvsagt regelmessig oppstå situasjoner hvor tiltalte på en troverdig måte vil kunne hevde at han trodde personen var eldre. I disse sakene har lovgiver imidlertid valgt å forenkle bevistemaet ved å ta inn i § 195 et ledd om at villfarelse med hensyn til alder ikke utelukker straffeskyld. § 196 er formulert på noenlunde samme måte, men noe modifisert.
Dersom man ønsker å endre rettstilstanden i narkotikasaker, må dette kunne gjøres så vidt enkelt som at man i straffeloven § 162 tar inn et nytt fjerde ledd med følgende ordlyd:
"Villfarelse med hensyn til narkotikaens art eller mengde utelukker ikke straffeskyld etter denne bestemmelses første til tredje ledd."
Jeg skal kort begrunne forslaget.
I de fleste saker hvor det overhodet er mulig, vil en tiltalt narkotikakurer hevde at han var uvitende om art og/eller mengde narkotika i håp om å slippe billigst mulig unna. Det må regelmessig brukes betydelige ressurser både under etterforskningen og under rettsforhandlingene for å få avklaret disse forhold.
Bakmenn i narkotikabransjen driver virksomheten for å tjene mest mulig penger, og penger spart er penger tjent. En kurer vil normalt få betalt i forhold til den risiko han tar - og da snakker vi både om oppdagelsesrisiko og om den straff han risikerer. Det er derfor god butikk for en bakmann hvis han klarer å lure kureren til å tro at han frakter mindre eller mer uskyldig narkotika enn hva som faktisk er tilfellet. Dermed slipper bakmannen å betale så mye som han ellers skulle ha gjort.
Det må anses som generell samfunnskunnskap å forstå at bakmenn i narkotikabransjen gjennomgående er hardkokte forbrytere. Enhver kurer må derfor regne med at dersom disse bakmennene ser seg tjent med å lure ham til å ta med noe annet og mer enn hva han tror han har avtale om, ja - så vil han bli lurt. Det må derfor kunne hevdes at dersom det først er bevist etter vanlige strafferettslige bevisbyrderegler at en kurer har smuglet narkotika forsettlig, så kan man uten å gjøre noen urett si som hovedregel at forsettet omfatter den art og mengde som faktisk er smuglet.
Straffeloven § 196 tredje ledd går lengre i retning av å avskjære den faktiske villfarelses betydning for forsettet enn hva mitt forslag gjør. I § 196 vil jo villfarelsen få direkte betydning for handlingens straffbarhet, ved at en handling som gjerningsmannen trodde var lovlig viser seg å ikke være det. Mitt forslag innebærer ikke mer enn at en handling som gjerningsmannen visste var straffbar, viser seg å kunne straffes strengere enn han trodde. Forslaget bør derfor ikke være spesielt dramatisk.
En liten sikkerhetsventil kan imidlertid bygges inn etter mønster fra straffeloven § 196, slik at mitt endelige lovendringsforslag blir som følger:
"Villfarelse med hensyn til narkotikaens art eller mengde utelukker ikke straffeskyld etter denne bestemmelses første til tredje ledd, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte."
Fra et allmennpreventivt synspunkt burde en lovendring som foreslått føre til at et betydelig antall "småkjeltringer" som i dag uten å blunke vil smugle inn narkotika tilsvarende kanskje et års fengsel muligens tenker seg om to ganger før de setter seg bak rattet i en bil uten positiv kunnskap om hva som faktisk befinner seg i bensintanken, støtfangeren, hjulbrønnen, innsiden av dørene og inne i reservehjulet.